Gammeldagse Portugal

Hver søndag forteller Thomas Skaalvik fra sin reise i Europa. Et år skal han tilbringe i bobil sammen med hunden Hector. Denne uka har han kommet fram til Portugal. Portvin, fadomusikk og baccalao står på programmet. Jeg vet ikke riktig om det er helt mine greier, men det er nå det jeg forbinder med Portugal. Så får vi se om det har noe for seg? I bunn og grunn kanskje en god idé å forlate campingplassen i Isla Cristina på den spanske siden av grensen og heller gjøre et come back i Spania litt senere. Ikke fordi det er noe galt med Spania, men akkurat nå er det ikke spesielt festlig med hårete sommerfugllarver som detter ned fra pinjetrærne, kryper langs bakken og fanger Hectors nysgjerrighet. Han tror visst det er Kinderegg for hunder. Tre ønsker i en og samme ting. Leke, leke, leke. Det han ikke vet er at åmene kan være skikkelig skumle, for om snuten hans kommer for nær innpå, sprayer de ham med dusj av gift. Fra da av tar det et par timer før dyret enten kreperer, eller så får han seg et lengre opphold på sykehuset. Det kan jeg forresten til tider tenke meg, når han herjer som verst. Ikke blir det noe av den planlagte kamelonjakten heller. Det vil si at vi har gjort våre forsøk og pilt i timesvis rundt i de forblåste sanddynene som skal huse reptilene som skifter farge etter omgivelsene og har en slengtunge som fanger det meste av innsekter. Etter intens leting kommer jeg over en informasjonsplakat som forteller at de først dukker opp i juli og så lenge gidder jeg bare ikke å vente. Shit det samme. Det er nok av dem i den menneskelige verden. Til Portugal Nei, vi setter heller kursen mot Tavira, en fiskerlandby en times tid inn på den portugisiske siden, for å besøke noen slektninger. I og med at de nærmer seg 80 og legen har rappet førerkortet fra dem på grunn av sviktende syn, så har jeg ikke de helt store forventningene om en heidundrende helg. Jeg tenker som så at vi går inn for en stille og rolig helg og ligger litt lavt i terrenget med disse homsegreiene. At jeg har en datter med to mødre i Stavanger, kan jeg også ta opp en annen gang. Eldre er jo litt forstokka sånn. Inn i Portugal bærer det i alle fall og knallhvite hus med azurblå grunnmurer og dører dukker opp overalt. Festlige piper på takene setter prikken over i en. Mye nytt, mye gammelt og mye som fremdeles går på eselkraft. Selv servicen. Det eneste problemet er at når du kommer inn i byene er alt så blendahvitt at selv mørke solbriller ikke tar av for alt lyset. Jeg faller pladask for de brosteinsbelagte gatene, med skakke hus og kalkmaling som flasser av. Massevis av gamle ruiner fra tiden da maurerne befolket stedet og en salig samling av kirker med klokker som ringer så falsk som bare tusan. I havneområdet en gjeng med gamle menn som kjører rundt på mopedene sidene med fiskestangen klar til å ta en mort eller to i den grønnbrune elven som renner gjennom byen. Det blir sjel ut av sånt. Jeg forstår mine eldre slektninger godt. De stortrives her og har mekket på det gamle huset sitt i snart 20 år, og gjort det til et perle av et sted. Kanskje den aller viktigste investeringen i disse dager et bredbåndsanlegg som tar inn Ole Einar og resten av den magesyke gjengen fra OL. Ikke før har jeg hilst på dem, så blir jeg tryllet ned i en godstol med et godt glass vinho verde som snurper tungen grundig. Så må alle vindusklaffene lukkes så det blir bekmørkt i stua og tv-apparatet står der som en lysende vidunderapparat. Noen flere nordmenn kommer strømmende til og festen er i full gang. Rene vorspielet, med full jubel, banning og sverting. Så frem med hjemmebakte, forbrente kanelboller (gikk litt skeis med første bakst, med litt dårlig syn er det ikke så greit å se forskjell på 190 og 250 grader, men bare å sette inn flere brett det). Litt mer vinho verde og så nye runder med utskjelling og formaninger til den stakkars skiskyteren etter den andre. Sofatyrraniet lenge leve. Det liker vi. Jeg vet ikke om all denne OL-spenningen er helt sunn for typer med bypass og det hele, men tydelig at det ikke er noe feil med adrenalinnivået. For etter endt sending må vi ut på byen og agere ut litt. Inn på den ene puben, så den neste. På nikk og hei med alle. Opp og ned langs gater og endelig inn på en rolig og hyggelig restaurant for å få seg en bedre middag. Rolig sa jeg? Ja, det må ha vært i fem minutter før den norske lærerinna dukker opp med sin 20 år yngre portugisiske venn - også kalt Duracell. Foredrag på fordrag i et svimlende tempo på norsk, portugisisk og engelsk om hverandre - et oppslagsverk uten like når det gjelder Portugal og med mange nyttige tips. Blant annet om hvor disse fucking homsene går i Tavira by. Men når vår kjære lærerinne, nylandet fra Gardermoen sammen med fem andre av samme sorten, ber meg videre ut på byen, ser jeg mitt snitt til å takke pent nei. Jeg har vel noen vage forestillinger om hva slags surring det hadde blitt. Nei, skrekk og gru. Jeg blir heller med vertskapet. De eldre, som driver med slektsforskning, har slettes ikke tenkt seg hjem med det første. Pikante historier, morsomme historier og levende historier om sjeler som levde i fordums tid, og satte sitt preg på slekta. Slektsledd for slektsledd og stadig nærmere våre egne dager. Når jeg nevner at det kanskje muligens osv, mangler litt på min egen side, blir øynene store og spørrende. Det er her jeg bommer litt. Etter litt nøling og noen stikkord om en datter i Stavanger som verken er døpt eller ankommet verden innenfor gode gamle ordnede former, blir øynene bare enda mer spørrende, og munnen måpende. Jeg tenkte meg vel det.... Men nei, her skal fakta på bordet. Når født, hvor, med hvem og hvorfor de ikke er blitt informert? Denne slappe ungdommen som ikke gidder å fortelle noen verdens ting. Uansvarlig! Selvølgelig skal hun inn på slektstreet. Far, mor og datter. Noe annet er jo bare helteit, og en tirade av andre spørsmål om hva problemet så skulle være? Selvfølgelig skal det skåles for barnet! Så videre til en ny pub med dessert før vi avslutter kvelden. Det vil si, jeg sneier en ørliten tur innom stedet Arcos som Duracell nevnte. Homseflagg utenpå og god gang med «It' s Raining Men». Jo da, massevis av hyggelige mennesker der - kunstnere, intellektuelle, tilreisende og sikkert noen kameloner. Jeg kommer fort i prat med Joao fra Lisboa. En staut kar som virker rimelig oppegående. Nysgjerrig som jeg er spør jeg om homselivet i Portugal. Nok en gang virker det som jeg tar litt feil. Han er slettes ikke noen homse, og det er ikke kameraten hans heller. Så den slags vet han ikke særlig om.... Det samme gjelder Pablo på min høyre side. Ikke noen homse han heller og kanskje vi heller skulle snakke om noe annet? Jeg må tydeligvis ha misforstått stedet og er klar til å dra hjem til Hector. I det jeg er på vei ut, tar Joao fatt i armen min, ser på meg og sier: «Det er mulig du er inne på noe, og at du er på den riktige plassen. Bare ikke snakk om det. Portugal er ikke der ennå. Ikke her i Tavira hvor vi kjører litt dobbelløp for å si det sånn. Ett liv i familien, et annet i de sene nattetimer. Blir litt kålete det hele, men sånn er det nå en gang. Og så kan man lure på hvem som er kommet lengst. De eldre fra Norge eller de unge fra Portugal? Jeg hadde det i hvert fall mest moro med de eldre. Har du lyst å sende Thomas en email, kan han nås på tskaalvik@mac.com