Gert Danielsen (34) var på jobb for FNs utviklingsprogram UNDP da han ble kidnappet på åpen gate i et veikryss i Jemens hovedstad Sanaa 15. januar i år. Både norsk UD og UNDP jobbet iherdig i to uker for å få Danielsen løslatt, i tillegg til bistand fra norsk militært personell og norsk politi. Elleve dager etter kidnappingen var Danielsen igjen en fri mann. Blikk Nett møter Danielsen i Oslo på kontoret til UNDP. Det er en opplagt FN-ansatt som møter oss. Han beklager hvis han virker stresset, men det har gått i ett kjør siden hjemkomsten. Avtaleboka er full av intervjuavtaler, men etter at Blikk Nett har fått noen ord, så venter skogen. Da legger han ut på skitur uten tanker om annet enn føre, frem til kl 19. Da er det på'n igjen. Han er oppriktig glad for å være hjemme i et snødekket Norge og ikke minst på kontoret til UNDP. Det er ikke fritt for at man lurer på hvor energien kommer fra, og om ikke opplevelsen har tatt knekken på han. – Som jeg har sagt til venner, må man også kunne se det positive i å ha opplevd noe som få andre opplever i livet. Dette er en opplevelse som har gitt meg mer forståelse av Jemen og kulturen der. Selv om jeg aldri vil unne noen å oppleve noe slikt, sier Danielsen til Blikk Nett. Det er en rausere holdning enn det man kan forvente av en som har vært fanget mot sin vilje i nesten to uker. – Noen vil nok kalle meg naiv, mens andre vil kalle meg idealist. Jeg er veldig opptatt av å se det beste i enhver situasjon. Det høres klisjéaktig ut, men bak enhver handling er det mennesker med både behov og grunner for hvorfor de gjør som de gjør, sier Danielsen. Han er samtidig veldig klar på at man ikke kan rettferdiggjøre slike handlinger.– Jeg fordømmer bortføringen på det sterkeste. Men når man først er i en slik situasjon så mener jeg at vi som samfunn kommer lenger ved å prøve å forstå, framfor å ta i bruk blokkade eller å straffe en hel kultur. Vennene mine i Jemen var selvsagt bekymret for meg, men siden jeg var hos en stamme mente de det ikke ville skje meg noe. Jemenitter er et utrolig gjestfritt folk, og det gjennomsyrer hele samfunnet. Da jeg ble bortført ble det kommentert i pressen, og mange jemenitter mente det var forferdelig og at det ville ødelegge ryktet til Jemen.
– Har du som FN-ansatt blitt trent i å takle slike hendelser?
– Vi har et veldig godt sikkerhetsopplegg i FN og får alltid briefing før vi drar ut. Men selv om man er aldri så forberedt på mulige situasjoner, så vil man aldri være 100 prosent klar. Opp gjennom livet har jeg jobbet mye med konfliktløsing, mekling og kommunikasjon. Så den biten gjorde det hele mindre vanskelig for meg.
– Følte du deg truet på livet?
– Ikke annet enn i det øyeblikket da jeg ble bortført på gaten. Det var det verste. Jeg har ingen indikasjoner om at de var ute etter meg personlig eller som FN-ansatt, sier Danielsen og legger til at han nok var på feil sted til feil tid. Etter den dramatiske bortføringen gikk tankene hans til familie og kjente.– Jeg visste jo hvordan jeg hadde det, så jeg ble nesten mer bekymret for familie og venner, og hvordan de taklet dette. Når man hører om kidnappinger tenker man gjerne det verste. For meg var det en fordel å ha den kunnskapen jeg har om den lokale situasjonen i Jemen. Norge og FN har gjort en utrolig jobb både i Jemen og på hjemmebane her i Norge. De har også vært en utrolig god støtte for familien min her hjemme, som har fått både mediebriefing og psykologstøtte.
– Hva slags informasjon ga kidnapperne deg?
– Det var veldig lite kommunikasjon oss i mellom. Jeg fikk en tolk og kunne da snakke litt mer, men den tida jeg ikke hadde tolk gikk det på de få arabiske glosene jeg kan. Kidnapperne var der hele tiden men kom gjerne en gang om dagen og lovet at jeg skulle slippes fri neste dag, og så dagen etter det. Jeg tok det med en klype salt etter hvert. Man vet jo aldri før det skjer.
– Hva gjør det med psyken?
– Jeg hadde voldsomme humørsvingninger, men det var aldri noe dramatisk. Jeg hadde et par rutiner, som røykepauser, trening, toalettbesøk og bad. Jeg ba også om å få en notatbok slik at jeg kunne holde en journal. Det var veldig godt.
– Det at du er homofil, var det en bekymring midt opp i det hele?
– Den eneste bekymringen jeg hadde rundt det var at hvis de tok telefonene mine, ville de finne bilder av meg og kjæresten min. Det tenkte jeg på tidlig. Dette bekymret meg såpass mye at jeg satt en hel kveld og slettet bilder og meldinger under et teppe slik at ingen skulle se hva jeg gjorde. I tillegg hadde jeg et par homoapps som jeg også slettet fra telefonen, sier Danielsen til Blikk Nett. – Det var veldig tøft å skulle gå til det skrittet. Det føltes nesten som å gå bakover. Men samtidig, da jeg dro til Jemen første gang var jeg jo klar over situasjonen der. Som homofil lever man da på en måte i skapet igjen, i hvert fall overfor nasjonale kollegaer. Blant de internasjonale kollegaene var det noen som visste, og andre som ikke visste. Det er ikke noe man snakker så mye om. Og for meg er det viktig at min identitet som homofil ikke står i veien for den jobben jeg skal gjøre. Jeg er også avhengig av å ha et godt forhold til myndighetene i landet jeg jobber i. Så da må jeg ikke på død og liv våre åpen og stolt.
Reiser ut igjen
I Jemen har Gert vært leder for teamet som jobber med demokratisk styresett. Han har veiledet prosjekter innen menneskerettigheter, likestilling, anti-korrupsjon, hiv/aids, styrking av lokale myndigheter og valgreform. I løpet av de to neste årene vil Jemen gå gjennom en overgangsperiode med grunnlovsreform, valgreform, folkeavstemming og nye valg. UNDP støtter myndighetene og det sivile samfunnet for å styrke kapasitet og kompetanse og for å sørge for at demokratiseringsprosessen er inkluderende, spesielt overfor kvinner og unge.
– Hva tenker du om å reise ut igjen?
– Jeg skal ut igjen. Det er helt klart. Når og hvor det blir, er usikkert. Jeg skal ha en liten tenkepause nå, men jeg skal jobbe videre med UNDP og med utviklingsprogrammer. Om det blir i Jemen eller andre steder vet jeg ikke ennå. Det blir avgjort av meg og mine kollegaer i løpet av de nærmeste ukene.
– Vil du ta noen ekstra forholdsregler før du reiser ut neste gang?
– Ja. Jeg merket faktisk allerede i går at jeg ser meg litt mer over skulderen. Det er klart dette vil prege meg, og psykologen min har allerede fortalt meg at selv om det går veldig bra nå, så kan jeg oppleve flashback senere. Nå skal Danielsen bruke tid på å slappe av, og på kjæresten.– Han bor ikke i Norge, men i Panama. Det har vært en utfordring å ha kjæreste så langt unna, og vi har truffet hverandre to ganger de siste fire månedene.
– Hvor lenge har dere vært sammen?
– Vi har kjent hverandre i litt over et år, og vært kjærester sånn på ordentlig i en måned. Vi ble sammen på nyttårsaften i Dubai, under en himmel full av fyrverkeri. Han blir en del i Norge i tida som kommer, men hvor han og kjæresten slår seg ned er et åpent spørsmål.– Jeg begynner jo å trekke på årene og har lyst til å stifte familie og få barn etter hvert. Jeg har ikke lyst til å være så veldig mye eldre før jeg får barn. Jeg ønsker at barna skal få oppleve Norge og se på det som ett av sine hjemland. Men dette kommer også an på kjæresten min, selvsagt. Det er ikke lenger bare meg, meg, meg, sier Gert Danielsen og klager ikke over det.
