I boka «Stormkyss» utforsker forfatter Ingrid Z. Aanestad kvinneligheten. Ingrid Z. Aanestad debuterte som forfatter for fem år siden i en alder av 22 år. Hennes siste roman «Stormkyss», utgitt på Forlaget Oktober, handler om Selma som bor sammen med kjæresten Vilde, og om Ane som flytter inn til dem. En dag blir Selmas bestemors syk og mora hennes forsvinner. Den handler om mødre og døtre, og om kjærlighet og oppbrudd.– Jeg opplever at grensen for normalitet er trang, og selv om jeg egentlig ikke tenker politisk når jeg skriver, bærer jeg dette med meg. Hvis jeg kan vise at det går an å leve alternativt, så vil jeg gjerne det, sier Ingrid Z. Aanestad (27) til Blikk Nett. Boka er en slags kjærlighetshistorie, og hovedpersonen forsøker å finne sin plass etter de generasjonene som var der før henne, og hun selv, mora og bestemora har alle valgt ulike måter å leve på.– Jeg fant et fotografi i en bokhandel som jeg ble veldig interessert i. Et bilde som viste to jenter som går over en plass. De er ganske små og kledd i kjoler hvor de holder ut skjørtene. Det virker som om de er i ferd med å lære et eller annet om det å være kvinne. At de nå skal lære en slags femininitet. Jeg ble interessert i hvordan de skaper denne kvinneligheten, om hvordan den blir til. I boka har jeg skapt et rendyrket univers av nesten bare kvinner.
– Hvor er mennene?
– En litteraturkritiker mente at det nå er en tendens i en del bøker av norske, kvinnelige forfattere å skrive om et lesbisk eller skeivt begjær. At det lenge har vært menn i litteraturen som har definert hva som er viktig, bra og interessant, og at dette er en motvekt. Dette er en typisk kritikertolkning. Jeg skriver bare, så får andre sette det inn i en sammenheng.
– Men er du enig?
– Jeg skriver denne historien blant annet fordi dette er et felt som er lite utforsket og som det er skrevet lite om.
– Er boka selvbiografisk?
– Jeg skriver ikke om meg selv. Dette er ikke mine dagboktekster. Jeg er opptatt av å utforske disse temaene litterært, og det krever en distanse til stoffet. Men folk som kjenner meg godt, kan iblant gjenkjenne visuelle detaljer som beskrivelser av gjenstander og klær, og jeg hadde også en tøff bestemor. I «Stormkyss» gir ikke Aanestad alle svar på alle spørsmål som dukker opp etter hvert som fortellingen skrider fram.– I romanen er tempoet skrudd ned, og man må være villig til å gå inn i det. Leseren må nok innstille seg på at her blir ikke alt ferdig servert. Jeg planlegger ikke at jeg skal skrive lavmælt og forsiktig, egentlig. Men jeg vil ikke komme med entydige forklaringer på hvorfor ting er som de er, for jeg tror ikke det finnes noen entydige svar på hvorfor vi blir som vi blir. Men jeg kan vise fram enkelte deler.
– Kommer det en oppfølger som gir svar på de løse trådene?
– Jeg tviler på det. For ikke alle spørsmål har et svar. Men jeg har så vidt begynt på en ny roman.
