Nasjonalmuseet med skeiv podkast

Hva har et fransk maleri fra 1884, en performance fra 1991, et japansk trykk fra 1814 og en filmplakat fra 1982 til felles? De dukker alle opp i Nasjonalmuseets nye podkast «Brytning», der sju norske kunstnere forteller om verkene som endret livene deres.

Fram mot avkriminaliseringsdagen 21. april slipper museet én episode hver mandag.

I podkasten møter vi scenekunstner og forfatter Camara Lundestad Joof, samtidsdanser og koreograf Daniel Mariblanca, kunstnerne Gjert Rognlie og Guðmundur Helgi Arnarson, filmskaper Yenni Lee, skuespiller og dragpionér Morten Rudå og kunstner og aktivist Inge Aas.

– Det blir samtaler om alt fra rasisme til ikke-monogami til tentakkelporno, en særegen japansk form for porno. Og kunst, da, sier programleder Gisle Algedahl, best kjent fra NRK-serien «Jævla homo» (2017), der han spurte seg hvorfor det fortsatt er vanskelig å være skeiv i Norge i dag.

.

Plus

Intervju

Jævla treig

Gisle A. Gjevestad Agledahl mener at han har vært feig som ikke har tatt tak i egne fordommer tidligere. – Nå er «Jævla homo» mitt bidrag til å dytte verden litt videre.

.

– Mange av oss blir begrenset av alle de usynlige reglene rundt oss, i hvert fall blir jeg det selv. Jeg synes det å bli kjent med kunstnerne og verkene de har valgt er ganske befriende. Og nesten til og med frigjørende? For meg åpner det noen dører på gløtt både til kunsten og til en større forståelse av alt det å være skeiv kan innebære.

Agledahl sier han selv har levd et begrenset og normstyrt liv. Det har gjort at han har gått glipp av mye.

– Det tok mange år før jeg i det hele tatt skjønte at jeg var skeiv, og enda flere før jeg forsonet meg med det. Kanskje finnes det mer i meg som jeg ikke har oppdaget enda?

– Jeg er ganske sikker på at de fleste av oss rommer mer enn vi tror. Derfor har jeg invitert noen av de mest spennende kunstnerne vi fant, alle normbrytere på sin måte, for å lære av dem, og bli inspirert.

.

Hør første episode her:

.

Disse er med:

7. mars : Scenekunstner og forfatter Camara Lundestaf Joof (f.1988 ) og «The Dream of the Fisherman's Wife» (1814). Trykk av Katsushika Hokusai.

Camara er bifil og halvt gambisk, og jobber som husdramatiker ved Nationalteatret. Hennes prosjekt handler mangfold og identitet, normkritikk og rasisme. Kan kunsten hennes noen gang være noe annet enn politisk? Hvordan er det å bevege seg som skeiv, brun kvinne inn i de store institusjonene? Har hun måttet forsake noe på veien? Hvorfor blir hun nervøs når hun møter andre med minoritetsbakgrunn i jobbsammenheng - og hva har sex med aliens og blekkspruter med alt dette å gjøre?  

Knyttes til en erotisk drøm hun hadde som barn. Hun var fanget i et rom med mange mennesker som begynte å skrelle av seg huden - også hennes. Alle ble til skapninger frie for kjønn og hudfarge, som så smeltet sammen i en orgie.

.

14. mars : Samtidsdanser og koreograf Daniel Mariblanca (f.1981) og «Panini Boys Room» (2018). Performance av Vinge/Müller.

Daniel ble født i Barcelona, Spania, men flyttet til Bergen i 2016 for å danse med Carte Blanche. Samme år opprettet han sitt eget kompani, 71BODIES, der han utforsker og dokumenterer både egne og andre transpersoners opplevelser av kjønn og identitet. Hvordan har det vært å stå på scenen og samtidig stått i en transisjon? Hvorfor jobber han nesten bare med utrente dansere på scenen? Og hva er det mest verdifulle ved å være trans? Episoden er på engelsk. 

Performancen varer i 6-7 timer og inneholder blant annet en sekvens med kunstnerens egen avføring. For Daniel brøt stykket med alle normer og regler for hva kunst kan være, og viste at virkelig alt er mulig på scenen.

. 

21. mars : Flermedial kunstner Guðmundur Helgi Arnarson (f. 1993 ) og «Untitled (Go-Go Dancing Platform)» (1991). Performance av Felix González-Torres. 

Guðmundur en kunstner fra Island som bor i Oslo og jobber med tydelige referanser til BDSM, skeiv sex og skeiv kultur, enten det er statuer patinert med poppers eller byster med Grindr-biografier. Han gikk nylig ut av Kunsthøgskolen i Oslo, og hans første utstilling ble vist på sexklubben SLM. Opplever han nordmenn som normstyrte? Hvorfor er et gjennomsnittlig nachspiel mer grenseløst enn et besøk på en sexklubb? Og hvilken plass har BDSM i Pride-paraden?  

Synes kunst var meningsløst frem til han opplevde dette stykket på et museum i Berlin. Lyden av sneakersene i det tomme rommet fikk han til å tenke på alle festene, all kunsten, all sexen og alle mentorene vi mistet til aidsepidemien. 

.

28. mars : Flermedial kunstner (kortfilm, foto og performance) Gjert Rognli (f. 1966 ) og «Querelle - En pakt med djevelen» (1982). Filmplakat av Andy Warhol.

De siste par årene har Gjert fått en voldsom anerkjennelse både i Norge og internasjonalt - og det etter et langt kunstnerskap, hvor både den skeive og den samiske bakgrunnen hans spiller en viktig rolle. På hvilken måte møtes det skeive og det samiske i han? Finnes det noe skeivt i de samiske røttene hans? Hva skulle til for å slå gjennom som kunstner? Har han måttet tilpasse seg for å få plass? 

På åttitallet flyttet Gjert til Oslo. I en tid med aids og mye negativitet rundt det å være skeiv møtte han denne plakaten på en stuevegg i en leilighet i Oslo: Et lekent og vakkert bilde som viste en positiv kjærlighet mellom to menn. Det inspirerte: «Fantastisk å få slengt rett i trynet i denne mørke epoken.»

.

4. april: Filmskaper Yenni Lee (f. 1985) og Berlin, 1237, by i Tyskland.

Yenni Lee er en regissør og manusforfatter fra Kongsvinger som på lerretet utforsker tematikk som makt, seksualitet, død, kjærlighet og vold. I hennes første langfilm, Eksplosjoner i hjertet, blir vi kjent med Billy som oppdager at hennes store kjærlighet er polyamorøs. Hvordan har det vært å ha med seg en veldig skeiv idé i møte med et stort, kommersielt film-apparat? Hvordan kan en hel by være et kunstverk? Og hva har sex og rus med det å være skeiv å gjøre, egentlig? 

Yenni opplevde Berlin som et skeivt paradis der hun kunne utforske seg selv uten forbehold. Inntrykkene, menneskene, samtalene, opplevelsene, klubbene, sexfestene og rusen er for henne et kunstverk som har betydd mer for henne enn noe annet. 

.

11. april : Skuespiller og dragpionér Morten Rudå (f. 1960) og «Søndag ettermiddag på Ile de la Grande Jatte» (1884). Maleri av Georges Seurat. 

Morten Rudå har spilt teater både i Norge og i USA, og har også medvirket i flere filmer. Han var med på å starte Great Garlic Girls i 1981. Hvordan har drag utviklet seg, og hvilken rolle har det spilt i skeiv historie? Hvordan var det å være skeiv før og etter AIDS-epidemien? Har teatermiljøet vært en trygg oase hele veien? Hvorfor holder han seg unna noen menn i bransjen? 

Et bilde som har fulgt han siden han først så det i 1984. Bildet er med i musikalen “Sunday in the park with George”, der Morten var avstandsforelsket i en av rollene i film-versjonen. Han har selv brukt en av låtene i en oppsetning med Jonny Nymoen fra Great Garlic Girls. Reiste til Chicago for å se bildet, ble stående i mange timer. 

.

18. april : Billedkunstner og aktivist Inge Ås (f. 1953) og «God Giving Birth» (1968). Maleri av Monica Sjöo.

Inge var en sentral skeiv aktivist på 70-tallet, i en tid hvor «lesbisk» kunst ble oversett, på samme måte som de lesbiske selv. Hun startet det lesbiske trykkeriet SFINXA. Inge har vokst opp i en tid hvor lesbiske nesten var usynlige - de var ikke engang dekket av forbudet vi feirer at opphørte for 50 år siden. Hvordan var det? Hvorfor var det så mye splid i den skeive bevegelsen at hun en gang ble kastet ned en trapp - og hvorfor misliker hun ordet «skeiv» så sterkt? 

Maleriet ble stilt ut på Kunstnernes hus i 1974 og skapte stor ståhei fordi det var en svær, naken kvinne som fødte og ble titulert «Gud». På den tiden var visuelle fremstillinger av kvinner ofte seksualiserte, og den objektiviseringen gjorde det umulig å kjenne seg igjen i kunsten. Opplevde hele kunstfeltet som dominert av menn, patriarkalsk og råttent. Dette viste noe helt annet.