Tora i monitor

Skinnet kan bedra. Plateomslaget på andreskiva til rockebandet TORA har pyntelige rosatoner. Tittelen «Girls» er plassert nøyaktig over nærportrettet av frontkvinne og gitarist Tora Dahle Aagård.

– Omslaget er «jentete», selv om jeg ikke liker det ordet. Men det er det, og det var meningen. Og så heter det «Girls» sånn at folk kan tenke litt aaww, det siste sier Tora med trutmunn og sarkastiske søthetsgester, for liksom å understreke hvor nusselig innpakningen er ment.

– Men så setter du på plata og bare «Helvete?! Dette er jo bare det motsatte av det jeg trodde.» Det er rockeshow i fjeset, liksom. Jeg liker når det blir sånne kontraster, for sånn har det vært hele mitt liv. Når jeg går på scenen og folk ser dame-med-gitar, så tenker de; dette kan ikke gå bra. Men så kan jeg jo spille, jeg kan synge. Det er det jeg kan. Jeg kan ikke noe annet.

Rett på sak

Personlig er hun ikke særlig rosa anlagt. Det går i svart på svart. T-skjorte og olabukse, på scenen og av scenen, som denne varme sensommerdagen Blikk setter seg ned med henne på en takterrasse i Oslo sentrum. Det mørke antrekket står i kontrast til det lyse lange håret så vel som det livlige lynnet. Eller kanskje man skal kalle det en fandenivoldsk innstilling til verden.

En innstilling som går igjen på plata. Musikalsk i rå rockeriff kombinert med heftig countrypop, og i tekster som legger lite imellom. I andrelåta «In Love With the Devil» er det for eksempel 26 åringen fra bygda Flatanger i Trøndelag som selv som er djevelen og «your favourite sin», bare fordi dama som er forelsket i henne er religiøst bundet opp. Seksualiteten er altså heller ikke pakket inn, men står vidunderlig eksplisitt fram.

– Jeg hadde nok gjort det samme, om jeg hadde likt gutter. Jeg hadde sikkert vært like tydelig. For jeg er ikke noe glad i tekster som bruker så mye metaforer at ingen skjønner hva faen du synger om. Jeg vil heller være rett på sak, og jeg tror det er lettere å relatere seg til musikken da. Jeg er også veldig rett på sak som menneske. Sier jeg at jeg har lyst på deg, så har jeg lyst på deg. Og da blir det sånn i sangene også.

Forelsket i djevelen

Det er også «In Love With the Devil» som er hennes egen favoritt på den nye plata.

– Den er så drøy. Det låter sexy og sensuelt, samtidig som du skal høre at det ligger noe mer under. Og det handler jo om erfaringer fra mitt eget liv, der noen er forelsket i meg, men ikke har lov på grunn av sin bakgrunn og hvor de kommer fra, troen hennes. Da oppstår det en avhengighet, fordi du blir hektet, nettopp fordi du ikke får lov til å leve det ut, samtidig som du ikke får nok. Dette er ikke den eneste låta der jeg nevner gud og Jesus, fordi jeg synes det er et føkka og vanskelig opplegg. Jeg ser så mange som sliter med det.

– Hvordan er det å være på mottakersiden av andres «synder»?

– Det er vanskelig å forstå den andre siden. Hvorfor kan du ikke bare komme ut, og være den du er? Det er sånn jeg lett tenker. For jeg har ikke noe problem med å være den jeg er. Du river og sliter etter å få det mennesket ut. Det er bare så vondt å se på virkningen av tro og gudsfrykt, og en oppvekst som har fortalt hva som skjer med deg om du gjør sånn eller sånn. Det er helt bak mål. Og det er ondt, fordi kjærlighet er kjærlighet.

Denne låta ble for øvrig til mens historien skjedde som så mange av de andre låtene hennes. Hun mener tekstene blir ærligere sånn. Åpningssporet «Lately» ble for eksempel skrevet midt under et samlivsbrudd i fjor høst. Forholdet tok slutt etter fem år, og hun stilte seg spørsmål om hvem hun var på egenhånd.

– Jeg hører ikke så mye på min egen musikk. Så narsissistisk er jeg ikke. Men låtene må kunne ta meg tilbake til den følelsen jeg hadde da jeg laget dem. Hvis ikke, er de ikke gode nok. Og de gangene «Lately» kommer på, så kjenner jeg fortsatt at det stikker. Da blir jeg veldig glad fordi jeg har knekt koden for å gjøre det riktig.

Lesbiske fordeler

– Du snakket tidligere om fordommer mot damer som spiller gitar. Har du møtt det?

– Ja. Særlig da jeg begynte. Det er også noe av grunnen for at jeg bestemte meg for å bli jævlig god på instrumentet mitt. Jeg bestemte meg for å bli en raring og låse meg inne, for å bli så god som jeg kan bli. Sånn at når jeg får kommentarer som «lille venn, eller frøken, skal jeg hjelpe deg med dette her nå, skal jeg hjelpe deg å sette i kabelen», så skal jeg ikke behøve å svare dem tilbake. Jeg skal bare spille ræva av dem, og så blir det stille. Men nå har jeg kommet dit at jeg endelig har fått en respekt som musiker. Uavhengig av om jeg er dame eller ikke. Fordi jeg har jobbet så hardt for å bli så bra som jeg kan være akkurat nå.

– Har det da vært en fordel eller ulempe for deg at du har vært åpent lesbisk hele tida?

– Det har vært en fordel! Og det er noe jeg har tenkt veldig mye over. Men som ingen har spurt om før. For det er jo klart at jeg blir behandlet annerledes. Det er jo sånn at det er flest menn i bransjen vår, og særlig i rock- og bluesmiljøet er det nesten ingen damer. Men mennene vet at på meg har de ikke sjans. De behandler meg som en kompis. Søsteren min er også musiker, og heterofil, og hun blir behandlet helt annerledes enn meg. Legning skal jo ikke ha noe med saken gjøre, egentlig. Men det har jo det, og det er også kjemperart.

Hvorvidt det har gjort det enklere på andre måter, er hun ikke like sikker på. Men hun tror det. I tillegg til å at hun vært velsignet med å være født med sterk selvtillit hun understreker ikke har så mye med flott utseende å gjøre. Hun evner bare å gi litt faen.

– Jeg tror det er hele pakka. Ofte ser jeg på meg selv som et produkt som skal selges, og da er legningen min en del av det. Legningen min er en stor del av meg, og det har formet meg som menneske på veldig mange måter.

Styring på gutta

Bandet har hennes navn. Medlemmene er faste, og med unntak av et bytte av trommis, har alle vært med henne fra 2010. Hun står for all låtskriving, både tekst og melodi, men broren, som også er produsent på skiva, er med på å arrangere låtene. Hun kaller ham et geni når det kommer til å forstå hva hun skriver om og hva låtene vil kle. Spørsmålet er jo da hvor mye av uttrykket som er deres, og hvor mye er henne.

– Det er mye Tora i monitor der, så det er jo mest meg, selvfølgelig. Grunnen til at bandet heter TORA er fordi det er lett å huske hva slags band det er. Det er hun med gitaren i front. Det er ikke noen tvil, liksom. Hadde vi hett noe rart tror jeg vi hadde forsvunnet mer i mengden.

Dessuten, legger hun til, tror hun det åpenbart norske navnet vil gjøre det lettere å realisere planene om å gjøre det stort i utlandet også. Rett og slett fordi det er litt uvanlig, og kult. Og de var også på vei. Plateslippet som var planlagt i mars, hadde London på turnélista. Slippkonserten på Rockefeller er for 200 stykker. Uten at det trekker ned. Det er en skikkelig konsert og en ørliten bøting for ukene i vår da hun våknet med tårer over alt som forsvant. Hun har fått spille noe i sommer, mest solo, så derfor er det særlig gøy å igjen stå på en scene med bandet i ryggen.

–Hvordan ser du på din rolle som bandleder?

– Det føles helt naturlig for meg å ta styring på de gutta, hehe. Det har jeg gjort siden jeg startet som 16-åring. Det føles veldig rett. Det er jo min musikk. Og jeg har ambisjoner ikke bare for musikken, men også for hvordan et live-show skal være. Det har ikke den gjengen. De spiller som noen guder, men tenker ikke stort på hvordan vi skal se ut når vi spiller, hvordan skal vi kommunisere med publikum.

Ingen plan B

Etter hennes opplæring gjennom ti år, synes hun de nå ser drittøffe ut.

– De har senket skuldrene og har det gøy på scenen. Og jeg er jo en duracellkanin, så det må henge sammen litt. I tillegg gidder de å henge med meg, og det er jo veldig spesielt.

Hun nekter for at det er noe devaluering av hennes eget selv som får fram den tilsynelatende ydmyke tonen om bandets utholdenhet. Snarere mener hun det er selvinnsikt. Hun går så langt som å insistere på at hun er intens, før det kommer fram at det kanskje vel så mye handler om vilje til å gjøre det hun mener skal til for å nå så langt det lar seg gjøre.

– Jeg elsker dette her så mye, at det må bare gå. Jeg har ingen plan B. Da er jeg avhengig av dem også.

Avhengig er hun også av å kunne spille ut flere sider av seg selv. Det er ikke bare rock n’roll på skiva. Ei heller den bluesen hun ofte har blitt sjangersatt i tidligere i karrieren. Hun sprer armene for å understreke bredden i både uttrykket og personlighet.

– Jeg kan ikke bli jevna ut, eller plasseres i en boks. Da får jeg ikke sagt det jeg vil. Du kan ha dager der du våkner med et smil, griner når du dusjer og får en tekstmelding som gjør at du må runke. Jeg ville at plata skulle representere året som har vært en eksplosjon av alt mulig. Det føler jeg at jeg, og vi, fikk til. Jeg håper folk vil synes det samme. Og der ble jeg redd for hvordan det vil gå …

Musikk for damer

Redselen er knyttet opp til muligheten for at folk ikke vil forstå låtene, at de skal bli misforstått eller latterliggjort. Det er nemlig viktig for henne at både de hun har skrevet til og andre forstår, og det er også derfor hun er så direkte.

– Det er viktig for meg at de jentene jeg har skrevet låtene til og for, skal kjenne seg igjen, og høre noe de liker. Det er jo ikke mine sanger lenger, nå når de er ute er det deres musikk. Jeg har jo ikke lyst til å skuffe dem, men jeg tror jo heller ikke at jeg gjør det.

Selv savnet hun musikk hun kunne relatere seg til som ung. Hun hørte på mannlige R&B-artister som sang om «bad girls» fordi det liknet i det minste på noe hun ville uttrykke. Første gang hun skrev fra eget ståsted var det derfor nervepirrende. Det var også slik hun kom ut til broren. I studio mens hun sang en tekst der objektet for varme følelser var en kvinne.

– Det skrives nok om at det å komme ut er vanskelig, trist og leit. Jeg trenger ikke å hive meg på den vogna. Jeg vil si; gi litt faen, det her går greit. Jeg vil nå mer ut til miljøet, og ikke bare til bluesmannfolk over 50 år. Jeg mener jeg har musikk som passer for damer. Ikke at jeg er misfornøyd med det publikum jeg har altså, jeg er takknemlig for alle som vil høre.

Synger om henne

Men det er ikke bare voksne menn som følger henne tett. Også unge gutter vil spille gitar som henne. «Sprøtt», kaller hun det, når det legges ut video etter video der hun er gitarheltforbildet. Hun opplever at artisten og låtskriveren har kommet i skyggen av hennes egen eminente spilling. Håpet er at den nye skiva vil få flere av hennes eget kjønn til å oppdage musikeren.

– Aner jeg et ønsker om å skape en egen lesbisk musikkscene?

– Ja! Eller jeg skal ikke si at jeg setter meg selv så høyt at jeg skal lage den på egen hånd. Men jeg skal gjøre mitt beste for å bidra. Det kan jeg gjøre, fordi det trengs. Jeg jobber jo også for det. Jeg skriver ikke bare for meg selv, jeg skriver for at flere kan relatere seg til det. Og for å nå ut, må det være ærlig og ekte. Det er ikke naturlig for meg å dekke over noe som helst. Vi lever bare en gang. Og jeg synger om henne, fordi det er henne jeg vil ha. Så enkelt er det.