Gratulerer med dagen, Wenche!

Publisert

Alskens massemedia slenger gavmildt rundt seg med ord som legende, myte, primadonna og diva. Men et av de mest typiske trekkene ved annerledeslandet Norge, er at vi ikke avler divaer. Bortsett fra Wenche Foss. I dag, 5. desember, fyller hun 90 år! «En som ikke liker homofile, kan ikke være en venn av meg.»Wenche Foss (VG, 31.05.04)Det er andre som har status og høvelig apparisjon. Les dames Brockstedt, Ullmann, Myhre, Bremnes og Kyrkjebø. Det er vel sånn omtrent alle. De har bare ikke tatt begrepet i bruk. Helt bevisst! De vil nok ikke. Det er pretensiøst, gammeldags, pinlig. Og, skrekk og gru: unorsk. Men de yngste av dem kan jo komme til å gjøre det. Med årene. Ordentlige divaer er sjelden helt unge. Ofte gamle. Det er en betegnelse man skal leve seg fortjent til. Det har Wenche Foss gjort. For mange år siden. Homoer er programforpliktet til å elske divaer. I et land der tilværelsen er trang for denne spesielle typen individ, ville vi nok elsket Wenche Foss selv om hun aldri hadde ytret et ord om homoer. Men hun har ytret. Så til de grader. Hun var tidlig ute. I homofrigjøringens barndom. Den gang homosak så langt ifra var Høyre-sak. Da var det virkelig modig. Likevel er det lett å oppfatte Wenche Foss som en veldedig høyredame. En type «tolerant» overklasseperson som vil hjelpe de som er «mindre heldig stillet». Men det klinger hult. Jo da. Wenche Foss er nok høyredame. Sånn på papiret. I hvert fall nå når hun har høyreordførersønn. Men dypest sett er hun vel anarkist. Med litt kardemommelov i tillegg.Hun er en underlig person i en moderne verden som styres av politikere, organisasjonsliv og økonomer. Hun er kunstneren som uttaler seg i affekt når hun føler at noe er urettferdig. Når hun holder på å sprekke av indignasjon, raseri eller ganske enkelt begeistring. Ikke alltid like «saklig». En uorganisert etterkommer etter Bjørnson. Og en smule overvintret hippie som ikke har glemt idealene. Det har forekommet at hun er blitt bedt om å holde seg på sin plass. Og spille roller. Men det hun gjør er jo å ta den store rollen som kunstner på alvor. Den gamle klisjeen om at kunstneren skal holde opp et speil mot samfunnet. En sannhet, som så mange klisjeer. Hun bruker ikke årets moderne tåketermer om agenda eller scenarier eller at vi skal «gå for» noe. Hun gjør noe så provoserende uvant i en kynisk tid som å argumentere med følelser. Hele registeret. Dønn ærlig og rett på sak. Det er selvfølgelig forvirrende og forstyrrende for de som kan «språket» og har sin posisjon. Det har hendt at noen har forsøkt å gå ut mot henne. Avfeie henne som latterlig og gjør narr. Dumt sjakktrekk. Privat har enkelte maktpersoner ytret med et sukk at saken er tapt hvis Wenche Foss går ut mot dem med alle divafjøra i full brusing. De er redd henne. Wenche Foss er en urolig og uberegnelig, men effektiv opinionsskaper. Hun blir hørt. Hun har ikke hatt liten betydning for folkeholdningen til homosaken. Kraftigst var hun da hun gikk ut mot biskop Kvarme da han rådet homoer til å gå til psykolog. Han stilte ikke i debatten mot henne på tv. Turte vel ikke. Noen hadde vel hvisket ham i øret at hun kom til å få ham til å se enda dummere (og slemmere) ut enn han allerede gjorde. «Da jeg leste om dette utspillet fikk jeg feber – høy feber. Det er synd du ikke er her i dag, Kvarme, så kunne vi ha snakket direkte til deg. Du som biskop, du bør stå frem. Du sa jo en gang at vi skal elske alle! Jeg kjenner 150–200 homofile, og ingen av dem ønsker behandling. De er født homofile, og lever deretter. Og jeg synes de skal respekteres! Slike utspill kan føre til flere selvmord!». Freste gjorde hun. Og siterte (selvsagt) Bjørnson mens hun stirret harmdirrende inn i alles stuer: «Elsk din neste, du kristensjel, tred ham ikke med jernskodd hæl, ligger han enn i støvet. Alt som lever, er underlagt kjærlighetens gjenskapermakt, bliver den bare prøvet.» Mange grupper har nytt godt av divaharmen. De andre kommer sikkert til å levere sin takk. Dette er vår.

Powered by Labrador CMS