Greta Garbo elsket Mimmi

15. april er det femten år siden Greta Garbo døde. I september markerer Sverige at det er hundre år siden arbeiderklassejenta ble født. Førkrigsfilmens største kvinnelige stjerne levde som en sky og taus eneboer, men nå snakker hun gjennom kjærlighetsbrevene til Mimmi i romanen «Djävla älskade unge». Hun het Greta Gustafsson. De kalte henne Garbo. Selv underskrev hun brevene som «Gurra». «Är det ej hemskt Misse, men jag ser aldrig på några män; men naturligtvis ej heller kvinnor, jag skulle ej bli interesserad av dem för aldrig det», skriver Gurra fra Culver City i California til «Misse» eller «Mimosan», som egentlig het Mimmi Pollak. Året er 1925 og dette er sitert fra det sekstende av de i alt tretti brevene til Mimmi Pollak, Garbos klassevenninne og ungdomskjæreste på Dramatens Elevskola i Stockholm. Brevene hennes er grunnlaget for Tin Andersén Axells roman om Skandinavias mest berømte skuespiller. De er en forsikring om trofasthet, selv om Gurra vet at det er umulig. Mimosan er i ferd med å gifte seg. Det gjorde aldri Garbo. Hun døde, som hun selv sier det, som «ungkarl». Det sier hun også i en av sine mest berømte roller som Sveriges abdiserte dronning Kristina. «I will die a bachelor!» Greta Garbo hviler svalt i skyggen av trær på Skogskyrkogården i Stockholm. Hun var en virkelig person. Men hun klarte å oppnå noe nær en ordentlig mytologisk posisjon. Så er hun da altså også blitt roman skrevet av den svenske billedkunstneren, kostymetegneren og skribenten Tin Andersén Axell som sitter i styret i Garboselskapet. For en del år siden ble hun kjent med Sveriges første betydelige kvinnelige regissør, Mimmi Pollak (1903–1999), som viste henne brevbunken fra Garbo og fortalte om deres ungdomsforhold. Nå har Andrésen Axell fått tillatelse fra Pollaks sønn til å offentliggjøre de tretti brevene, inkludert et par til Mimmis far. Garbos brev, som er gjengitt i sin helhet både i teksten og i faksimile bak i boka, er holdt i et merkverdig åndeløst tempo med en rettskrivning og en tegnsetting som går aldeles hulter til bulter, og romanen rundt dem er skrevet i hvert fall tilnærmelsesvis i samme form. For dette er en historisk roman formet som Garbos selvbiografi. Brevene er fulle av lengsel. Selv de som er skrevet da hun var helt ung. De viser oss en person som gjennomgår en rivende utvikling i takt med at den nesten uleselige håndskriften forandrer seg fra en jentunges til en moden kvinnes. Garbo var bare tjue år da hun kom til Hollywood, med en stor svensk og en litt mindre stor tysk film bak seg. Da hun var 25 var posisjonen som en av filmens største stjerner sikret, og hun hadde allerede gitt sitt siste ordentlige intervju, i 1928, som tjuetreåring. Hun spilte inn sin siste film da hun var 36. Resten er rungende stillhet. I 1929 er den nyutklekkete superstjernen bitter og reflekterende: «Du var min vän. Jag reste. Du gifte Dig, Du skall ha barn. Hur underbart för Dig men jag känner mig utestängd. (…) Vår natur som Gud har skapt oss med kan man inte hjälpa, inte ändra. Jag vet inte men jag är självisk som de flästa väl äro, jag tyckte alltid att Du o jag hörde samman på ett säreget sätt. Jag kan inte fatta att allt ändrat sig. Själv vet jag ingenting om mitt eget liv.» Les hele artikkelen i Blikks mainummer, som er i salg fra 5. april.