Gud signe bråket

Norske Gutter var Stein Fosslies bandprosjekt. For 30 år siden slapp de singelen «Gud Signe». Gjett om det ble bråk! Stein Fosslie hadde bakgrunn som skribent i anarkistiske Gateavisa og stifter av det seksualpolitiske bladet Supergutt.– Supergutt var nok et horn i siden til deler av homomiljøet på den tida. Spesielt var det de homsene i pastell som ikke ønsket så mye fuss rundt det å være homo, de var sinte og likte ikke det jeg dreiv med, forteller Stein Fosslie (60) til Blikk. Første nummer av Supergutt kom ut i 1977.– Jeg hadde egentlig ikke kontakt med homobevegelsen på den tida. Jeg tilhørte miljøet rundt Gateavisa og Hjelmsgate. Den gang var jeg hippie og friker. Det var identiteten min. Det at jeg var homo var egentlig bare en tilleggsgreie. Derfor var det mange som ble overasket da Supergutt kom ut. Det var ingen som hadde hørt om meg før det. Det eneste homo jeg hadde gjort før lanseringen av Supergutt, var et dikt jeg fikk publisert i Trollskrift, som ble gitt ut av Gateavisa. Diktet het «Til deg og alle mine brødre» som var skikkelig poetisk dill dall, sier han og ler godt – Supergutt ble solgt i Narvesen, hvilket DNF-48s medlemsblad Fritt Fram ikke ble. Det var veldig unorsk på den tida. Vi var sterkt inspirert av den danske Bøssebevegelsen og den amerikanske motkulturen. Supergutt kom bare ut med fire nummer, men bladet ble min inngang til homobevegelsen.

Hvem faen tror du du er?

Inntredenen i homomiljøet brukte Fosslie til noe kreativt, og i 1980 samlet 27-åringen sammen folk til det som ble besetningen i bandet Norske Gutter. Fosslie selv gikk under navnet Stein Støtt. Med seg hadde han Johnny Yen på sang og synth, Michael Krohn på trommer, Ståle Ramfjord på gitar og Ole Einar Olsen på bass. Høsten 1980 kom platedebuten i form av 7-tommeren «Hvem faen tror du du er»/«Mamma, mannen ga meg gonoré» på Helge Gaarders nystartede Zado-label. Singlens innpakning og innhold var av et slag kongeriket Norge ikke hadde sett maken til. Nasjonalromantiske motiver ble homoerotisk parodiert på coveret, og tekstene forskrekket puritanere i alle leire. Neste utgivelse, «Madam Arthur»/«Jenny Jenny», var et spark mot dobbeltmoralisme, og den tredje tre år senere, «Gud signe»/«Dans», førte til beskyldninger om majestetsfornærmelse og ble nektet spilt av NRK. 30 år senere møter Blikk Nett Stein Fosslie i Oslo sentrum over en kopp kruttsterk kaffe for å snakke om denne sagnomsuste låta om arveprinsen som lå på senga og skrevet.– Norske Gutter dro til Stockholm våren 1983 og til studioet Mistlur, hvor Ebba Grön spilte inn platene sine, for å spille inn «Gud Signe». Det endte med at Mistlur finansierte plata og ga den ut på sitt label. «Gud signe» var ferdigskrevet før vi dro til Stockholm, men vi gjorde noen små endringer. Den opprinnelige teksten var litt mer doprelatert, og en av de andre i bandet kunne ikke stå inne for det. Resten derimot var greit.

Politianmeldt i Bergen

Teksten «Gud Signe», framført med karakteristisk dragvokal av Cecilie Nilfisk, maler et bilde som gir selv de mest hardbarka en real klump i halsen. Fortellingen om arveprinsen som skrever på senga er drøy, men full av frekk humor. Hva tenkte Stein Fosslie egentlig da han skrev låta?– For det første tenkte jeg ikke over at den var så voldsom. Hadde det vært i dag ville jeg nok gått mange, mange runder med meg selv. Kronprinsen var jo bare ti år den gang, ikke sant? Men det var jo kongehuset i seg selv vi var i mot. Teksten kom av seg selv og jeg tror jeg bare brukte et par timer på den. Alle andre syntes det var en morsom tekst, selv om Cecilie Nilfisk måtte overtales før hun ville synge den inn i studio. «Gud signe» ble umiddelbart en undergrunnshit og hele opplaget ble utsolgt.– Men vi var ikke å finne på hitlistene og NRK nektet å spille oss, selv om plata ligger i arkivet deres. Jeg ga plata personlig til flere folk i NRK-systemet, men den var ansett for å være alt for grov og ingen fikk lov å spille den. Den fikk samme skjebne som alle utgivelsene til Norske Gutter. Men vi ble spilt en del på svensk radio. «Gud Signe» ble politianmeldt i Bergen for majestetsfornærmelse av noen enkeltpersoner. Det ble store oppslag i bergensavisene og i Dagbladet, siden ble det stille. Totalt stille faktisk. Etter hva jeg har hørt i senere tid, så var det slottet som ba om at pressen ikke skulle skrive mer om plata. Og vet du hva? Jeg forstår dem jeg. Gutten var jo bare ti år stakkar. Men saken i Bergen ble henlagt, forteller Fosslie og ler av minnene.

– Hørte kongehuset låta i det hele tatt?

– Jeg har blitt fortalt at folk suste i båter utenfor landstedet deres nede på Hvasser med ghettoblastere og spilte «Gud signe» på full guffe.

– Hva slags respons fikk du fra homomiljøet?

– Det var veldig mange som ikke likte det jeg holdt på med. Etter hva jeg har hørt, så syntes Kim Friele at det var moro, men «tantene» hatet låta og syntes den var helt forferdelig.

Elsket av pønkere

Mottakelsen i musikk- og pønkmiljøet, som Stein Fosslie var en del av, var en helt annen enn i homomiljøet.– Pønkmiljøet, som besto av flest heteroer, elsket Norske Gutter. Det var også på den tida pønkerne begynte å vanke i homsemiljøet, på Venstres Hus blant annet. Det å kjenne homoer var ikke skummelt lenger, og selvironien til Norske Gutter har en del av æren for det.

– Hvorfor Norske Gutter som bandnavn?

– Egentlig skulle vi hete Rompis. Vi het det helt til vi kom i studio første gang. Da fikk jeg en visjon etter å ha hørt The Kids fra Trondheim. De hadde gitt ut et album som het «Norske Jenter», mens jeg tenkte: «hva er vel søtere enn norske gutter?» Navnet Norske Gutter og det nasjonalromantiske imaget var totalt annerledes enn alt annet av pønk og rock som fantes da. Alt skulle være så tøft, mens vi var søte, men med tøffe tekster.

– Hvordan husker du 80-tallet i Oslo?

– Det var fantastisk å være homo i pønkmiljøet. Jeg kom fra et annet miljø hvor du ikke tenkte over om du var homo eller ei. Sånn var det i pønkmiljøet også, selv om noen påpekte at jeg var homo. Men jeg fikk kysse mye, for å si det sånn.