I dag er det 100 år siden poeten Gunvor Hofmo ble født

De fikk bare to år sammen, før Ruth Maier ble tatt av tyskerne i 1942 og sendt til Auschwitz. Resten av livet brukte Gunvor Hofmo til å skrive om ensomheten og om savnet av Ruth. Siri Lindstad gir deg en innføring i den anerkjente poetens liv.

Publisert Sist oppdatert

Denne saken ble først publisert i magasinet Blikk 01/2000.

Kanskje har du sett bildet av henne, i norskboka på videregående eller i en av de mange lyrikkantologiene hvor Gunvor Hofmos dikt alltid har vært en selvfølge. Bestandig det samme bildet: ansiktet vendt bort fra fotografen, øynene skjult bak brilleglass, håret som en skjermende gardin mot innsyn. En slående kontrast til fotoene som er bevart av henne og Ruth, der Gunvor – høy og rank – ser inn i kameraet og smiler. De er på tur i fjellet, på vei fra Vestkantbadet, i selskap med gode venner på varme sommerdager, eller de sitter og leser ved peisen.

Gunvor Hofmo (1921-1995)

Hofmo debuterte som lyriker i 1946 med boken «Jeg vil hjem til menneskene». Deretter fulgte et dusin diktsamlinger, bare avbrutt av en lengre sykdomsperiode. Diktene kretset i hovedsak rundt temaer som ensomhet og savn, med klare henvisninger til tapet av ungdomskjæresten Ruth Maier, som døde i Auschwitz i 1942.

Arrestert av nazistene

De møttes sommeren 1940, i frivillig arbeidstjeneste for kvinner ved Biristrand. Ruth var jødisk flyktning fra Østerrike og hadde vært i landet ett år. Nittenåringen Gunvor var en begavet jente fra Oslo, med en drøm om å bli dikter.

Hun ble da også en anerkjent lyriker, med en rekke utgivelser helt fram til 1994. Men til hvilken pris? Allerede i 1943, året etter at Ruth var tatt av tyskerne, ble Gunvor Hofmo innlagt for depresjon. Siden ble Gaustad sykehus tilholdsstedet i mange, mange år. «Schizofrenia, paranoid form» var til slutt diagnosen psykiaterne ga henne, i 1954.

Allerede i 1941 snakket Ruth og Gunvor om å flykte til England, der Ruths søster hadde søkt tilflukt. Men nazipolitiet fikk nyss om planene og arresterte Gunvor i mai samme året. Etter ti dager i varetekt ble hun sluppet fri med en advarsel.

Gunvor Hofmo.
Gunvor Hofmo.

Da den store jøderazziaen fant sted tidlig om morgenen, torsdag 26.november 1942, var Gunvor hos Ruth på hybelen hennes i Dalsbergstien i Oslo. Da Ruth ble hentet av politiet, ba Gunvor om lov til å være alene med henne en stund og fikk lov til det.

«Hvorfor forsøkte dere ikke å stikke av?», skal en venninne av dem ha spurt. «Ruth ville følge sitt folk», var det resignerte svaret fra Gunvor.

Gunvor skal ha stått og sett «Donau» seile ut fra havnen i Oslo, fullastet med over tusen deporterte jøder. Bare tolv av dem vendte tilbake; Ruth var ikke en av dem. Hun ble sendt rett i gasskammeret. Senere fikk Gunvor tilsendt en siste hilsen som Ruth hadde lykkes i å smugle ut under overfarten. Brevet var «både en avskjed og et testamente», skriver Jan Erik Vold i Hofmo-biografien «Mørkets Sangerske» (2000), og siterer Ruth: «Hvorfor skal ikke vi lide når det er så mye lidelse til? Bekymre deg ikke om meg. Jeg ville kanskje ikke bytte med deg.»

Gunvor treffer Astrid

Denne novemberdagen i 1942 var Gunvor Hofmo ennå bare en ung kvinne – knapt 21 år. Hun skulle hatt livet og lykken foran seg. Men helt til hun døde i 1995 – i selvvalgt isolasjon i en leilighet på Nordstrand i Oslo – var det sorgen over hun som ble tatt fra henne, som var temaet i så og si alt hun skrev.

Gunvor Hofmo ble en overlevende, med selvpålagt plikt til å vitne. Mens Karin Boye og Tor Jonsson valgte døden, tviholdt Hofmo ved livet og pennen. Men det kostet henne alt annet.

Å være åpen lesbisk på 50-tallet var å være en av de ytterst få. I 1947 fant Gunvor likevel en av de andre, den 25 år eldre Astrid Tollefsen, som også snart debuterte som lyriker. De bodde sammen i flere år, helt til Gunvors tvangsforestillinger tok helt overhånd i 1952.

Oslo 1942. Gunvor Hofmo ( t.v.) og Ruth Maier fotografert p Drammensveien foran Odd Fellow-grden i 1942.
Oslo 1942. Gunvor Hofmo ( t.v.) og Ruth Maier fotografert p Drammensveien foran Odd Fellow-grden i 1942.

Ved en tilfeldighet ble de kjent med Arne Heli og Øyvind Eckhoff, to av homsene som i 1950 var med og startet det norske svaret på Forbundet av 1948.

– Vi svarte på en annonse angående en hybelleilighet på Carl Berners plass. Da vi dro for å se på den, møtte vi Astrid Tollefsen og Gunvor Hofmo. De skulle reise utenlands en periode, forteller Arne Heli.

De to parene fikk kontakt og fortsatte å møtes sporadisk, også etter at leieforholdet var over. Astrid og Gunvor kom på besøk til Arne og Øyvind på St Hanshaugen, og senere, etter at Gunvor var blitt ordentlig syk, kom hun en og annen gang. Bare satt der, sa nesten ingenting.

– Hun søkte vel etter noen som hun hadde litt fortrolighet med, mener Arne Heli.

Tvangsforestillingene kommer

Snart flyttet Astrid Tollefsen og Gunvor Hofmo ned til Sørlandet for å få arbeidsro. Det gikk en stund, men så begynte Gunvor å høre stemmer og kjenne «stråler» i hodet.

På en reise i Frankrike i 1950, mente hun at hun så Ruth igjen, «min jødiske venninne som jeg hadde sørget over som vanvittig. (...) I Paris noen uker etterpå så jeg en som kunne ligne Ruth igjen, det vil si hun var usedvanlig lik henne i skikkelse og holdning. Stemmen liknet også. Men hun benektet at hun var Ruth. Forresten var munn og tenner annerledes. Men selvfølgelig kan man forandre seg.»

Gunvor Hofmo.
Gunvor Hofmo.

Noen år senere stod hun plutselig en kveld på døren hos Arne Heli. Hun trengte et spett. «Det er en brannkum på hjørnet av Drammensveien og Bygdøy allé. Jeg må åpne den. Der ligger venninna mi», sa hun.

Senhøsten 1952 begynte samboerskapet å gå på livet løs. Gunvor fikk det for seg at Astrid var i ferd med å «stjele hennes identitet», og at nazister var i ferd med å «gjøre det av med» henne.

Venner av dem, blant dem Inger Hagerup og Tarjei Vesaas, forsøkte å forstå hva som var i ferd med å skje, der nede i dikterstuen på Sørlandet. Det endte med at Astrid flyttet ut. Noen måneder senere, etter en intens skriveperiode, brøt Gunvor sammen og ble lagt inn.

«Kanskje Gunvor Hofmo gjekk so langt på sin einsemds veg, at ho plikta å verte vanvittig?», spurte dikterkollega Olav. H. Hauge sin egen dagbok. Man spør seg om ingen kunne ha frigjort henne fra denne plikten?

Redd for å bli lobotomert

Debuten som lyriker kom med diktsamlingen «Jeg vil hjem til menneskene» i 1946. Siden fulgte bok etter bok, stadig kretsende rundt temaene ensomhet, smerte og tap. Blinde barn som går i natten. Døde byer. Tornekroner. Kritikerne var stort sett over seg av begeistring.

Gunvor Hofmo.
Gunvor Hofmo.

Hun protesterte heftig mot diagnosen «schizofrenia, paranoid form». Hun fortalte venner at hun var redd for å bli lobotomert. De første årene på Gaustad fikk hun elektrosjokk. Medisiner ble en del av kostholdet resten av livet.

Gunvor la aldri skjul på hva Ruth Maier hadde betydd for henne, tvert imot. Hun forsøkte å få Ruths etterlatte dagbøker utgitt, som et vitnesbyrd om et kunstnerisk talent som var gått tapt. Og hun fortalte om Ruth til alle som ville høre. Men var det egentlig noen som virkelig lyttet til henne? Som forsøkte å forstå henne?

«Bortsett fra et legeintervju, der viktige momenter fra pasientens livshistorie kommer frem, tyder ingenting på at samtale har vært prøvd som terapi. Det framgår av journalen 21.5.1954 at pasienten har vært «stort sett rolig og medgjørlig, men utpreget egen og sær. [...] På legevisittene har hun gjerne villet diskutere sine paranoide ideer, har mast en del om det. Helt utilgjengelig for motforestillinger», siterer Jan Erik Vold fra sykejournalen hennes.

I boka «Dekknavn Smørblomst & andre historier du ike fikk høre på skolen» skriver Marjam Idriss blant annet om forholdet mellom Gunvor Hofmo og Ruth Maier. De kan her sees illustrert av Stian Tranung øverst til høyre.
I boka «Dekknavn Smørblomst & andre historier du ike fikk høre på skolen» skriver Marjam Idriss blant annet om forholdet mellom Gunvor Hofmo og Ruth Maier. De kan her sees illustrert av Stian Tranung øverst til høyre.

«Ingen hverdag mer»

Vold forteller også om en av de få som prøvde å møte sorgen hennes.

«Få gikk sorgen i møte med handlinger som kunne ha hjulpet den sørgende. Tarjei Vesaas var kanskje den som kom nærmest.»

Nesten et ti-år senere skulle Vesaas få Nordisk Råds Litteraturpris for romanen Isslottet, der han skildrer Siss som nesten går under etter at Unn har forsvunnet i Isslottet.

Den gjenlevende har gitt den andre et løfte som nesten ødelegger henne: «Det er ingen annen. Så lenge du er borte, vil eg aldri gløyme det eg har lova.»

Jentungen Siss slapp fri fra det destruktive løftet fordi menneskene rundt henne tvang henne tilbake til hverdagen. Hofmo skrev i sitt kanskje mest kjente dikt at «det er ingen hverdag mer». Man kan ikke unngå å lure på om ikke det var noen som kunne ha hjulpet henne «hjem til menneskene» igjen, om tiden og psykiatrien hadde vært en annen.

Flørt, fest og skjørtetvang

Jan Erik Vold traff aldri selv Gunvor Hofmo. I «Mørkets Sangerske» bringer han utdrag fra samtaler han har hatt med dem som kjente Gunvor. En venninne forteller om en fest, der Gunvor flørtet åpenlyst med Inger Hagerup. Og vennen Jørgen Artved beretter om da han ble med Gunvor på et livlig homsested i København. Vi aner en åpen kvinne med styrke nok til å være seg selv.

– Øyvind og jeg la jo aldri skjul på at vi bodde sammen overfor noen. Men vi snakket aldri med Gunvor og Astrid om at vi var homofile. Man gjorde rett og slett ikke det på den tiden; det var et ikke-tema, sier Arne Heli.

– Hun var en av de første som vi kjenner til som levde sammen med en annen kvinne, og det var på en tid da homofili var forbudt. Det vitner om et menneske som ikke lar seg kue, sa artisten Susanna Wallumrød til Blikk i forbindelse med lanseringen av albumet «Jeg vil hjem til menneskene», hvor Wallumrød tonsatt Hofmos dikt
– Hun var en av de første som vi kjenner til som levde sammen med en annen kvinne, og det var på en tid da homofili var forbudt. Det vitner om et menneske som ikke lar seg kue, sa artisten Susanna Wallumrød til Blikk i forbindelse med lanseringen av albumet «Jeg vil hjem til menneskene», hvor Wallumrød tonsatt Hofmos dikt

Men i en merkelig avhandling fra 1953, der Gunvor Hofmo forsøker å beskrive hvordan hun selv opplever stemmene og «forfølgelsene», skriver hun eksplisitt at «jeg er homoseksuell».

Hun kler seg i mannfolkklær, til legene på Gaustads store forargelse. Påkledningen hennes nevnes flere ganger i sykejournalene. Legene prøver stadig å tvinge på henne skjørt. I en periode lykkes de faktisk i å «dressere» henne. Jørgen Artved forteller om et møte med Gunvor i København på slutten av 50-tallet::

– Det var et sjokk! Hun var helt forandret. Borte var det spirituelle og glimtet i øyet – det var umulig å finne den gamle tonen. Hun var blitt «damete», gikk propert kledd i drakt og kvinnestøvler, skjerf i halsen – ja, kanskje hadde hun til og med hatt! Vet du, jeg var sikker på at hun var lobotomert!»

Dette var i en tid da professor Ørnulf Ødegård ved Gaustad sykehus ga høylytt uttrykk for at «et avvisende syn fra samfunnets side var nødvendig for å hindre at personer med homoseksuelle tendenser skulle havne i feil fil».

En vakker sorg?

«Sorgen var der hele tiden. Hun som bar den, ville dele den med andre. Dette ble henne nektet. Derfor vokste den, vokste til en skjønnhet – lik en katedral. Vokste til en uhåndterlig størrelse – lik en katedral. Katedralen styrtet. Ordene ble liggende i stumhetens grus, i seksten år.» Skriver Jan Erik Vold.

Fra 1955 til 1971 hørte man ingenting fra Gunvor Hofmo. Så begynte hun å skrive igjen, og frem til 1994 kom det ut 15 nye diktsamlinger. Hun flyttet på eget initiativ fra Gaustad i 1975, men fortsatte å isolere seg fra omverdenen. Da var det blitt for sent å få henne «hjem til menneskene» igjen.

Powered by Labrador CMS