Ruth Maiers plass innviet i Oslo

Ruth Maiers plass ligger i krysset Glückstads gate/Dovregata/Krumgata i Oslo og er oppkalt etter den jødiske flyktningen Ruth Maier (1920–42). Maier ble født i Østerrike, kom til Norge i 1939 og endte sitt liv i Auschwitz tre år senere.

Ruth Maier bodde i pensjonatet for unge kvinner i Dalsbergstien 3, like ovenfor plassen som ble innviet tirsdag 10. november.

Maiers historie ble først gjort kjent av Jan Erik Vold, som i 2007 redigerte og ga ut hennes dagbøker og brev i boka «Ruth Maiers dagbok». I dag er dagbøkene innlemmet i Norges dokumentarv og inngår i HL-senterets arkivsamlig.

«Ruth Maiers dagbok» er den av Volds bøker som er oversatt til flest språk. I dagboka inngikk også et halvt hundre dikt og prosalyriske stykker. Disse har Vold samlet i boka «En lys sommers usigelige smerte: Dikt og prosastykker 1939–42», som viser at Ruth også var dikter. De siste tekstene er skrevet bare fjorten dager før hun ble deporter med skipet DS «Donau» som fraktet de norske jødene til utslettelsesleirene i Tyskland for 70 år siden.

To år sammen

Ruth Maier kom til Norge fra Østerrike i 1939 etter Hitlers innmarsj i Wien, og utviklet et nært forhold til den jevnaldrende dikteren Gunvor Hofmo (1921–1995), som Vold skrev biografien «Mørkets sangerske» om i 2000. De fikk bare to år sammen, før Ruth ble tatt av tyskerne i 1942 og sendt til Auschwitz. Resten av livet brukte Gunvor til å skrive om ensomheten og om savnet av Ruth.

De hadde møttes sommeren 1940, i frivillig arbeidstjeneste for kvinner ved Biristrand. Mens Ruth var jødisk flyktning, var Gunvor en begavet jente fra Oslo, med en drøm om å bli dikter. Hun ble da også en anerkjent lyriker, med en rekke utgivelser helt fram til 1994. I 1943, året etter at Ruth var tatt av tyskerne, ble Gunvor innlagt for depresjon. Siden ble Gaustad sykehus tilholdsstedet i mange år.

Allerede i 1941 hadde Ruth og Gunvor snakket om å flykte til England, der Ruths søster hadde søkt tilflukt. Men nazipolitiet fikk nyss om planene og arresterte Gunvor i mai samme året. Etter ti dager i varetekt ble hun sluppet fri med en advarsel.

Fulgte sitt folk

Da den store jøderazziaen fant sted tidlig om morgenen, torsdag 26. november 1942, var Gunvor hos Ruth på hybelen hennes i Dalsbergstien i Oslo. Da Ruth ble hentet av politiet, ba Gunvor om lov til å være alene med henne en stund, og fikk lov til det.

«Hvorfor forsøkte dere ikke å stikke av?» skal en venninne av dem ha spurt.
«Ruth ville følge sitt folk», var det resignerte svaret fra Gunvor.

Hun skal ha stått og sett «Donau» seile ut fra havnen i Oslo, fullastet med over tusen deporterte jøder. Bare tolv av dem vendte tilbake etter krigen. Ruth var ikke en av dem. Hun ble sendt rett til gasskammeret. Senere fikk Gunvor tilsendt en siste hilsen som Ruth hadde lykkes i å smugle ut under overfarten.

Brevet var «både en avskjed og et testamente», skrev Jan Erik Vold i sin Hofmo-biografi, og siterte Ruth: «Hvorfor skal ikke vi lide når det er så mye lidelse til? Bekymre deg ikke om meg. Jeg ville kanskje ikke bytte med deg.»