Guro Sibeko.
Guro Sibeko.

Rasismens poetikk

Guro Sibeko har en tydelig og noen ganger rasende stemme i samfunnsdebatten. I «Rasismens poetikk» forteller hun hva det har kostet henne. Søndag 22. mars leser Sibeko boka fra perm til perm for publikum i Tøyenkirken i Oslo.

Publisert Sist oppdatert

Guro Jabulisile Sibeko

Alder: 44
Bor: Oslo
Sivil status: Gift med Kari Bolstad Skjær, en sønn.
Gjør: forfatter, slampoet, kulturarbeider, samfunnsdebattant. Har tidligere gitt ut romanene «Vingespenn», «Ctrl+ Alt+ Delete», «Jeg kan oppløse mørket», barnebøkene «Blodmånenatta», «Ildulven», biografien «Krigerhjerte - Min fars reise» og «Den store SLAM!boka» sammen med Martine Næss Johansen.
Sibeko har lærerutdanning fra Oslomet og en mastergrad i nordisk didaktikk fra Universitetet i Oslo.
Aktuell: Søndag 22. mars har Bymisjonssenteret Tøyenkirken invitert Guro Sibeko til å lese boka «Rasismens poetikk» fra perm til perm. Arrangementet er gratis og åpent for alle. Det vil bli pauser underveis i høytlesningen, og anledning til å kjøpe kaffe/te og vafler. Kl. 14 - 18.30, Tøyenkirken, Herslebsgate 43.
Info: Høytlesning i Tøyenkirken: Rasismens poetikk / Guro Sibeko

boka «Rasismens poetikk» som kom ut på senhøsten i fjor, tar Guro Sibeko et oppgjør med den direkte, men også den ubevisste rasismen som melaninrike ofte utsettes for. Ordet melaninrik peker på at forskjell på hudfarger bare er en gradsforskjell, men den medfører likevel store konsekvenser for de som har en annen farge enn flertallet. Ordet er også et forsøk på å unngå negative tilleggsbetydninger som knytter seg til ordene hvite vanligvis bruker om mennesker med mørkere hudfarge enn dem selv.

Fortellinger fra eget liv

– Du vet, noen ganger har vi bare lyst til å gå på Kvinnekveld, ikke sant?
Sibeko kommenterer en passasje tidlig i boka der hun skriver om behovet for å være omgitt av noen som forstår hvordan det konstant er å skille seg ut fra andre. Hvilke erfaringer og opplevelser det gir. Hun sammenligner det med behovet skeive har, i alle fall innimellom, for å få være sammen med noen som også ser og erfarer livet på en måte som ligner på deres egen.

– Direkte homohat og rasisme er veldig synlig, den andre rasismen er vanskeligere å snakke om, sier Sibeko og mener da den diskrimineringen som ytrer seg i det små, i opplevelsen av å være utestengt, eller i ikke å ha tilgang til opplevelser og goder andre tar som en selvfølge. Den rasismen som ytrer seg i velmenende fraser og lavere forventninger. Men kanskje særlig den rasismen som godhjertede og velvillige mennesker stadig reproduserer.

Det er først og fremst dem Sibeko skriver for. For å bevisstgjøre alle som uten å ville eller mene det, bidrar til at det finnes et skille mellom «oss» og «dem». Vi som så gjerne vil være på riktig side.

Gjennom fortellinger fra sitt eget liv, fører Sibeko oss skritt for skritt fram til en forståelse av hvorfor de stadige dryppene av såkalte mikroaggresjoner blir så utmattende, hvordan de virker sammen med de strukturelle samfunnsmekanismene, og dermed holder fast våre historiske og kulturelle forestillinger om melaninrike mennesker.

Du vet, noen ganger har vi bare lyst til å gå på Kvinnekveld, ikke sant?

Guro Sibeko




Halvt nordfjording - halvt zulu

Med en far fra Sør-Afrika og en mor fra Sogn, har Sibeko alltid måtte forholde seg til at hun skiller seg ut. Hun er halvt nordfjording og halv sørafrikansk zulu, født og oppvokst i Norge, og slekta har dype røtter i det norske samfunnet. Men det betyr ikke at andre umiddelbart ser på henne som norsk. De ser først og fremst fargen på huden hennes. Spørsmål om hvor Sibeko kommer fra, har ikke den samme åpne og interesserte klangen i hennes ører som er vant til at det blir stilt spørsmålstegn ved hennes tilstedeværelse.

Guro Sibeko har vært skuespiller, lærer, nestleder i LLH (tidligere FRI) og blant annet spaltist i VG. Som lhbt-aktivist startet hun opp Foreningen for Partnerbarn i 2003, og var nestleder i LLH i 2006 - 2008.
Guro Sibeko har vært skuespiller, lærer, nestleder i LLH (tidligere FRI) og blant annet spaltist i VG. Som lhbt-aktivist startet hun opp Foreningen for Partnerbarn i 2003, og var nestleder i LLH i 2006 - 2008.

Samtidig er hun lesbisk, hun lever sammen med kona Kari, en hvit kvinne. Denne ytre forskjellen gjør at de har ulike erfaringer og derfor til tider tolker samme opplevelser ulikt.

– Jeg tolket det som rasisme, hun som homohat, sier Sibeko, og forteller om en gang hun var pasient på et sykehus. Liggende i senga opplevde hun å få en gjenstand kastet mot seg, en tydelig og aggressiv handling fra en sykepleier som hadde som oppgave å ta vare på henne. Det er selvsagt umulig å vite hva som var motivasjonen bak, men for Sibeko var det tydelig rasisme.

– Rasisme har en litt annen lukt enn homohat, om jeg kan si det slik. Det er en type forakt som noen ganger er subtil, andre ganger åpenlys, men jeg kjenner den igjen.

Hvit skjørhet

Særlig har homser en erfaring som andre hvite menn mangler, og de aller fleste kvinner har opplevd undertrykkelse i kraft av sitt kjønn.

Guro Sibeko

Den åpne rasismen er kanskje litt sjeldnere, men Sibeko har også opplevd å få beskjed om at hun burde dø. Fordi hun våger å mene noe om rasisme og andre kritikkverdige trekk ved det norske samfunnet.

– Nordmenn har et mer avklart forhold til homohat enn til rasisme. Folk tillater seg å si: «Jeg er ikke rasist, men jeg hater negre», og det uten at det får noen store konsekvenser.

Men mer enn de tydelige og nedlatende uttalelsene og åpenlys hets som alle oppegående mennesker umiddelbart vil ta avstand fra, retter Sibeko søkelyset mot rasismen mange ikke vil anerkjenne eksisterer. Hun refererer til den som et utslag av «hvit skjørhet»; en motstand som vekkes straks rasisme adresseres, og som delvis kommer av at hvite kjenner seg angrepet som gruppe, og delvis av at hvite har en faktisk interesse av at alt forblir som det er.

– Jeg var nettopp på en konferanse i regi av Kulturrådet, og med på oppstarten av en ny organisasjon for minoritetskunstnere. Målet med organisasjonen er å støtte og fremme hverandre, å lage nettverk og scener der melaninrike kunstnere får eksponert kunsten sin. Nettverkene og kontaktene du må ha for å komme til en talerstol, eller å bli en del av kulturlivet, er sjeldent tilgjengelige for oss melaninrike fordi de gjerne er etablert gjennom generasjoner. Og de er dessverre ofte helt nødvendige for å få en plass i kulturen og i debatten her i landet.

Guro Sibeko valgte å gi ut ‹‹Rasismens poetikk›› på eget forlag. Over 1500 eksemplarer har funnet veien fra kjøkkenbenken og ut til kjøperne. De hun ikke har pakket selv, har kundene lastet ned som e-bok. Nå er boka også innkjøpt av Kulturrådet.
Guro Sibeko valgte å gi ut ‹‹Rasismens poetikk›› på eget forlag. Over 1500 eksemplarer har funnet veien fra kjøkkenbenken og ut til kjøperne. De hun ikke har pakket selv, har kundene lastet ned som e-bok. Nå er boka også innkjøpt av Kulturrådet.

Hva det har kostet

Selv har Sibeko tatt plass og fått nettverk etter hvert. I «Rasismens poetikk» forteller hun om hva det har kostet henne å stå i debatten, om konfliktene hun har havnet i fordi hun velger ikke å la rasisme passere bare for å beholde en god tone. At hun for tiden ikke jobber som lærer, skyldes blant annet dette valget.

– Det er mye lettere å stå i offentlig konflikt når man ikke har en arbeidsgiver det kan gå ut over, forklarer Sibeko.

Det finnes så mange flotte folk har lyst til å gjøre en forskjell, som ønsker å være på riktig side. Dette er en bok til dem.

Guro Sibeko

– Det er slitsomt når tilfeldige folk ringer sjefen din for å gjøre oppmerksom på hva du posta i går, og når man i tillegg har elever og foreldre med veldig ulike synspunkter å ta hensyn til … la meg bare si at det er lettere å være frilanser

Ifølge Sibeko kjenner mange skeive seg igjen; den stadige forhandlingen med seg selv om man skal påpeke og imøtegå andre menneskers nedvurdering og hets, og alt de ureflektert lar slippe ut av munnen.

– Alle minoriteter, reisende, jøder og samer, you name it, navigerer i dette landskapet daglig. Etterhvert blir man rett og slett litt nummen av det. Men andre legger merke til det. Det blir veldig tydelig når jeg får ny kjæreste, men også nye, hvite venner kan bli veldig overraska over hvordan det er å være meg i verden. De legger merke til forskjellen fra hvordan de selv blir møtt, men jeg er så vant til det at jeg lar mye av det passere.

Les også

Så mange flotte folk

– Se! Les! Eksponer deg for serier og bøker og uttrykk hentet fra virkeligheten slik den oppleves av andre Det ligger masse fint på Netflix og andre strømmetjenester, sier Sibeko, som tror at det å se melaninrike mennesker, ikke som mangfoldsalibi i filmer og serier, og ikke når de forholder til hvite, men til hverandre, vil utvide forståelsen vår.

Hennes nye bok er et bidrag i samme retning.

– Det finnes så mange flotte folk har lyst til å gjøre en forskjell, som ønsker å være på riktig side. Dette er en bok til dem. De som ikke ønsker å være en del av systemet som underbygger de strukturene som gjør at vi til tross for ønsket om det motsatte, viderefører verdier og holdninger fordi de ligger innebygget i talemåtene våre og forventningene vi har til hverandre.

– Det ligger i hodene våre, måten vi bruker språket på, ordvalgene vi tar. Der har skeive en fordel, hevder Sibeko.

– Skeive folk kan forstå hva diskriminering er, de kjenner igjen noe. Særlig har homser en erfaring som andre hvite menn mangler, og de aller fleste kvinner har opplevd undertrykkelse i kraft av sitt kjønn.

I 2013 skrev Guro Sibeko biografien «Krigerhjerte» der hun forteller historien til faren Temba Sibeko, som flyktet fra væpnet motstandskamp under apartheidregimet i Sør-Afrika, til fredelige Norge på 70-tallet og stiftet familie på Skjetten.
I 2013 skrev Guro Sibeko biografien «Krigerhjerte» der hun forteller historien til faren Temba Sibeko, som flyktet fra væpnet motstandskamp under apartheidregimet i Sør-Afrika, til fredelige Norge på 70-tallet og stiftet familie på Skjetten.

Håp på Skjetten

Bokbad

Torsdag 12. mars kan du møte Guro Sibeko i samtale med Rebecca Shirin Jafari i Deichman Tøyen.

Rebecca Shirin Jafari er fotograf og opptatt av identitet og tilhørighet i arbeidene sine.

Info: Guro Sibeko på Deichman Tøyen

Sibekos bok er vennlig og nesten pedagogisk slentrende gjennom komplekse sammenhenger og subtile væremåter som utgjør kultur og samfunn. Diktene i boka er mye mer direkte, de er såre og de er sinte.

– Diktene er skrevet over en tiårsperiode og utformet for å framføres på scenen, så de har et litt annet publikum, men jeg ville ha dem med. Jeg har lyst til å vise min personlige historie, hva rasismen har gjort mot meg. I diktene får jeg lov til å være sint og lei meg.

Men Sibeko er også glad. For mottakelsen boka har fått; for mennesker som kjøper den fordi de gjerne vil bidra til å gjøre samfunnet bedre. Og hun er glad for utviklingen hun ser på Skjetten der hun selv vokste opp.

– Det som var et hardt, hvitt lavere arbeiderklassesamfunn har blitt gentrifisert av innvandrere. Foreldre som kjøper billige boliger, men som har enorme ambisjoner for barna sine, de pusher på så de tar utdannelse og går inn i godt betalte jobber. Det er store kollektive ressurser å hente, og jeg tror vi kommer til å se stor sosial mobilitet framover. Det gleder meg!