– Pulse-massakren har satt dype spor. For 21-åringen jeg en gang var, ble den definerende

Tidlig i 2016 kom jeg ut av skapet som lesbisk. Jeg skulle snart fylle 21 år, men følte jeg hadde en hel ungdomstid å ta igjen. Hver ledige helg tilbrakte jeg på Elsker, Cesar, London og SO (rest in lesbian peace). De skeive utestedene i Oslo ble mitt andre hjem.

Det var der jeg møtte venner og ble kjent med nye mennesker. Det var der jeg danset, sang, diskuterte, kysset, forelsket meg, kranglet, drakk bort sorgene og danset litt til.

Hele 2016 hadde gledet jeg meg til Pridemåneden. Paradedagen, lørdag 25. juni, hadde jeg satt ring rundt i kalenderen flere måneder før.

I år går jeg feiringen imøte med motstridende følelser. Jeg feirer fem års åpenhet. Jeg minnes også livene til de 49 menneskene som døde under terrorangrepet på den skeive nattklubben Pulse, 12. juni 2016.

Pulse-massakren har satt dype spor. For 21-åringen jeg en gang var, ble den definerende.

Det dødeligste terrorangrepet siden 9/11

12. juni 2016 var det «Latin night» på Pulse, et ukentlig arrangement rettet mot skeive latin-amerikanere. Rundt klokka to på natten tok Omar Mateen (29) seg inn på nattklubben bevæpnet med en semi-automatisk rifle og en semi-automatisk pistol. De omlag 320 personene som fremdeles var tilstede på klubben bestilte sin siste runde med drikke da Mateen begynte å skyte.

Mateen selv ble skutt og drept etter en tre timer lang skuddveksling med politiet. Da hadde han allerede rukket å drepe 49 mennesker og skade ytterligere 53 mennesker.

Pulse-massakren er det mest brutale og dødeligste tilfellet av hatkriminalitet mot skeive i USA. Det er også det dødeligste terroristangrepet i landet siden 11. september 2001. Fram til Las Vegas-skytingen i 2017 var det også den dødeligste masseskytingen begått av én gjerningsperson.

Pulse-massakren var en omveltende hendelse for det skeive miljøet. For skeive på min alder var det en påminnelse om kampene våre skeive forgjengere har måttet kjempe, og om farene folk som oss har blitt utsatt for og fortsetter å utsettes for.

Orlandopolitiets påfølgende etterforskning gjorde oss ikke klokere. Vi vet fremdeles ikke hvorfor Mateen gikk til angrep på den skeive nattklubben den natten.

CIA undersøkte lenge en mulig tilknytning til IS, men fant ikke tilstrekkelig med bevis for dette. FBI hadde i etterkant av et avhør med en latin-amerikansk mann ved navn «Miguel» en teori om at masseskytingen var et resultat av Mateens internaliserte homofobi og selvhat. FBI forkastet teorien etter at Mateens autopsi konkluderte med at han ikke var hiv-positiv. Mateen var heller ikke å finne på noen skeive datingapper politiet undersøkte.

Hvilken forskjell gjør 50 dollar?

I kjølvannet av masseskytingen opprettet Barbara Poma, eieren av nattklubben Pulse, stiftelsen onePULSE. Stiftelsen hadde som hensikt å økonomisk støtte «minnesmerker som åpner hjerter, museer som åpner sinn, utdanningsprogrammer som åpner øyne og stipender som åpner dører». Pengene som har gått ut av stiftelsen har blant annet gått til de medisinske utgiftene til de 54 skadede etter angrepet, opprettelsen av stipendene «49 Legacy Scholarships» og åpningen av et museum og minnesmerke i Orlando.

En knapp uke etter Oslo Pride satt jeg på soverommet mitt på St. Hanshaugen i Oslo og gråt. Jeg gråt mens jeg overførte penger fra sparekontoen til brukskontoen for å sende femti dollar over Atlanterhavet til de etterlatte i Orlando.

Jeg husker at jeg ble overmannet av skam. Hvilken forskjell gjør 50 dollar?

Hadde 50 dollar gjort noen forskjell om det var min familie som var de etterlatte? Om det var min familie som var dømt til å aldri glemme bildet av kroppen min, livløs på et dansegulv, mens patronene fremdeles skar seg gjennom venner, bekjente, fremmede? Om det var jeg som en kveld dro ut på byen, til et av de få stedene hvor jeg føler meg hjemme, bare for å dø på et dansegulv?

I én uke hadde jeg danset, grått og drukket med vennene mine. Aldri før hadde paraden hatt så mange innslag, aldri før hadde så mange vist sin støtte. Det var lenge siden sist Pride hadde føltes så viktig, ble jeg fortalt av eldre skeive. Og jeg forsto at de 49 skeive livene vi mistet i Orlando alltid vil være sammenflettet med gleden jeg følte da jeg kom ut, minnet om min første Pride og hele min skeive identitet.

Skam og meningsløshet

Meningsløsheten jeg kjente på i etterkant av massakren ble godt formulert av p3morgens Silje Nordnes, i klippet som ble delt over 80 000 ganger den første timen det lå ute på nett, og ble kåret til årets radioøyeblikk.

«Her er en fyr som har vært etterforsket av FBI to ganger. Også får han lov til å kjøpe seg våpen, han får lov til å ha våpen» sa Nordnes. «Han får lov til å gå inn på en klubb, skyte masse folk, skyte masse homser, men de samme homsene får ikke lov til å donere blod til de som er skadet.»

Så formulerte hun, så presist og hjerteskjærende, en tanke som så mange skeive, meg selv inkludert, bar på i etterkant av massakren:

«Det jeg kjente på i går var faktisk en følelse som jeg ikke har kjent på veldig, veldig lenge. Det er en følelse av at det kanskje hadde vært best om jeg ikke var sånn som jeg er.»

Klippet av Silje Nordnes treffer meg fremdeles hard, den dag i dag. Selv fem år senere forstår jeg ikke hvorfor 49 mennesker døde på nattklubben Pulse i Orlando 12. juni 2016. Det eneste jeg forstår er hvor viktig det er å aldri glemme det.

Et åpent sår

Hendelsen i Orlando står igjen som et åpent sår. Likevel er det viktig å huske at verdenssamfunnet umiddelbart reagerte med en oppvisning i nestekjærlighet.

I 2017 tok de etterlatte kontakt med kirker, synagoger, templer og moskeer. Markeringen av ettårsdagen til massakren ble markert med 49 klokkeslag klokka 12 på formiddagen. I løpet av årene har mer enn 700 kirker i 16 land ringt 49 ganger med kirkeklokkene, til ære for ofrene.

Kort tid etter masseskytingen publiserte Human Rights Campaign en video med tittelen «Stop the Hate», hvor 49 kjendiser hedret de 49 avdøde.

Terrorangrepet har blitt bearbeidet gjennom sanger, filmer, litteratur, muntlige fortellinger, taler, politiske avgjørelser og så mye mer.

Representantenes hus godkjente 12. mai i år forslaget om å gjøre Pulse-nattklubben til et nasjonalt minnesmerke i anledning 5-årsmarkeringen for masseskytingen. Forslaget er nå sendt videre til Senatet. Et lignende forslag ble i fjor godkjent av Representantenes hus, men nedstemt av Floridas senatorer. Likevel nekter forkjemperne for minnesmerket å gi seg. Pulse skal aldri glemmes.

Pride med klump i halsen

For det finnes fortsatt hat. Det kommer stadig påminnelser om at enkelte mener at «folk som oss» ikke hører til her i verden. I USA har det i første halvdel av 2021 blitt myrdet flere transpersoner enn i hele 2019. Vi risikerer fremdeles dødsstraff i Afghanistan, Nigeria, Saudi-Arabia, Somalia, De forente arabiske emirater, Brunei, Iran og Mauritania. Konsentrasjonsleirene for homofile i Tsjetsjenia fikk tilsynelatende fem minutter i rampelyset i de store nyhetsredaksjonene før det var gammelt nytt, til tross for at situasjonen for skeive i landet fremdeles er kritisk.

Et knapt år etter Pulse-massakren ga politiet i Kristiansand klarsignal til den høyreekstreme organisasjonen Den nordiske motstandsbevegelsen og deres anti-homomarsj 29. juli, i forkant av byens Pridefeiring.

Dette er bare noen få eksempler. Det er lett å si at vi i Norge har det trygt. Det sa vi før 22. juli også. Motbakkene føles overveldende og tilsynelatende uendelige når du som skeiv kaster et blikk på situasjonen i verden i dag. Det er ikke alltid lett å tro at noe vil endre seg.

Men det finnes også utallige mennesker som kjemper, selv i land hvor de kan straffes, fengsles og drepes for å kjempe. Det finnes folk som er uredde. Og myndigheter som ønsker at vi skal ha det godt. Dette er et håp å klamre seg til, på en dag som gjør meg så uutholdelig trist, sint, redd, målløs.

Årets Pridefeiring blir med en klump i halsen. Vi skal minnes både framskritt og tilbakefall. Vi skal tro på at det finnes en framtid hvor vi ser tilbake på 12. juni 2016 i vantro. En framtid hvor det virker usannsynlig at noe sånt kunne skje, hvor det er usannsynlig å behandles annerledes på grunn av legning, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.