Vold
Krisesenteret skjønte at noe måtte gjøres:
– Vi har ikke vært synlige nok som et sted for alle
Det er ikke bare kvinner som blir slått av menn som trenger hjelp. Stadig flere menn tør også ta kontakt og be om hjelp. Nå har krisesenteret også tatt grep for å nå fram til skeive.
Utenfra ser det ut som hvilken som helst annen blokk i Oslo. Det er ingen skilt på utsiden som antyder hvilke personer og hvilket tilbud som befinner seg på innsiden.
– Vi får cirka 250 henvendelser om vold i måneden, sier Kristin Berntsen, fagrådgiver hos Oslo krise- og kompetansesenter for vold i nære relasjoner.
Blikk har fått komme på besøk deres hemmelige adresse.
De fleste kommer ikke direkte dit, men tar kontakt med senteret på telefonen.
– Av de 250, er det omtrent 20 til 25 personer som ender opp med å takke ja til et botilbud.
Udramatisk
Oslo krise- og kompetansesenter for vold i nære relasjoner er en privat stiftelse som utfører og dekker krisesentertilbudet i Oslo på anbud fra kommunen.
Tilbudet består av en døgnåpen hjelpelinje, et døgnåpent beskyttet botilbud og et samtaletilbud på dag og kveld.
– Det er ikke så dramatisk å få hjelp som mange nok ser for seg; med veldig grov vold, hvor du pakker bagen, gjerne midt på natten, politiet kommer og det er ingen vei tilbake. De fleste kontakter oss på dagtid, og politiet eller andre instanser blir ikke involvert før vedkommende selv ønsker det.
– Hit kan du komme til en oppsatt samtale, og du velger selv hvor mye du vil si. Vi har en taushetsplikt som er veldig streng.
– Hvordan opplever du terskelen for å ta kontakt?
– Det er jo mange som tar kontakt ifølge tallene, men jeg har jobbet så mye i dette og glemmer nok litt hvor høy den terskelen er. Den er kjempehøy.
Dobbelt-utsatt som skeiv
Lever man med vold i en nær relasjon, forstår man ifølge Bertnsen det sjelden som vold. Å skulle bruke ordet «vold» for å forklare situasjonen, er derfor ofte fjernt.
– De fleste vil kalle det «problemer». Og som oftest er volden bare én del av et større problemområde. I tillegg er det ofte en rekke bekymringer man trenger løsninger på før man i det hele tatt kan vurdere et brudd med en voldelig partner, som økonomi, barn, bosted, kanskje oppholdstillatelse.
– De fleste trenger kunnskap om muligheter og alternativer. For valget ditt bør jo ikke baseres på frykt, men på kunnskap. Mange er selvfølgelig redde og stressa, og da kan vi være noen å snakke med, noen som kan bidra til å starte prosessen for deg.
– Man kan altså ta konktakt bare for å sparre litt?
– Dette er en vanskelig ting å sparre om. Én ting er jo om man blir utsatt for blind vold på gata eller en voldtekt, som er helt forferdelig, men på en måte så er det enklere. For da er det av noen andre. I en nær relasjon blir det så skamfullt.
Berntsen forklarer at det er ganske vanlig å påta seg både ansvar og skyld for en voldelig relasjon.
– Og så kommer skammen fordi man er i det, men som er veldig skadelig. Da kan det kjennes godt å komme hit til noen med kompetanse på feltet som kan hjelpe med å avskamme noe.
– Skeive og andre minoriteter er jo ofte dobbelt-utsatt når det gjelder skam.
Mer enn bare damer
Oslo krisesenter har i dag én boavdeling for kvinner og én avdeling for menn. Foreldre kan også ha med barna sine, og er det nødvendig kan barna få undervisning på stedet av senterets egen lærer.
Men det var først i 2010, da Krisesenterloven ble innført, at også menn fikk et fullverdig krisesentertilbud.
Avgjørelsen ble møtt med både debatt, og noen steder motstand, da voldsfeltet og krisesenterbevegelsen gjerne har vært feministisk motivert; Det er jo kvinnene som blir utsatt for vold – av menn.
– Her var det ganske udramatisk tilnærming, men vi gjorde feil og hadde fordommer i starten vi også. Vi antok at vi ville bli oppsøkt av homofile og de utsatt for æresrelatert vold, gjerne kombinert.
– Disse gruppene kom, men så kom også alle andre menn av alle typer. Og volden de fortalte om var veldig lik den kvinnene fortalte om. Vel så ofte var det en kvinnelig partner som kunne være voldsutøveren,,
Særlig de siste årene har antall menn som kontakter landets krisesentre økt.
– Det er bra at det øker, for det er tabu å være voldsutsatt mann. Ja, vi vet at kvinner er utsatt i større grad enn menn for vold i nære relasjoner, men det betyr ikke at menn ikke er utsatt. Og de ønsker vi å nå.
Tok LHBT+-grep
Relativt nylig har krisesenteret også blitt opptatt av å aktivt vise fram at de også er et sted for skeive og transpersoner. På nettsiden deres finnes det derfor nå en egen fane hvor det blant annet står:
«Vi har faglig kompetanse og ressurser til å hjelpe LHBTIQ-personer som utsettes for vold og trusler om vold i nære relasjoner.»
– Hva betyr det?
– Noen i ansattgruppa her vil bli fornærmet over spørsmålet. De fleste her har bodd lenge i Oslo og er en del av mangfoldet her. Vi har en identitet på å være et urbant krisesenter, hvor det aller viktigste for oss er å forstå hva personen står i, uavhengig av legning.
– Men så har det vært noen pådrivere av oss, som har problematisert det å være en minoritet. For jeg kan jo ikke være så arrogant at jeg ikke forstår at det kan være ekstra problematisk for deg om den du blir utsatt for vold av en av samme kjønn - og særlig hvis du ikke vet at vi vil ta vare på deg uansett.
Flere ansatte på Oslo krisesenter har derfor vært gjennom opplæring i samarbeid med Likestillingssenteret KUN. Samtidig gjennomførte de informasjonskampanjer på huset.
– Det var en sunn debatt for oss. Vi skjønte at vi når jo ikke ut. Og hovedproblemet vårt, tror jeg, er at vi ikke har vært synlige alle steder som et sted for alle. Selv om vi tenker at vi er gode nok, så vet ikke folk der ute det.
Senteret har allerede i mange år jobbet mye for å nå fram til etniske minoriteter. Nå har de altså erkjent at de er nødt til å jobbe på noe av den samme måten for å vise at de også er et sted for skeive.
– Jeg tenker jo at vi er det i praksis, og jeg tror, uten at jeg har statistikk på det, at vi alltid har nådd ut til homofile menn, men til skeive kvinner i langt mindre grad.
– Hva med transpersoner og ikke-binære?
– I 2024 hadde vi seks personer her som krysset av i «annet»-boksen for kjønn. Vi løser dette helt individuelt, hvor vi prøver å finne ut av hva personen ønsker og hva vi kan tilby som matcher det. Dette har alltid løst seg.
– Er du transkvinne med sterke mannsuttrykk, kan du ikke være på kvinneavdelingen. Det gjelder også motsatt. Dette handler om at de som bor der kan bli redde, og alle er her for beskyttelsen, og da er den psykiske tryggheten den aller viktigste.
I slike tilfeller forteller Berntsen at de må finne andre løsninger, som for eksempel en egen leilighet de har utenom avdelingene.
Kort ventetid
De som får et botilbud på senteret, blir boende i alt fra et par netter til to-tre måneder. I sjeldne tilfeller blir noen værende enda lengre.
Men det er altså ikke botilbudet som blir hyppigst benyttet, men tilbudet om samtale, råd og veiledning, hvor man også kan få gratis advokathjelp og kurs.
– Det er ikke nødvendig å bo på et krisesenter for å få krisesenterhjelp. Her kan du bare få litt mer kunnskap og vite litt mer om rettighetene dine, så kan du bare gå igjen uten å gjøre noe mer. Å bruke en eller to timer av livet sitt på det, vet jeg at mange vil ha nytte av, sier Berntesen, og kommer med oppfordring:
– Har du problemer i relasjonen din, er det bare å ta kontakt, så inviterer vi til en samtale, og da er det ikke sånn at det er lange ventelister for å komme inn. Og det vil kunne utløse en stor hjelpepakke, hvor beskyttelse er det vi prioriterer høyest.
