Helt homo i hele Norge

Den organiserte homobevegelsen i Norge feirer 60-årsjubileum i år, og som ved alle jubileer er det tid for en oppsummering av det som er gjort, men også for en strategi for de neste åra. Homokampen har vært en kamp om rettigheter, men kampen er langt fra vunnet. Selv om lovverket nå er på plass, må holdningene i en del miljøer følge etter. I dette arbeidet har homoorganisasjonen en selvfølgelig plass.   Likevel har LLH en utfordring i å engasjere slik at organisasjonen oppleves som viktig. Organisasjonen opplevde en formidabel medlemsvekst under arbeidet med felles ekteskapslov, men har mistet 15 prosent av medlemmene etter at ekteskapsloven ble vedtatt. Dette kan snus dersom organisasjonen har fokus på det som opptar homofile og lesbiske i Norge. Slik jeg ser det, må LLH tilbake til grunnfjellet og ta tilbake et mye klarere homofokus. Den første foreningen for homofile ble stiftet i mai 1950. Arbeidet som er gjort siden den gang har vært formidabelt og det er viktig å huske det arbeidet som pionerene gjorde. Historien er lang og milepælene er mange, Det er nok å nevne hovedpunkter som opphevingen av paragraf 213 i straffeloven i 1972, partnerskapsloven i 1993 og ekteskapsloven i 2008. Den politiske kampen lar seg måle i slike konkrete høydepunkter, men minst like viktig har den stadige kampen i folks hverdag vært. Den som består i å være åpen homo i nærmiljøet, den som består i å skape møteplasser for likesinnede rundt omkring i landet. Når vi nå feirer jubileum, er det viktig å også hedre enkeltpersoner som har stått på for at vi i det hele tatt kan være åpne homofile – ikke bare i hovedstaden, men også ute i distriktene. Trondheim var blant de første som startet med organisert homokamp. Bergen feiret nylig sitt 40-årsjubileum for sin lokale homokamp. I Stavanger ble homsene og lesbene organisert i DNF i 1972, blant annet med hjelp fra Bergen. Slik har det vært mange steder i landet og det er utrolig viktig å huske det som har foregått i distriktene. For det er nettopp her utfordringene ligger for LLH i tida som kommer. Det er lett å lene seg tilbake og tenke at med ekteskapsloven har vi kommet så langt vi kan i Norge. Homokampen er vunnet virker det som noen tror. Og slik er det kanskje for mange av oss. Det fins utrolig mange ressurssterke homofile og lesbiske som har det veldig bra. Når veldig mange har det "godt nok" er det vanskeligere å få folk til å engasjere seg for de "få" som sliter. Da er det enklere å skyve ubehagelige episoder til side. Men vi vet at "homo" er det mest brukte skjellsordet blant ungdom i dag. Senter for Atferdsforskning ved Universitet i Stavanger presenterte i fjor en undersøkelse som viser at 50 prosent av homofile tiendeklassinger har opplevd grov mobbing minst 2-3 ganger i måneden. Det lokale arbeidet må styrkes og LLH må ha fokus på folks hverdag, enten det gjelder den homofile eller lesbiske ungdommen som opplever mobbing i skolen, en av de 40 prosent homofile eller lesbiske som ikke tør være åpen om sin legning på arbeidsplassen, en av de mange homofile eller lesbiske pensjonistene som heller går tilbake i skapet enn å være åpen på gamlehjemmet, eller transpersonen som møter sine utfordringer.Det handler om å løfte blikket fra rettighetskamp til å gjøre forutsetningene for folk flest i distriktene bra. LLH har en lang og god tradisjon med informasjonsarbeid på skoler. Trygge og sikre homser og lesber besøker skoleklasser og forteller om sin personlige "ut-av-skapet-erfaring". Elevene er nysgjerrige og tar imot kunnskapen. Tilbakemeldingene fra lærerne er at holdninger endres merkbart.Samtidig er det viktig at voksne homofile og lesbiske som jobber i barnehager og skoler tør å være åpne om sin legning. De er utrolig viktige forbilder, både for barn og foreldre. Antidiskrimineringsarbeid i kommunene må støttes. LLH er en viktig støttespiller i arbeidet med handlingsplaner mot diskriminering av homofile og lesbiske i kommunene i hele landet. Bykommuner har allerede begynt, men landkommunene henger fortsatt etter. Det er fortsatt sterke motkrefter som ikke vil anerkjenne våre selvsagte krav til like rettigheter. Religiøse grupper, enten de er kristne eller muslimske, vil fortsette å ekskludere oss på grunn av legning. Da er det viktig med sterke lokale lag av LLH som kan ta opp hansken og bruke gode og saklige argumenter mot dem som vil forskjellsbehandle. I denne sammenhengen er det også nødvendig å arbeide for de mange homofile innvandrerne som ikke tør å komme ut på grunn av kulturelle normer eller religion. Lokale pridearrangementer må støttes og møteplasser må etableres. Skeive dager i Oslo er en happening som trekker til seg lhbt-personer fra hele landet. Det samme er Stavanger på skeivå og Homouka i Trondheim i ferd med å bli. Samtidig er det viktig å etablere og opprettholde lavterskeltilbud i hverdagen. Det er på tide å hente fram et gammelt LLH-slagord og kjempe for at du skal få være "homo der du bor". Arve AndersenLeder, LLH Rogaland