DEN SISTE OLJE

BLIKK MØTER Per Barclay en høstdag på Kaffebrenneriet på Bislett i Oslo. Anledningen er den nye soloutstillingen på Henie Onstad Kunstsenter med nye og eksisterende verk fra hans 40-årige kunstneriske karriere. 

– Jeg forsøker å være så mye som mulig i Oslo om sommeren, og Torino resten av året. Italia om sommeren er helt umulig.

Kunstneren er trøtt, og har startet morgenen med å pakke kofferter. Senere i dag går turen hjem til Torino, og varmen. Eller rettere sagt til hetebølgen i Sør-Europa som i august nådde rekordnivåer, både i antall dager og temperaturer.

– Jeg er ganske enkelt veldig bekymret for ståa i verden med hensyn til klimaforandringene. Det kommer også til synes i kunsten jeg lager, og har gjort det i alle år, sier Barclay og tar en slurk av kruttsterk kaffe mens trikkene buldrer forbi.

– Bare se på disse oljeinstallasjonene jeg lager. Å fylle store rom med olje, hvor oljen oversvømmer omgivelsene, har en tosidighet i seg. Det ene er at vi som land, og andre land i verden, har blitt rike og lever godt av oljen. Også jeg lever et godt liv takket være oljen. Men alle disse godene som oljen har gitt oss, kommer med en bakside. Og den betaler vi for nå. 

Platonisk kjærlighet

Barclay emigrerte fra Oslo allerede i 1979 og flyttet til Italia der han tok kunstutdannelse. Livet sitt på Bislett og i Torino deler han med kona og multimediakunstneren Ragna St Ingadottir som han har vært gift med i 32 år. De utgjør et bofellesskap basert på platonisk kjærlighet og praktiske hensyn.

– Ja. Det ble nå oss to. Vi er fortsatt gift, men det hadde vi nok ikke sett for oss for over 30 år siden. Men det ble sånn, og det er vi veldig fornøyde med. Du vet, det er mange måter å leve livet sitt på. Så lenge det er konsens, bør det være greit. Vi har aldri møtt på rare spørsmål om måten vi har valgt å leve livet vårt på. Og det har aldri vært for å skjule noe, som skeivhet for eksempel, forsikrer Barclay.

Det skeive har alltid vært viktig for han han personlig og som kunstner, nå sist da han i fjor tok initiativ til å restaurere den utvendige fasaden på det legendariske urinalet Kjærlighetskarusellen i Stensparken, et steinkast unna Kaffebrenneriet hvor vi sitter. 

For Barclay er det en dobbel historie bak engasjementet. For det første synes han bygget i seg selv en perle. For det andre har det en historie som et møtested for homofile.

– Det er helt forjævlig å se at denne perlen har stått og forfalt. Jeg flyttet inn i nabolaget her for en del år siden, og går tur med hundene mine her. Jeg tenkte at det går ikke an at det bare forfaller.

Oljefylt urinal

Barclay tok kontakt med Oslo kommune for å redde kanskje det mest ikoniske eksemplet på skeiv arkitektur i Norge fra forfallet. Kunst i offentlige rom (KORO) og riksantikvaren ble snart involvert, og Oslo kommunes kunstsamling kjøpte den temporære lysinstallasjonen Barclay hadde produsert på stedet. Kjærlighetskarusellen hadde tross alt blitt fredet av Riksantikvaren allerede i 2009, og alle var enige i Skeivt kulturår 2022 om at «skeiv kultur er viktig».

– Har du selv et forhold til pissoaret.

– Ja, jeg har jo vært inne der i min tid, lenge før jeg restaurerte det, haha! 

– Er det viktig at kunstnere som deg, løfter opp glemte sider av skeive historie?

– Ja. Det å være homse var ulovlig fram til 1972, så da var jo slike møteplasser de eneste. Derfor er de en viktig del av vår skeive historie, sier Barclay som minner om at Kjærlighetskarusellen ikke er det første skeive kunstverket han har laget. 

– På 2000-tallet laget jeg en installasjon og et fotografi av urinalet på SLM da det lå på Grønland. Det fylte jeg med olje, og det var et veldig flott urinal. Jeg husker jeg viste fotografiet til galleristen min i Torino. Han sa at jeg aldri ville få omsatt bildet, haha. Men det ble en salgssuksess det. Fotografiet finnes i fem eksemplarer, og et av dem kjøpte Nordea!

Skumle strømninger 

Han ser fram til å slappe av i Torino en stund før pliktene kaller i Oslo og på Høvikodden igjen.

– Jeg må hjem og vedlikeholde kunstverkene i utstillingen. Det er alltid noe som må fikses, sier Barclay.

Å ha hjem i to ulike land gjør at han også kan se de vekselsvis utenfra. Akkurat nå bekymrer han seg mest for det som foregår i Italia. 

– Det er skumle strømninger i Italia. Det er en helt annen levestandard der, og skeive har heller ikke de samme rettighetene som i Norge. Det italienske samfunnet er mye mer polarisert enn det norske, slår Barclay fast.

– Men det er ikke bare i Italia at det går i feil retning. Se på USA! Hvordan er det mulig? Da jeg var ung ville vi aldri trodd at vi skulle komme hit vi er i dag, og se at rettighetskampen går feil vei igjen. Nei, jeg er bekymret.

– Hva er kunstnerens rolle i dette?

– For min egen del … jeg holder på som jeg alltid har gjort. Jeg sensurerer ikke meg selv. Vi er tross alt mange som er imot den utviklingen vi ser, og i kulturverdenen er ikke det vi nå ser, greit i det hele tatt. Men vi som opererer i den verdenen er jo privilegerte … 

40 år – 40 verk

«Soft Sweet Vortex» viser 40 verk fra 1979 og fram til i dag, inkludert en ny fotografisk serie av Barclays «oljerom» i det tidligere Deichmanske bibliotek i Oslo. Utvalget av verk fra nasjonale og internasjonale samlinger viser hvordan spesifikke motiver og modeller har blitt gjentatt og utvidet over tid gjennom ulike materialer og formater.

Utstillingen undersøker kunstnerens bruk av solide materialer som stål og olje, og reflekterer også industrien og kapitalismens gjensidige avhengighet og sammenflettede forhold.

– Kurator Ana María Bresciani og jeg har jobbet tett sammen med utstillingen. Siden jeg har jobbet med kunst i 40 år, fant vi ut at det var viktig å vise en bredde i min produksjon.

– Føler du deg gammel når ordet «retrospektiv» henger over utstillingen?

– Jeg føler jeg så vidt har begynt jeg, sier Barclay og ler.

– Du vet, med billedkunst og installasjoner kan man jo holde på til man stuper, rett og slett. Og det er jo fantastisk. Hadde jeg drevet med dans, hadde jeg vært ferdig for lengst. Gammel? Nå er jeg snart 70 år, og det føles godt. Jeg har min egen historie å se tilbake på, og alle tullete ting man drev på med som ung, kan jeg drite i nå. Nei, jeg har det veldig bra.