Skeive sjøbein på museum

Konservator Bård Gram Økland sier at det har vært en taushet om skeive til sjøs.

– Dette er historier vi såvidt har pirket borti, og som vi skal gjøre mer med. Sjøfartsmuseene har gjort veldig lite på mangfold. Det har vært fokus på økonomisk historie og teknologisk historie. Den sosiale historien har kommet i bakgrunnen.

– Og noen av de mest usynlige historiene, er fortellingene om skeive til sjøs.

Kildeinnsamlingen som har resultert i utstillingen Skeive sjøfolk, er del av et overordnet forskningsprosjekt som Gram Økland og kollega Gry Bang Andersen gjennomfører.

– Forskningen på skeivhet til sjøs begynte lenge før Skeivt kulturår. Da det kom bestemte vi oss for å bruke anledningen til å formidle det vi har funnet som Sjøfartsmuseets bidrag inn i Skeivt kulturår.

De to forskerne har også skrevet om livene til skeive sjøfolk i den nylig utgitte artikkelsamlingen Skeiv Lokalhistorie.

Mitt skip er lastet

– Hvordan startet forskningen?

– Utgangspunktet var at vi ville undersøke skipet som et hjem. Skipet er et spesielt arbeidssted, der du har fritiden din og kollegene dine på ett sted, samtidig som du har dårlig kommunikasjon med familie og venner i land.

Bård Gram Økland forteller at de begynte å intervjue sjøfolk om skipet som hjem, og så at her var det et potensiale for å se på dette med skeivhet til sjøs.

– Vi kontaktet Skeivt arkiv og fikk tilgang til deres kilder, sier han.

– Dybdeintervjuene med lesbiske, homofile og transpersoner som har vært sjøfolk har vi gjort selv. Vi har fokusert på folk som kan fortelle sin egen historie.

De som er kilder i utstillingen, er likevel med få unntak anonymisert. Det er fordi materialet skal brukes videre i forskningssammenheng.

– Hvilken periode har dere konsentrert dere om?

– Vi har sett på den norske handelsflåten fra ca 1950 til 1980. Da mener jeg tankskip og lasteskip med arbeidsmiljøer på omkring 40 stykker, og hvor en eller to var homofile. Men vi har også intervjuer med personer som har jobbet i norsk cruisefart med et par hundre ansatte ombord.

Komme inn, ikke ut

– Intervjuene er gullet i utstillingen. På denne tiden, med så mye hemmelighold, handler det ikke om å stå-fram. Det handler om å komme inn, inn i et miljø.

– Så man søker seg til sjøs fordi man har hørt at her er det mulig å treffe andre homofile?

– Spesielt på Den norske Amerikalinjen var det nok det tilfellet, ja. Sjøen var en mulighet, du visste du kom inn i et mannsmiljø, et ungt miljø. Innen cruise-farten var det et større kvinnelig miljø, sier Gram Økland.

Og der ute i den store verden ventet eventyr på sjøfolkene, byer med åpenlyst skeive mennesker, kafeer, nattklubber og treffsteder.

– Hvordan var det ombord? Hvordan fungerte miljøene når folk reiste ut av høyst ulike årsaker? Da norsk skipsfart var på sitt største, altså i perioden dere konsentrer dere om, dro jo mange «rabbagaster» til sjøs, enten fordi foreldrene sendte dem ut eller av eget valg?

– Rett etter krigen og utover mot 1950-årene var det mye trøbbel til sjøs. Man forsøkte å kultivere sjømannen på denne tiden, forklarer konservatoren. Hyrekontorene opererte etterhvert med svartelister for å få vekk de som ikke var egnet. Det gikk på alkohol, slåssing og skulking. I 1960- årene var det ikke så mye av slikt. Men det var fremdeles en taushet om skeivhet ombord, i alle fall på vanlige tank- og lasteskip.

– Man visste gjerne hvem som var homofil, men det var ikke noe man snakket om. På et skip må du ha evnen til å tilpasse deg, til å jenke deg i forhold til andre og gli inn i et miljø. Da blir det lagt lokk på det som bryter med det. Det skeive blir et ikke- tema, det blir tabu. Det blir akseptert, men ikke snakket om. Det er også til en viss grad et resultat av det mannssamfunnet som var ombord.

– Man kunne ikke snakke følelser, man kunne ikke snakke om selvmord når det skjedde ombord. Man kunne kanskje gi en klapp på skuldra, men man kunne ikke gi en klem.

Ikke tette skott

– Det er et maskulint samfunn, et som legger lokk på skeivheten. Men man vet at den er der. Tausheten ga jo også muligheter.

Gram Økland forteller at de har snakket med skeive som sier de fant kjærligheten ombord.

– Eller at de fant begjær og hadde sine partnere på båten. Og du hadde også muligheter når du kom i land. Du kunne oppsøke skeive utesteder, i Antwerpen for eksempel, og se hvordan man kunne leve mer fritt.

– Ombord på skipene ser du også eksempler på flytende seksualitet. Man er gjerne familiemann, men har sex med personer som definerer seg selv som skeive. Og det er flørting med kjønn og seksualitet, for eksempel i forbindelse med overgangsritualer, som linjedåp, der du skifter kjønn ved å kle deg ut.

– Men så har du det med motstand ombord. Og ikke minst frykten for å miste jobben. Mange av våre kilder forteller at de på ett eller annet tidspunkt hadde en homofob kaptein. Det gjorde frykten deres veldig reell.

En dyp hemmelighet

En av de som bidrar til utstillingen uten å være anonymisert, er transpersonen Jeanette Solstad. Oppvokst i ei lita bygd på Vestlandet valgte hun i sin tid marinen som et miljø der hun ville bli tvunget til å forholde seg til verden som mann. I Sjøforsvaret ble hun en dyktig og betrodd ubåtkaptein.

I et tidligere intervju med Blikk fortalte Jeanette Solstad om den lange reisen for å komme ut som kvinne. Mens hun var i marinen agerte hun nemlig maksimalt maskulint for ikke å vekke mistanke.

– Jeg var aldri redd for å havne i en krigssituasjon, jeg var mer redd for at noen skulle finne kvinneklærne som jeg hadde låst inne i safen, sa Jeanette Solstad til Blikk i 2016.

– Hun har en utrolig historie, sier Bård Gram Økland.

– Dette var jo under den kalde krigen, og med seg på tokt dypt i Barentshavet hadde Jeanette Solstad topphemmelige Nato-dokumenter, innelåst sammen med kvinneklærne sine.

Det glade sjømannsliv

Ikke alle sjøfolk hadde en like trang ramme om sitt sjømannsliv som Jeanette Solstad.

Blant annet har homoaktivisten Kenneth Brophy tidligere fortalt Blikk med glede om sine år til sjøs.

Han seilte ute fra 1963. Da var han 15 år gammel. Noen år senere, med et opphold på land og endel erfaringer rikere, fant han motet til å stå åpent fram ombord.

– Å være til sjøs som åpen homo var helt problemfritt for min del. Det var jo andre skeive til sjøs også, selv om de ikke var åpne. Gjett om jeg tok for meg. Jeg hadde forhold over alt, i hver havn nær sagt, og kom meg rundt i verden, fortalte Kenneth Brophy til Blikk.

Etter å ha gått i land stiftet Brophy så Bergensavdelingen av forløperen til dagens FRI, homoorganisasjonen DNF-48. Sjøen og fremmede havner hadde vist ham at det var mulig å leve åpent som skeiv.

Kom ombord!

– Hvordan har dere lagt opp formidlingen av skeive liv til sjøs på utstillingen?

– Først viser utstillingen at Norge var en stor sjøfartsnasjon på 1950 og -60 tallet. Så går du ombord i selve skipet og får lære om maskulinitet og mannssamfunnet på et skip. Vi forteller om taushet og den motstanden som skeive opplevde, men også om mulighetene de hadde til å leve ut sin skeivhet. Vi har gjenskapt litt av lugarene og skipsmiljøer med foto forteller Gram Økland.

Skeive sjøfolk, utstillingen henger til desember 2023, Bergen Sjøfartsmuseum.