Historien om en biltur

– Jeg satt i en altfor liten bil. Hemmeligheten var sluppet ut. Han svarte med å si: «Ja ja... homofile, pedofile, narkomane, kleptomane». Jeg svarte ikke, hørte bare mitt illsinte hjerte dunke hardt og fort og skammens nummenhet bredde seg som et stort klamt fleeceteppe. Kari Helene Skog, leder av Skeiv Ungdom, skriver i dette innlegget om Krf-politiker Bjørg Kongsgaards uttalelser i etterkant av homoparaden i Porsgrunn. Nesten på dagen ti år etter, hører jeg det igjen. «Homofile, pedofile, de som har sex med dyr...». Igjen lukker jeg øynene, lener hodet tilbake, hjertet dunker hardt hardt hardt. Jeg er på vei inn i en altfor liten bil. Denne gangen ikke sammen med en person som sto meg nær, men med en politiker fra Kristelig Folkeparti. For ti år siden tenkte jeg at slikt måtte jeg vel tåle. En skal gi mennesker tid til å fordøye, tenkte jeg klokt. Husk, du brukte noen år på å erkjenne og akseptere deg selv, da må du la andre bruke tid på akseptere deg. Jeg tok feil. Det er forskjell på folk. Mennesker du er nødt til å forholde deg til i hverdagen er det kanskje verdt å bruke tid på. KrF-politikere, som i 2006 uttaler; «Bør homofile likestilles totalt? Det er ikke normalt å leve i partnerskap», skal en ikke kaste vekk energi på. Hvorfor gjør jeg det da? For ti år siden kunne jeg ikke komme meg fort nok ut av bilen. De fire ordene gikk runddans i hodet mitt, sinnet boblet, skammen over å være meg gnog svarte hull i hjertet mitt. KrF-politiker Bjørg Kongsgaard i Porsgrunn skal ikke få meg inn i bilen sin. Kanskje klarer hun det likevel, et lite stykke. Men jeg er sint. Aldeles rasende, faktisk. Og å få et rasende kvinnemenneske inn i en liten bil er ikke lett. For kanskje er Bjørg et menneske med familie. Kanskje sitter det noen i hennes nærmeste krets og skammer seg over sine følelser og sin kjærlighet. Kanskje har Bjørg noen unge mennesker rundt seg som ser opp til henne. Som hører hva hun sier, som heller aldri klarer å komme seg fortest mulig ut av bilen. Kanskje sitter noen i den nå. Jeg kom meg ut. Mens stemmen min brølte stopp, mens hendene mine kjapt tok bagen min, mens armens kraft smalt bildøra igjen, mens føttene mine hurtig tok meg vekk fra denne homofobe mannen, satt jeg stille i forsetet sammen med han. Vi kom omsider frem. Jeg sa «ha det». Jeg kom meg ut. Bare litt for sent. Skammen hadde satt seg. Bjørg Kongsgaard. Slipp oss ut av bilen din. Ingen fortjener å sitte der sammen med deg. Aller best, kast bilen på skraphaugen der den hører hjemme. Der ligger det flere allerede, heldigvis.Med vennlig hilsenKari Helene Skogleder Skeiv Ungdom