Oliver Sims soloalbum er inspirert av å bære på en hemmelighet i 16 år

PÅ SITT FØRSTE soloalbum synger Oliver Sim for første gang om at han er hivpositiv – en hemmelighet som ikke har vært offentlig kjent før nå. Nå opplever han at publikum takker han etter konsertene.

– Men jeg er ikke en talsperson for noe. Jeg er musiker. Jeg er ikke kvalifisert til å mene noe om seriøse saker, eller andres seriøse problemer, forteller til Oliver Sim til Blikk over zoom.

– Selv om jeg er veldig takknemlig for at folk vil dele sine historier med meg, er det også overveldende. Og skremmende. Jeg har kommet langt med min egen skam, og min egen frykt, men jeg ønsker ikke å gi noen inntrykk av at alt er i orden. Jeg er midt i reisen, fortsatt.

Hans to makkere Jamie xx og Romy Madley Croft i det prisbelønte britiske indiepop-bandet The xx, har for lengst sine egne karrierer ved siden av, og delvis inspirert av dem bestemte Sim seg for å gi ut noe helt eget, et soloalbum. Men vel så viktig var hans behov for endelig å kunne være ærlig med seg selv og menneskene rundt seg.

Mammas kloke råd

Ærligheten gjenspeiler seg også i tekstene på skiva som slippes 9. september. Som i åpningssporet «Hideous» som ble sluppet som singel i mars med en tilhørende vond og vakker video: «Radical honesty | Might set me free | If it makes me hideous | Been living with HIV / Since seventeen / Am I hideous?»

Mottakelsen har han knapt tort å sjekke ut når Blikk snakker med han. I hvert fall ikke på sosiale medier. Og det til tross for at han egentlig hadde tenkt å slippe singelen med én gang han hadde skrevet den. Akkurat det snakket mammaen hans han fra.

– Hun visste at det var mange som ikke visste noe. Hun sa: «stopp nå litt. Tenk deg om. Du vil fortelle det til hele verden. Hva med å heller ta det skritt for skritt, og se hvordan det får deg til å føle deg. Ha samtalene med dem du ikke har fortalt noe til, eller dypere samtaler med dem du allerede har sagt det til». Jeg fulgte rådet hennes, og det var skikkelig ukomfortabelt. Men det ble mindre ille for hver gang jeg snakket om det. Og da jeg slapp singelen var det ikke lenger så dramatisk, sier Sim som forteller at han hadde et helt annet forhold til at han er hivpositiv da han skrev sangen enn han har i dag.

– Min måte å takle hivstatusen på, har vært å ha fullstendig kontroll over hvem som visste hva. Slik har jeg holdt på i 13 år, helt til jeg skjønte at det ikke var jeg som hadde kontrollen, men at den kontrollerte meg. Så da jeg skrev sangen, var det en veldig drastisk og impulsiv handling.

Skremt og ensom

Livet som hivpositiv beskriver 33-åringen som fysisk uproblematisk. Medisinene virker. Psykisk derimot, er det helt en annen historie, påpeker han.

– Da jeg var 17 år var jeg på terskelen til livet, på vei ut i verden. Jeg var så vidt begynt å være åpen om min seksualitet. Så ble jeg skremt, skremt av verden. Og ble redd for seksualiteten min også. Redd for at den skulle skade meg, og at den var noe jeg skulle skamme meg over resten av livet. For som tenåring, vil du jo ikke skille deg ut. Men jeg følte meg isolert og annerledes enn vennene mine. Jeg var ensom. Mange av de følelsen ble med meg videre inn i voksenlivet. Hivstatusen festet seg til seksualiteten min, forteller Sim.

Den eneste andre han visste om den gangen som hadde hiv, var Freddy Mercury. Og han var død. Det skremte Sim enda mer. At flere er åpne om statusen sin nå, har gjort livet hans lettere.

– I den vestlige verden påvirker hiv nå folk mest mentalt. Det er fortsatt ensomt. Og fortsatt fylt med skam. For meg har suksessen med bandet derfor vært veldig blandet. Suksessen ga meg trygghet og selvtillit, men samtidig gjorde det at jeg følte at jeg måtte skjule dette her enda mer, sier Sim med beskrivende håndbevegelser.

– Men nå er jeg ikke der hvor jeg trenger å skjule det lenger.

Radikalt ærlig

Arbeidet med soloalbumet har vært annerledes enn alt annet han har gjort siden han som 15- åring var med på å danne The xx. Forskjellen beskriver han som mer personlig enn musikalsk. Det handler, som han også synger om, å være radikalt ærlig.

– Min måte å håndtere saker jeg har slitt med, har vært å fortrenge og gjemme dem bort. Jeg har forsøkt å kontrollere hvilke deler av meg selv som skal vises fram. Etter et drøyt tiår med denne strategien, har det blitt åpenbart for meg at den ikke virker. Særlig ikke når det kommer til skam. Den vokser og gror når den skjules, eller holdes hemmelig. Det er først i de siste par årene at jeg har forsøkt å være åpen, og det har vært en lettelse. Det er denne åpenheten jeg har tatt med meg inn i låtskrivingen. Du skulle kanskje ikke tro det, men det er mye lettere å være ærlig når du skriver sanger, enn når du snakker med noen. Låtskriving er også samtale, men med meg selv. Jeg trenger ikke å være i rommet når noen hører på teksten. Jeg trenger ikke å gjøre noe så skummelt som å ha øyekontakt.

Riktignok har han ikke gjort alt på albumet selv. Han har samarbeidet med bandet sitt. De er som han skal si flere ganger i samtalen, «hans beste venner». Han kunne ikke ha vært så åpen og sårbar i studio om det hadde vært andre enn Jamie xx som var der sammen med han som produsent.

– Har albumet vært din selvterapi?

– Definitivt. Alt med dette arbeidet har vært terapeutisk. Inkludert de få konsertene jeg har gjort. Det samme er intervjuene med pressen. For bare tre år siden ville selv denne samtalen vært umulig å ha for meg. Ikke at det har vært noen oppvåkning, men ting endrer seg. Og det er veldig fint!

Profesjonell terapi

Men endringen har ikke kommet av seg selv. Han forteller at det ligger mengder av profesjonell terapi bak den. Så mye at han sier det som om det var en spøk. Men han smiler og ler så ofte i løpet av vår tilmålte skjermtid at det understreker hans fortelling om at han nå er på et bedre sted i livet, og samtidig gjentar han stadig at også musikken og låtskrivingen har hjulpet ham.

– Jeg var helt overveldet av hvordan jeg så meg selv, og hvordan jeg trodde verden så meg. Det hindret meg i å gjøre så mye jeg hadde lyst til å gjøre. Det er veldig hyggelig når noen nå roser meg for hvor åpen og ærlig jeg er i musikken min. Det har sjelden vært sånn jeg har sett på det selv. Men nå tar jeg det igjen.

– Dette er første gang du skriver tekster hvor du bruker pronomen?

– Romy (som er lesbisk, red.anm) og jeg har alltid sagt at vi vil unngå å bruke konkrete størrelser som kjønnsbestemte pronomen, steder, eller popkulturelle referanser som tidfester sangene, sånn at uansett hvem du er og hvor du er, kan relatere eller identifisere deg med teksten. Jeg står fortsatt ved den tanken. Men når jeg bare snakker for meg selv, så var det også en usikkerhet som lå til grunn for avgjørelsen. For jeg tror at lyttere kan klare å leve seg inn i en sang som er skrevet av det motsatte kjønn, eller med en annen legning. Så det var nok mer meg som ikke var klar for å ta inn, eller å ha tillit til at lyttere har så gode forestillingsevner. Det vil nok også påvirke hvordan jeg skriver for The xx framover.

Snakk om skammen!

At Sims er homofil, har derimot ikke vært noen hemmelighet for fansen. Allerede i det aller første intervjuet med bandet ble han og Romy outet av journalisten, som for øvrig var venn av dem begge

– Da vi begynte var det noen få skeive band, som Gossip, Le Tigre og Scissor Sisters. De var i den aller beste betydning, veldig skeive band. Samtidig ble temaet tatt opp i alle intervjuene med dem. Vi spurte oss selv; «er dette noe vi vil skal definere oss som band?». Det første intervjuet med oss åpnet med seksualiteten vår. Før hvor vi var fra. Før musikken vår. Jeg skjønte ikke hvorfor dette ble ansett som det viktigste. Men når det først var ute, så gikk det jo bra. Jeg er stolt av å være en del av det skeive miljøet. Så mye av det jeg setter pris på ved meg selv er knyttet til det skeive miljøet.

Men samtidig har Sim altså ikke vært fritatt fra å føle på skam.

– Skam er djevelen. Skam dreper alle gode ting. Likevel er det å være skamløs heller ikke nødvendigvis en god ting. Skam kan forhindre at vi gjør feil. Samtidig har George Michael også lært oss at skam kan være sexy og kreativt. Jeg har etter hvert fått et litt mer balansert syn på skam. Den er ikke svart/hvitt. For selv om feiringen av stolthet i det skeive miljøet er en god ting, så tror jeg ikke stolthet alene fjerner skammen. Når jeg er på mitt stolteste, forsøker jeg gjerne å gjemme noe samtidig. Jeg er overbevist om at den beste måten å bli kvitt skam på, er å snakke om den. Gjerne feire, være stolt og ha det gøy, men vi skal også tillate oss selv å være hele mennesker.

Triste gladsanger

Det er på sett og vis også sånn soloalbumet hans høres ut. Det er mørkt, melankolsk, men har også innslag av humor, glede og håp. Ikke minst i kontrasten mellom stemme, synther og tekst. I blant kan partier til og med tenkes å være laget for å danses til også.

– Hver gang jeg snakker om denne skiva, blir jeg redd for at jeg underselger den. At når jeg snakker om skam, frykt, maskulinitet og hiv, så maler jeg et bilde av en veldig trist plate. Det er ikke sånn jeg opplever albumet. Selv om prosessen har vært utfordrende og krevende, har det også vært veldig positiv. Jeg har ledd mye. Dessuten opplever jeg veldig sjelden at noe enten bare er sørgelig, eller bare lykkelig. Det samme gjelder musikken jeg liker. Triste sanger har spor av glede, og motsatt. Mine favorittsanger er de jeg kan gå ut å danse til en dag, og sitte hjemme og gråte til en annen dag. Det er sånn jeg er.