Den legendariske fotografen bak kultfilmen «Pink Narcissus» trenger hjelp. På 60-tallet var James Bidgood kjent for sin flotte og ekstravagante kjoledesign for maskeradeball, i tillegg til bildene han tok av unge menn som ble publisert i Physique Pictorial, The Young Physique, Vim, og Adonis, magasiner som slett ikke handlet om kroppsbygning og sport - men var kamuflerte homomagasiner. Bildene ble trykket under pseudonymet «Les Folies Des Hommes». Fotografen Bidgood tok et steg videre og bestemte seg for å lage film. Med et 8mm kamera og håndlagete, spektakulære kulisser startet han produksjonen i den liten leiligheten sin i Hells Kitchen i New York. Alle scenene, bortsett fra sluttscenen som ble filmet oppe i et loft på Manhatten, ble til i denne leiligheten. Han jobbet nesten hele tida alene med filmen, noe som var tidkrevende. Til slutt gikk hovedinvestoren lei av Bidgoods perfeksjonisme og samlet sammen alle opptakene og fikk klippet dem sammen. «Pink Narcissus» ble dermed ferdig, men uten Bidgoods viten og tillatelse. Han ble rasende da han skjønte hva som foregikk. Han hevdet at filmen og ikke minst visjonene hans var ødelagt, og nektet å assosieres med det endelige produktet. Da filmen ble lansert i 1971, var den kreditert «Anonymous», og «Pink Narcissus» førte til en rekke spekulasjoner. Både Andy Warhol og Kenneth Anger ble utpekt som hjernene bak filmen. James Bidgood selv holdt tett.
Homo fantasia
«Pink Narcissus» var en homoerotisk fantasi sett gjennom øynene til Bidgoods favorittmodell Bobby Kendall, som mellom besøkene av sin sugar daddy fantaserer seg inn i situasjoner og steder. I det ene øyeblikket er han en matador. I et annet en romersk slave, eller vokteren av et mannlig harem. Bildene er bløte og glorete som en hallusinasjon, og langt fra bluferdige. I filmen behandlet Bidgoods også sine vakre modeller, både de straighte og de skeive, på samme måte som Hollywood behandlet vakre kvinner. Den anerkjente filmkritikeren Jim Hoberman, beskrev «Pink Narcissus» som «et homo Fantasia … en del undergrunns ekstravaganse, og en del romantisk porno.» Filmens opphavsmann skulle forbli en hemmelighet helt til San Francisco International Lesbian & Gay Film Festival fikk tilgang til den eneste gjenværende kopien av filmen i 1985. «Pink Narcissus» begynte da en ny karriere på film- og kunstfestivaler rundt om i verden. I 1994 ble det laget en videoutgave av filmen og interessen for James Bidgoods arbeider økte igjen. På dvd-utgaven (2006) blir James Bidgood for første gang kreditert. Men tro ikke at han har forandret mening om filmen. Til Bright Lights Film Journal i 2006 forteller han at han nesten ikke orker å se den.
Hyllet av artister
Til gjengjelde gleder mange andre seg over kultklassikeren, blant annet har Museum of Modern Art i New York hatt visninger av filmen. James Bidgood revolusjonerte det homoerotiske uttrykket da han blandet 40- og 50-tallets estetikk med glamorøse kitsjfantasier. Arbeidene hans har også inspirert kunstnere som Rainer Werner Fassbinder, Pierre et Gilles og David LaChapelle. Homoduoen Matmos hyllet regissøren på låta «Semen Song for James Bidgood» fra 2006. Og nå har forlaget Taschen gitt ut en praktbok med Bidgoods bilder, mange hentet fra «Pink Narcissus». Selv har regissøren etter mange år tatt fram igjen fotoapparatet, og har hatt flere utstillinger både i New York og Madrid. Nå henvender James Bidgood seg til fansen og ber om hjelp. Via kampanjesiden IndieGoGo forsøker Bidgood å samle inn penger slik at han kan kjøpe seg et proffesjonelt kamera og andre tekniske hjelpemidler slik at han kan fortsette å jobbe med kunst. Med midlene han får inn planlegger Bidgood en ny serie som fokuserer på kjærlighetsforhold mellom homofile – men han skal selvsagt fortelle det med sin helt unike stil.
