– Vi homoer kan ikke hvile på laurbærene

.

Vinduer og dører er sikret med gitter og ekstralåser. En taustige ved vinduet er rømningsveien, ved siden av senga står brannslukningsapparatet.

– Et utmerket våpen, mye morsommere enn pistol, ifølge Peter Tatchell selv.

Peter Tatchell er en verdens mest kjente homoaktivister. Hjemmet hans er politiovervåket døgnet rundt og han har for lengst sluttet å telle drapstrusler.

Men han er tydelig preget av harde møter med vold fra ulike demonstrasjoner. Livvaktene til president Mugabe var i så måte de dyktigste. De slo så hardt at han fikk en lettere hjerneskade som har medført tidvis hukommelsestap og nedsatt taleevne.

– Det er en liten pris å betale for friheten. Jeg lever da ennå! Det er det mange som ikke gjør.

Utad er han den sterke, veltalende, ekstremt kunnskapsrike og varme aktivisten som aldri er redd. Hjemme i den 40 kvadratmeter store kommunale leiligheten i Øst-London, er han som vimsete verter flest og unnskylder at han bare har pulverkaffe og at han må ommøblere «stua» for at gjesten fra Blikk skal få sitte.

Et liv på barrikadene ligger i bunker rundt omkring. Plakater, bannere og flyveblad stikker opp mellom papirhaugene. Herfra arbeider Peter Tatchell seksdagersuke, seksten timer i døgnet. Han planlegger aksjoner, skriver brev og artikler og hjelper enkeltskjebner som ikke har andre å gå til.

Han går av prinsipp ikke på trygd, men lever av donasjoner og honorarer han får for artikkelskrivingen.

.

Republikaner og dyreverner

Her har han bodd i 32 år, et av byens fattigste strøk dominert av enorme gråbrune leilighetsblokker. Han har venner og bekjente fra alle trosretninger og kjemper utrettelig både for jøder, muslimer, homofile, kvinner – alle undertrykte.

Politisk er han venstreradikal, første gang han skapte overskrifter var i 1983 da han ikke lyktes med å bli parlamentsmedlem for Labour. I dag arbeider homoaktivisten for The Green Party, «de grønne», er ateist, republikaner og dyreverner.

Som han selv sier det: «jeg arbeider for dem som trenger det mest. Burma trenger ikke meg, de er på dagsordenen uansett».

Tatchell bor i et hovedsaklig muslimsk område og har hatt muslimsk kjæreste. Han vet alt om å være en minoritet.

– Den største kampen er ikke mellom Vesten og Østen, eller islam og andre religioner. Den er slik jeg ser det, like mye mellom muslimer fra forskjellige retninger og ulike kulturelle bakgrunner, sier han.

– De fleste muslimer er ikke fundamentalister, like lite som de fleste kristne er det. Man kan som følge av sin muslimske overbevisning, synes at homoseksualitet er galt, men ytterst få utvikler dette til homofobi. Så også med kristne. Men så igjen: Hvilken religion lovpriser homoseksualitet? Hvilken religion fremmer kvinnefrigjøring? Muslimske fundamentalisters primære motstandere er progressive muslimer som de mener overgir seg til Vestens styggedom der seksualitet er en viktig del. I tillegg har vi Vestens håndtering av denne uhyre komplekse problemstillingen. Hvem har rett, hvem tar feil? Hvorfor skal vi i Vesten være så brennsikre på at vi har alle de rette svarene, spør Tatchell.

.

.

Fra samfunnsfiende til helt

Han mener slike spørsmål ofte ender opp som en debatt om kosmetikk som følge av vår lettvinte og kommersialiserte samtid.

– Jeg klarer ikke å hisse meg opp over hijab. Hva blir det neste, at hettegensere og finlandshetter blir kriminalisert? Vi må gå til kjernen, forsvare fundamentale menneskerettigheter for de svakeste, de som ikke blir hørt og som er fysisk og psykisk undertrykket. Ja vel, hijab er et symbol, men det er også æresdrap, tvangsgifting og frihetsberøvelse. Eller som i Vesten; økonomisk avhengighet.

Tatchell understreker at spørsmålene går begge veier.

– Frihet er et uhyre vanskelig ord å definere – avhengig av hvem, hva, hvor. Men det vi vet, og det vi må bestrebe oss mot, er at med kunnskap kommer frihet og at frihet i bunn og grunn er å få være den man er. Der er menneskeheten enig, men vi har utallige måter og veier å finne denne friheten på.

Han har gått fra å bli karakterisert som «samfunnsfiende nr.1» av The Times og utskjelt som «premiepervers» av Daily Express, til å bli utropt som «en nasjonal helt» av Sunday Times og «et eksempel for oss alle» i Daily Mail.

De konservative avisene gjorde helomvending i sin mening om aktivisten.

– Jeg begynte å lure på hva jeg hadde gjort galt da til og med de konservative begynte å bli enige med meg. Svaret er at jeg hadde ikke gjort noe galt, men at tiår med aktivisme har gitt resultater og at verden tross alt går framover.

.

Kontroversiell outing

Tatchell er født utenfor Melbourne, og kom til Storbritannia i 1971da han nektet å avtjene australsk militærtjeneste i Vietnam. I 1990 stiftet han homoaktivistgruppa OutRage! Blant annet offentliggjorde gruppa bilder av voldelige politimenn som plaget homoer på offentlige toaletter.

I løpet av tre år var antallet «usedelighetssaker» på toalettene redusert med to tredjedeler. OutRage! navnga ti homofile biskoper i Church of England, noe som endte med at biskopen i London motstridende innrømmet at hans seksualitet var i en «gråsone».

Dette vakte voldsom oppmerksomhet, og Tatchell fortsatte med å true med å navngi 20 homofile parlamentsmedlemmer som hadde ytret seg mot homorettigheter. Det ble bare med truslene. Parlamentsmedlemmene revurderte sine synspunkter.

Tatchells kontroversielle linje var omdiskutert og mange tok til orde for at den var på grensen til mobbing og utpressing.

I 1999 ble han folkehelt og allemannseie da han forsøkte å arrestere Zimbabwes president Mugabe under et offisielt besøk. Dette kalles «sivil arrestasjon» og er lovlig etter britisk lov hvis man kan bevise forbrytelsen og forsvare dette for en domstol.

– Vi overrasket følget hans da de forlot hotellet. Jeg tok tak i Mugabe og arresterte ham i lovens navn for tortur.

– Du skulle ha sett ansiktet og uttrykket i øynene hans! Så kom politiet og selv om vi hadde alle papirer i orden, ble vi arrestert og Mugabe fikk politieskorte for å handle på Harrods ...

.

.

Slått helseløs

I Brussel to år senere fikk han ikke tak i Mugabe, men det var da vaktene slo hjerneskade på han. I 2007 gikk nyhetsbilder av Tatchell verden rundt da han ble slått helseløs av nynazister, fascister og kristenfundamentalister under Gay Pride-marsjen i Moskva som borgermesteren hadde forbudt.

– Om jeg er redd? Hadde jeg gjort det samme i Iran eller Irak, hadde jeg vært redd. Men de som gjør det samme som meg der, de er ikke redde. Det setter det hele i perspektiv, gjør det ikke? Nei, jeg er ikke redd, men jeg har sommerfugler i magen, for du vet aldri hvor du ender.

Etter nær 40 år på barrikadene er han heller ikke så redd nynazistene.

– Det rare er at British National Party og National Front er blitt så tekkelige. På grunn av sosial uro har nynazistene fått økt tilslutning og kjenner lukten av makt. Snart sitter BNP i Parlamentet. De må passe seg for ikke å ha for kontroversielle synspunkter. Dermed er ikke vi homoer lenger hovedfienden, men noe udefinerbart abstrakt som heter «Islam».

– Nynazistene er selvsagt like livsfarlige som før, men de har bare skiftet fiendebilde for en stakket stund. Og det er foruroligende. Disse utgjør nå et akseptabelt politisk alibi, mens English Defence League har tatt opp grumset og bunnfallet i sin politikk og nører opp under uroen i storbyer med stor immigrasjonsbefolkning. Det er bare et tidsspørsmål før byer som Sheffield og Luton har et befolkningsflertall av ikke-etniske briter, det er her og i de store industribyene i nord de har sitt formeringspotensiale.

– De får god hjelp av krigene i Afghanistan og Irak der våre myndigheter fullstendig og notorisk har feiltolket befolkningen som stort sett er imot disse krigene. Og hvem vet hvor skillet mellom patriotisme og fordommer går? Skillet mellom en opphetet diskusjon og vold?

.

.

En muslimsk seier

Ifølge Tatchell skjer denne utviklingen parallelt i de fleste europeiske land; den evige jakten på syndebukker i en økonomisk og sosialt urolig tid.

– Sånn sett stiller muslimer, jøder og homoer i samme båt – vi har alle skylda for uføret fordi vi tilhører ikke det rettferdige «flertallet». Dette er en klassisk øvelse som gjentar seg gang på gang i historien. Bør vi være redde? Ja. Bør vi være forberedt? Ja.

Tatchell begynte som homoaktivist, men har aldri skilt mellom homo og menneske. Han er aktiv forkjemper for bedre seksualundervisning i grunnskolen siden Storbritannia har flest tenåringssvangerskap i Europa, han er stadig i konflikt med venstresiden som er flinke til å påpeke rasisme og religionsundertrykkelse, men som er nærmest immune mot homodiskriminering.

Han raser mot politikernes og politimyndighetenes dobbeltmoral når religion er «viktigere» enn seksualitet og kjønn, og han tar ikke fem øre for å tale Paven, celebriteter og makteliten midt imot når de febrilsk prøver å være homovennlige på falske premisser. Sine største seire oppnår han derimot ikke i pressen, men i det stille.

Over lang tid har han sendt utallige brev og henvendelser til Muslim Council of Britain, den største islamske paraplyorganisasjonen i Storbritannia, som nylig har uttalt offentlig at «homofobi er uforenlig med islam». Dette var en formidabel seier for Tatchell, uttalelsen preget nyhetsbildet, og i departements- og ambassadekorridorer over halve verden ble den registrert.

.

Hedret med plakett

Nylig ble han hedret med The Blue Plaque, stemt fram av den vanlige mannen og kvinnen i London og avduket av den homofile skuespilleren Sir Ian McKellen i september 2010.

På den blå plaketten som henger på veggen på utsiden av blokka hans, står det: «Peter Tatchell, født 1952. Forkjemperen for menneskerettigheter, homofrigjøring og sosial rettferdighet bodde her».

Plaketten er en britisk æresbevisning som vanligvis bare blir avdøde berømtheter til del.

– Men jeg har jo mine stunder, jeg også. Det er klart at vi homoer kan ikke hvile på laurbærene og si at «se, så mye flott vi har oppnådd de siste 30 årene». For hva har vi oppnådd? At vi er blitt slik som heteroene? Er det et mål? Kjemper vi ikke mer eller mindre samme kamp, mot overmakt, urettferdighet og ufrihet? Det er som å spørre om meningen med livet. Meningen med livet er å leve ... Mer pulverkaffe?