Du vet det nærmer seg sommer når Fire åpner takterassen på Stratos. Til å varme opp stive ledd har Fire hentet inn dj Øyvind Morken, som har platebagen full av disco og house. Er det noe hjertet til dj Øyvind Morken banker for så er det skeiv disco.– Disco er et vidt begrep. Selve ordet kommer jo fra diskotek, men for meg så tenker jeg New York anno 1970 til -82 når jeg hører disco. Selv er jeg mest glad i boogie, som er en dub-avart av disco. Boogie er veldig fyldig, og ikke så divapreget som disco.
– Når oppdaget du disco?
– Jeg begynte å interessere meg for disco-scenen, og spesielt homodisco, på slutten av 90-tallet. Jeg hadde hørt disco før det, men det var den typen disco «alle» hørte på som egentlig ikke er disco i det hele tatt, type Bee Gees og Abba. Jeg falt da jeg hørte folk som Tee Scott og Larry Levan, og spesielt da jeg leste boka «Last Night A Dj Saved My Life» [Bill Brewster og Frank Broughton/1999]. Den boka var en åpenbaring og beskrev miljøet på en bra måte, blant annet homomiljøet på Fire Island. På en rar måte virket hele scenen forlokkende, sier Morken. New York-klubber som Paradise Garage og Better Days samlet homser, svarte og andre som ikke var velkommen på andre klubber.– Discomiljøet og spesielt homoklubbene som Paradise Garage var for outsiderne og underdogs.
– Og der ville du følt deg hjemme?
– Der føler jeg meg hjemme fortsatt. De stedene som trekker til seg homoer og outsidere blir automatisk steder hvor folk oppfører seg bra. Det blir bare bra stemning og et bra møtested for mange forskjellige mennesker. Morken er i aller høysete grad en del av den mye omtalte oslodisco-scenen, frontet av djs og produsenter som Bjørn Torske, Lindstrøm og Prins Thomas.– Men selv hører jeg til skolen til Strangefruit [Pål Nyhus]. Lik Strangefruit så spiller jeg musikk med en løs tråd, veldig variert. Det er alt fra disco til house og techno.
– Hva er det med Fire som er så bra?
– Fire er bare veldig kult. Jeg har mange kompiser som er homser, og da må jeg av og til være med på steder som London Pub - fordi de vil sjekke og sånn. Da jeg kom på London Pub første gang hadde jeg en holdning om at homser kunne alt om mote og hadde bra musikksmak. Jeg ble jævlig skuffa.
– Hvorfor det?
– Nei, jeg har jo all musikken jeg mener er kul homomusikk, men på London Pub spilte de bare rævva musikk. Men på London Pub møtte jeg Christian Rydheim som driver Fire, og vi ble kompiser. Så da jeg ble booket for å spille på Fire første gang skjønte jeg at det var noe mer enn bare London Pub. På Fire er det aldri noe tull. Bare smil og et fantastisk dansegulv som liker musikken jeg spiller.
– Tenker du annerledes når du plukker musikk til en Fire-kveld?
– Man vet jo aldri hva man kommer til på en kveld, men jeg tenker nok ikke annerledes. Likevel så må jeg innrømme at jeg har Fire i bakhodet når jeg kjøper musikk. Jeg har mange låter som er kjøpt spesielt med tanke på Fire - som for eksempel «Is It All Over My Face» av Loose Joints, som bestod av blant annet homsen Arthur Russell. Russell var en legende og jeg anbefaler alle å se dokumentaren «Wild Combination» (2008). Den rørte meg veldig. Arthur Russell var kanskje den første discoartisten jeg virkelig falt for. Det var helt wow! Det var da jeg begynte å grave for alvor i disco-sjangeren.
– Hva er det villeste du har opplevd som dj?
– Det villeste jeg selv har gjort er å løpe ut av dj-boksen klokken åtte om morgenen på en klubb i Berlin. Jeg kastet meg over bardisken og krasjet inn i barhylla så alle flaskene knuste. Det var moro. Barpersonalet ble ikke så imponert og jeg blir aldri invitert tilbake til den klubben.
Disco sucks!
Discoens gullalder fikk en brå slutt i 1979. Da ble det arrangert Disco Demolition Night i Comiskey Park i Chicago, hvor folk tok med discoplater som siden ble sprengt og brent på bål.– Radiodj Steve Dahl var det som arrangerte hele greia, og jeg tror faktisk han hadde norske aner, sier Morken.
– Det var vel en stor porsjon homofobi som lå til grunn for discohatet?
– Utvilsomt. Og hele musikkbransjen hatet jo disco på den tiden. Problemet var at disco vokste seg stort helt av seg selv. Det ble en egen bevegelse og når platebransjen oppdaget det, begynte de å melke kua og ville ha sin del av kaka. Det var da alle artister kastet seg over disco, alt fra Barbra Streisand til Kiss og en rekke andre rockeband. De var jo helt jævlig alle sammen. Men gullet fra den tiden lever ennå godt gravert i svart vinyl. Og tar du turen til Stratos lørdag 28. april får du garantert høre et eklektisk utvalg av skeiv og glitrende disco når Øyvind Morken slipper seg løs bak spillerne.
Fire Season Opening på Stratos. Kl 23, kr 100/150, aldersgrense 20 år.Youngstorget 2B
