Homofili + Kirken = Sant?

Debattinnlegg av Anders Bakken, leder LLH Innlandet. Med jevne mellomrom dukker debatten om vigsel og liturgi for likekjønnede ekteskap opp. Her i innlandet har vi i løpet av den siste uken kunnet lese flere artikler samt leder, leserbrev og tilhørende reaksjoner via sosiale medier. Det hele startet da Hamar Arbeiderblad gjorde ett intervju med nyansatt prest i Løten, Rolv Olsen. Han svarte at han ikke hadde samvittighet til å vie homofile da han ble spurt om det. (Jeg antar at Olsen her ser litt frem i tid, og at svaret er gitt med en forutsetning om at kirken etterhvert får en liturgi på plass, som faktisk muliggjør for de prester som ønsker det, å kunne vie homofile). Han utdypet videre at han heller ikke ønsket å velsigne slike ekteskap. Når det kommer til Rolv Olsens syn er dette forsåvidt ikke noe nytt, mange prester har sagt det samme før, og mange prester deler fortsatt hans syn.Det respekterer jeg, og bare for å presisere en ting til. Når forhåpentligvis den dagen kommer at jeg skal gifte meg (med en annen mann!), så har jeg absolutt ikke lyst til å bli viet av en prest som i utgangspunktet er negativ til likekjønnede ekteskap.Men, jeg har lyst til å bli viet i kirken.Noen spør; hvorfor det? Hvorfor vil du gifte deg i en kirke som ikke ønsker deg velkommen? Andre spør; har ikke dere homofile samme rettigheter nå, er det noe mere å mase med? Til det siste sier jeg; ja vi maser fortsatt. Rettighetene er riktignok stort sett på plass, men samme rettigheter betyr ikke nødvendigvis samme muligheter. Til det første svarer jeg at jeg har aldri opplevd å ikke føle meg velkommen i kirken. Jeg ble døpt i kirken, jeg ble konfirmert i kirken, jeg har vært fadder for barn som står meg nær i kirken, jeg har fulgt flere av mine besteforeldre, samt andre nære og kjære til deres siste hvilested i kirken, og jeg har vært med når slektninger og venner har inngått ekteskap med sine tilkommende i kirken. Jeg har alltid følt meg velkommen i kirken, jeg er til og med fortsatt medlem, noe jeg også ønsker å forbli. Allikevel, så er det altså noen prester som i sin tolkning av bibelen og i sin gudstro, frenetisk forsvarer sin rett til å kunne nekte meg, og alle andre som også finner kjærligheten med noen av samme kjønn, muligheten til å inngå ekteskapet i kirken, i det trossamfunnet som majoriteten av innbyggerne i dette landet tilhører. Som jeg nevnte innledningsvis, jeg respekterer det. Men, jeg forstår det ikke. Jeg er altså velkommen i kirken ved alle store milepæler i livet. Alle disse begivenhetene som etterhvert havner i glass og ramme på stueveggen, gjerne med ett vakkert kirkebygg i bakgrunnen. Unntatt når den dagen kommer at jeg skal gifte meg, bare fordi jeg har lyst til å gifte meg med en jeg har blitt glad i som har samme kjønn som meg.Noen prester vil altså nekte meg å få de rammene jeg selv har aller mest lyst på, rundt det som trolig vil være en av de største milepælene i mitt liv.Jeg respekterer det. Men, jeg forstår det virkelig ikke. Kirkens samlivsetiske utvalg la tidligere i vinter frem sin rapport, "Sammen - Samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv". Jeg skal ikke gå inn i noen lang diskusjon rundt denne svært grundige rapporten på nær hundre sider, selv om det til tider er svært interessant lesning. Men, jeg har ett håp om at ikke bare bispemøtet, men også prestene i kirken kan ta til seg hva utvalgets flertall har kommet til på punkt 9.1 vedrørende likekjønnet ekteskap. Utvalgets flertall mener her at kirken kan medvirke ved inngåelse av likekjønnet ekteskap. Jeg har ett håp om at biskoper og prester som i dag ikke ønsker å vie homofile par kan gå ett par runder til med seg selv, og sin egen samvittighet når det kommer til dette spørsmålet. Tenk over hvilket signal det sender, når du som biskop eller prest ikke ønsker å tilby homofile de samme rettighetene og forpliktelsene som ekteskapet legger til grunn.Det sender ikke ett signal om at jeg som homofil er ett annenrangs menneske, det tror jeg ikke. Men det sier noe om at mitt samliv med en jeg elsker, ikke fortjener de samme premissene som det heterofile flertallets, altså er mitt samliv og kjærlighetsliv annenrangs, jeg tilhører ett mindretall som ikke burde ha behov for samme behandling, for ikke å snakke om noen vielse i guds hus. Jo, det er nesten så jeg tror enkelte da ønsker å fortelle meg at jeg er ett annenrangs menneske.Husk også at det fortsatt finnes fordommer ellers i samfunnet mot homofile, det er fortsatt vanskelig for enkelte å komme ut, være åpen om hvem de er, og hvem de forelsker seg i. Det finnes fortsatt trakassering og dårlig skjulte hint til homofile om at de er mindreverdige. Burde kanskje enkelte biskoper og prester spørre seg selv om ikke en mere åpen og inkluderende holdning i fra kirkens side, muligens kan være ett lite bidrag på veien. Kirken, som en tusenårig institusjon, tradisjonsbærer og samfunnsbygger i Norge, fortjener etter min mening å bli frontet av kvinner og menn som evner å bruke sin gudstro til glede og nytte for alle som ønsker det i 2013. Jeg ønsker meg en åpen kirke, med stor takhøyde, og med prester som evner å være til stede for absolutt alle i sine menigheter, på samme måte, på en inkluderende og medmenneskelig måte, i takt med det samfunnet som Norge er i dag.Jeg innser at ikke alle prester eller biskoper kommer til å skifte syn i denne saken. Til de som på ett eller annet tidspunkt har endret syn, eller i fremtiden kanskje kan komme til å gjøre det så vil jeg si følgende. Dere innehar en av de største menneskelige egenskaper, nemlig evnen til å endre oppfatning i en sak. Det krever mot å si at det man tidligere sto for, ikke lengre er det man står for. Jeg avslutter med ordene som bispemøtets preses, Helga Haugland Byfuglien skrev i innledningen til tidligere nevnte rapport. Alt liv er samliv - det er ikke godt for mennesket å være alene. Anders BakkenLederLLH Innlandet