Homosnakk i Stavanger

Publisert

– Fremdeles viktig at noen går foran, mente gjestene i Homosnakk under Stavanger på Skeivå. – Bak alle gruppekategorier som vi omgir oss med, finnes det enkeltindivid som har søkt det offentlige rom hvor de tilbyr andre gjenkjennelse, innledet homosnakk-vertinne Elisabeth Hovland i St. Petri-kjelleren torsdag kveld da det var klart for kveldens Homosnakk. Stavanger på Skeivå arrangeres i år for trettende gang, og for tredje gang med Norges eneste homotalkshow på programmet. I år var benkeradene i St. Petri-kjelleren fylt opp med publikummere som fikk møte en forfatter, en filmskaper og en filmpersonlighet som alle har brukt sin minoritetsbakgrunn i sine offentlige uttrykk. Forfatter Guro Sibeko har tatt for seg råskap, sex og bedrag i boka «Vingespenn», action om klimakrise i «Ctrl+Alt+Delete» og skrekk og gru i «Blodmånenatta». Alle bøkene med ustoppelige heltinner som frontfigurer. – Det spesielle med å være lesbisk og leve lesbisk er at man har opplevd å stå i fare for å få tyn for å være den man er, og det deler vi med mange minoriteter. Jeg har tidligere gått i Oslo by med store dreads, hånd i hånd med kjæresten, og opplevd å bli spytta på. I mine bokunivers er det er naturlig med konflikt, sa Guro Sibeko. «Vingespenn» inneholder eksplisitte lesbiske sexscenener, og for forfatteren har det vært viktig å selv lese bøker med lesbiske karakterer. – Det var ekstremt viktig for meg en periode av livet. Jeg leste enkelske bøker og mye australsk lesbisk krim. Ikke alt var like bra, så for meg har det vært viktig å oppdage lesbiske som skriver om lesbiske og som skriver godt. Å se andre mennesker behandle minoritetsproblematikk uten at det blir fordomsfullt, sa Sibeko.

Film som terapi

Jan Dalchow jobber med film som produsent, regissør og klipper. Han produserte Gullrute- og Amanda- nominerte «Jeg elsker hvem jeg vil» sammen med Ivan Gasparini og Trond Winterkjær. Senere regisserte Jan Dalchow sammen Winterkjær gullrutevinner «BE – skitne, syndige meg» og kinodokumentaren «100% menneske». «Jeg elsker hvem jeg vil» var viktig i hans egen komme ut fase, og har også blitt viktig for mange andre. – Jeg filmet det jeg også ville si til alle. Det ble en form for selvterapi, forklarte han. Nesten alle Dalchows tidligere produksjoner har satt fokus på skeives livssituasjon, og siden 1996 da han debuterte med «Jeg elsker hvem jeg vil», har holdingene til homofile endret seg. – Vi fikk tilbakemelding fra NRK om at det ikke var noen motforestillinger til homofili i filmen, og de ville klippe bort scenene fra homoparader, fordi de var for outrerte. Dette ville ikke skjedd i dag. Jeg var en periode sultefôret på å finne filmer og bøker med ledestjerner for meg, men jeg er nå selv litt mettet på filmer som problematiserer homofili. Men filmene trengs absolutt fremdeles. Mange forteller ennå hva «Jeg elsker hvem jeg vil» betød for dem. Etter «BE – skitne, syndige meg» har Jan Dalchow vært sint på kirken. Å lage dokumentarfilmer gjør at han blir godt kjent med personene som er med, men alt engasjementet filmskaperen tar med seg inn i filmene, kan også bli vanskelig. – Jeg lever meg sterkt inn i filmene, og det gjør at jeg også blir deppa av å lage film. Men jeg tror publikum merker engasjementet, og at vi som lager filmene, leverer noe vi har tenkt fra hjertet. Å gå inn i prosessen med temaet trans, var nytt for meg. Det var litt mystisk, men filmen «100% menneske» tok alt det bort.

Vondt i musa

Skuespiller fra Rogaland Teater, artist og pianist Espen Hana sørget for musikalsk tonefølge gjennom hele kvelden, og redaktør av boka «Skeiv i sørvest», Elisabeth Hovland som hadde ideen til talkshowet Homosnakk for tre år siden, ledet i år som tidligere år, gjester og publikum gjennom homoristiske og alvorlige sider ved homolivet. – Mitt favorittsitat har lenge vært et av Miss Piggy fra The Muppet Show som sier «spis ikke mer enn du kan løfte», noe som er lett å forholde seg til. Nå konkurrerer det med Monica Voilås Myklebusts utbrudd i filmen «100% menneske» hvor hun i sin videobok utbasunerer «Eg e drittlei av å ha vondt i musa». I 2005 kom den ærlige musikaldokumentaren «100% menneske» hvor Monica Voilås Myklebusts forteller om sin vei fra mann til kvinne. For henne har det også vært viktig at andre hadde gått foran. – Jeg leste om en som hadde skiftet kjønn, og det var da jeg skjønte at det faktisk går an. Så det er viktig at noen står fram. Homokampen har også ved å få temaer fram i lyset, banet vei og gjort det lettere for transpersoner. Fremdeles skjer det at folk henvender seg til meg, og forteller at filmen har gjort det lettere for dem, og at den var støttende. Siden filmen fra 2005 har Monica Voilås Myklebusts blitt ferdig utdannet sykepleier, fått fast jobb og sunget operasolo i Stavanger Operakor. – En periode skjedde så mye. Vi lagde film. Jeg fikk operasjon, og plutselig var alt ferdig. Jeg var vant til å ha noe stort å strekke seg mot, og lurte da på «hvem er Monica». Men jeg har erfart at jeg kan få til omtrent alt, hvis jeg vil det sterkt nok, og jeg håper filmen gjør det enklere for folk å være annerledes. At de som ser filmen, ser på annerledeshet med nysgjerrighet i stedet for fordømmelse. For er man nysgjerrig, kan man lære mye og bli klokere.

Powered by Labrador CMS