– Den siste tids debatt om norsk dragshow har vært oppsiktsvekkende. At dragshow skulle være rasistisk, faller for sin egen urimelighet, skriver Jostein Pedersen.

Drag har gjennom historien alltid spilt på overdrivelse og provokasjon. Det må aldri være tvil om hvilken side en dragdronning/konge er på, for drag som form sparker alltid oppover: Mot overmakt og undertrykking, fordommer og tabuer. Som oftest gjøres det med et smil. Men også med et dirrende, rasende alvor bak sminke og overdådighet.

Den nyeste debatten handler om Dean-Erik Andersen tolkning av Miriam Makebas «Quongqothwane (The Click Song)» under Skeive Sørlandsdager. Det er ikke bare en av Makebas mest kjente sanger, men også et av Andersens mange glansnumre gjennom en årrekke.

Hva Makeba (1932–2008) i sin tid gjorde, var å fremheve sitt språk xhosa som blant annet er kjent for å lage klikklyd ved bokstaven «q», samt smaskelyder ved andre bokstaver. Gjennom karrieren underholdt hun konsertpublikum verden rundt med lynkurs i xhosa. Det endte opp i den muntre «Quongqothwane», som er en bryllupssang, og hun gjorde alltid oppmerksom på at «The Click Song» er kolonimaktens navn på «Quongqothwane» siden den var ute av stand til å uttale navnet. Det gjør heller ikke Andersens kritikere i Skeiv Verden Vest.

Sammen med Fri skriver de en kronikk i Blikk den 9. september om drag, om hvem som har «definisjonsmakta» og at «vi må kunne si ifra». Det er greit, men for å mene, må man vite.

At Andersen (og tidligere Queentastic) skal blandes med rasistiske holdninger er simpelthen absurd. Gad vite hvor langt homo-, lesbe-, trans- og pan-debatten hadde kommet i Norge uten Andersens innsats på høye hæler i en kvinns/mannsalder.

Hva vi må forstå er drags harselering med stereotypier. Andersen henger ikke ut svarte kvinner i «Quongqothwane», men den hvite, vestlige, overmette verdens oppfatning av dem. Det har dragshow gjort i all sin tid med alle hudfarger, kjønn, sosiale klasser, kulturer, språk og tidsaktuelle temaer. Det er nærmest dragshowets motor og opphav. Deri ligger forskjellen.

Man må nesten forestille seg dagens drags opprinnelse i Europa som var i britiske arbeiderklasseklubber- og puber. De gjeveste stedene hadde sin egen «Dame» (mann i dameklær) som sang ut både raseri og kjærlighet. I teorien er det to motstående verdener, men livet er ikke teori. Håpløsheten brutale latter mot den nådeløse verden ble overkommelig med en mann som dame. Slik er det fremdeles.

Nettopp «Quongqothwane» har vært en gjenganger på dragscenen i mange år på grunn av sitt komiske utgangspunkt. Selv har jeg sett den både i London og Berlin fremført av svarte dragdronninger med langt mer fordomsfulle sceneshow enn Andersens. Det er jo som kjent av sine egne man skal ha det. Og ingen ble støtt.

«Blackface», sminking av hvite utøvere for å illudere svarte, har også vært et poeng i deler av debatten. Vel, det er altså ikke verre enn at svarte dragdronninger gjør det motsatte når de illuderer hvite utøvere. Det er et teaterteknisk grep for å gjøre rolletolkningen mer autentisk. I Bollywood-filmer gjøres det konsekvent. Heldigvis har menneskerettighetene kommet også til verdens teaterscener, mens for eksempel operascenene fremdeles bruker «blackface» i «Otello» uten at det gjøres anskrik.

Skeiv Verden Vest og Fri spør etter hvem som har «definisjonsmakta». Til det er å svare, at det alltid er mottakeren, altså publikum. Når man går på dragshow, forventer man å bli mer eller mindre provosert – det er dragshowets funksjon og natur. Det er derfor man oppsøker det, man vil le og konfronteres mot egne fordommer, for det er så godt å kjenne seg igjen, le eller gråte av seg selv. Er ikke det i grunnen alt teaters misjon? Noe liker man, noe ikke – sånn skal det være og slik har det vært. Og noe forstår man heldigvis ikke. Liker du ikke dragshow, lar du vær. Liker du Kvelertak, er neppe Kygo noe for deg.

I så måte er det grunn til å være bekymret for norsk drags stolte tradisjoner med latterliggjøring av arketypiske norske fordommer, storpolitikk og jåleri. Ungdommen er blitt for snille og ordentlige uten raseri. Nå må Bøtta Pedersen og hele hurven på scenen å agere både frisørinnehaveren fra Bryne og de kjekke guttene fra Den Nordiske Motstandskampen.

Akkurat derfor er det urimelig av Skeiv Verden Vest og Fri å lese noe annet i «Quongqothwane» og Andersens fremføring enn hva det er grunnlag for. Hadde det vært samme reaksjon om han raljerte med våre forestillinger om samer, kinesere, maorier, japanere, fijianere, for ikke å snakke om hvite sosiolekter i all sitt velde – fra vaskekoner på jernbanetoalett til finansfruen på Fifth Avenue?

Skeiv Verden Vest og Fri må velge sine kriger med omhu. Det må vi alle. Å krige mot sine egne er ikke en av dem.

Jostein Pedersen