Norge har akkurat gått inn i et viktig år. Mens vi nå markerer at kvinner har kunnet gå til urnene i hundre år, skal 2014 bli det året hvor vi flagger for to hundre år som selvstendig nasjon. I en rykende fersk undersøkelse fra den Europeiske paraplyorganisasjonen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (ILGA) er situasjonen til lhbt-personer i Europa kartlagt. Dessverre viser denne at vi enda har noen hull igjen å tette i flagget før det kan heises for tohundrede gang.

Norge har lenge vært et foregangsland i Europa på rettigheter til lesbiske, homofile og bifile. Med felles ekteskapslov kom også rettigheter til likekjønnede par for ekteskap og adopsjon.

Også i den nye undersøkelsen til ILGA Europe kommer Norge godt ut på rettigheter og vern til lhbt-befolkninga. Faktisk havner vi på en tredjeplass, kun slått av Storbritannia og Belgia. Det er veldig gledelig at Norge på mange områder ivaretar lesbiske, homofile, bifile og transpersoners rettigheter så godt at vi ligger i tet. Vi skårer spesielt godt på ytrings- og forsamlingsfrihet ,mens det fortsatt er et stykke å gå når det gjelder vern mot diskriminering og hatefulle ytringer. Selv om dette er oppløftende nyheter, skjules noen viktige forhold.

For det første er det viktig å presisere at selv om Norge ligger i tet, tilsvarer det bare 66 av 100 mulige poeng . Det betyr at også vi har en lang vei å gå mot full respekt for menneskerettighetene og likestilling.

Bak den gode plasseringa skjules likevel noen enda mer alarmerende forhold. Dersom vi fokuserer på rettigheter og vern for transpersoner alene snus bildet helt på hodet. Østerrike, Tyskland og Portugal deler førsteplassen med 80%, fulgt av Estland, Ungarn, Storbritannia og Island med 67%. Deretter kommer Hviterussland og Sverige (54%) og Finland (47%). Med bare 34% av poengene faller Norge ned på en 11.plass.

I rapporten fra ILGA er ulike typer rettigheter kartlagt, og danner grunnlag for plassering på indeksen. På den positive siden har Norge prosedyrer for endring av juridisk kjønn, vi har rett til å endre fornavn, og rett til å få endret offentlige dokumenter i tråd med kjønnsidentiteten. Vi stiller heller ikke krav om skilsmisse for å få endret juridisk kjønn. På den andre siden har vi tvungen medisinsk behandling og krav om sterilisering for å få endret juridisk kjønn. Vi stiller også krav om at transpersoner må få en diagnose om kjønnsidentitetsforstyrrelse for å få juridisk anerkjennelse av kjønnsidentiteten sin og tilgang til nødvendig helsehjelp.

Vi vet fra undersøkelsene at transpersoner i større grad en den generelle befolkninga rapporterer om å ha dårligere psykisk og fysisk helse, at de er mer utsatt for diskriminering og trakassering og i større grad opplever isolasjon og ensomhet. Dette slås også fast i den nye folkehelsemeldinga regjeringa nettopp har lagt frem. Da er det spesielt alvorlig at vi fører en praksis i Norge hvor en hel gruppe mennesker tas fra grunnleggende menneskerettigheter som retten til å bestemme over egen kropp og eget samliv, samt muligheten til en helhetlig behandling i helsevesenet.

Vi hadde flere gode grunner til å feire på 17. mai. Norge har kommet en lang fra grunnlovsdagen for snart 200 år siden. Vi er i tet på menneskerettigheter og likestilling. Vi er det rikeste landet i Europa og vi har den laveste arbeidsledigheten. Kvinner i Norge har er blant de mest likestilte i verden. Når vi nå går inn i vårt tohundrede år som selvstendig nasjon er det på tide at også transpersoner inkluderes i de rettighetene vi sammen har kjempa frem.

Bård Nylund
Leder LLH