I hvilken grad bør man holde kjeft?

Leder av Forbundet for transpersoner i Norge, Jan Elisabeth Lindvik, svarer i denne kronikken på Vally Vegges innlegg «I hvilken grad kan man ”skifte kjønn?”» i Klassekampen 29. mai. Jenna Talackova kom til finalen i Miss Universe i Canada for tre år siden før hun ble diskvalifisert fordi hun rent biologisk ikke var født kvinne. Jenna hadde sett på seg selv som kvinne siden hun var fire år gammel, hadde begynt med hormonbehandling da hun var 14, og gjennomgått kjønnskorrigerende operasjoner da hun var 19. Hun var endelig blitt det hele mennesket hun hadde lengtet etter å bli hele livet sitt liv. Likevel var hun altså ikke «ekte nok». Skal man tro sosiolog Valley Vegge hadde hun fått utført et «assistert kjønnslig selvmord». Vegges kommentar i Klassekampen 29. mai er som en gufs fra en fordums tid. Jeg trodde ikke noen for alvor i 2015 ville knytte kjønnsopplevelse i en direkte sammenheng med biologisk kjønn. Selv om det i Norge i dag fremdeles råder en heteronormativ tokjønns-modell med sterke normer for hva som anses som «naturlig» for kjønnene, særlig assosiert med klesdrakt og fysisk fremtoning, er det for lengst blitt akseptert at det er forskjeller mellom det vi kaller tildelt kjønn ved fødsel og opplevd kjønn. «Hormoner tenker ikke. Det er det medfødte, fysiske gitte kjønnsorganet som definerer vårt biologiske kjønn, ikke følelser» skriver Vegge i Klassekampen. Nei, hormoner tenker ikke. Det gjør ikke et mannlig eller et kvinnelig kjønnsorgan heller. Hormoner derimot kan få deg til å tenke. Til å tenke rett i forhold til egen kjønnsidentitet. Til å oppnå de følelser som er rett for din opplevde kjønnsidentitet. I følge Vegge er det ikke mulig å være født i feil kropp. Det er en vrangforestilling, sier hun. Jeg håper Vegge kan ta turen opp til Rikshospitalet og si dette til de over 500 menneskene som opplever seg som født i feil kropp og som årlig søker hjelp for det som på fagspråket kalles kjønnsinkongruens – (misforhold mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn). Dette er ingen vrangforestilling, Vegge. Dette er fakta. Misforholdet kan føre til en så sterk dysfori (ubehag) at vedkommende ofte ikke kan fortsette å leve, uten hjelp. Det er ikke noe man finner på fra en dag til en annen. I eksempelet Bruce Jenner har han/hun brukt over 60 år på å komme frem til erkjennelsen. Dysfori kan altså helbredes. Både hormonelt og kirurgisk er man i stand til å hjelpe transpersoner med å bli den de har ønsket å være. Å påstå, som Vegge her gjør, at dette er en «ekstrem form for selvskading» er intet mindre enn en uhyrlig påstand som er direkte krenkende for de mange som strever med å finne seg selv. Hormonbehandling er en anerkjent behandlingsform som innebærer at det tilføres østrogen (og antiandrogen) til mann til kvinne-pasienter (MtK) og testosteron til kvinne til mann-pasienter (KtM), noe som fører til en undertrykkelse av egen kjønnshormonproduksjon. Målet med behandlingen er å bringe pasienten i en klinisk og biokjemisk status som i størst grad samsvarer med det kjønns- uttrykk pasienten ønsker å ha, uten at pasienten opplever ugunstige biokjemiske eller kliniske bivirkninger av behandlingen. Dette er direkte livreddende tiltak, Vegge. Intet mindre. At denne formen for behandling skulle skrive seg fra «tvangstanker som per psykiatrisk diagnostistikk er schizofrent eller psykotisk» er i beste fall middelalderske påstander fra Vegge, uten noen som helst rykkdekning i moderne kjønnsforskning. Når hun attpåtil blander inn seksuell legning her, blir det hele en ubegripelig suppe av påstander. Å ikke være kjønnsnormativ refererer til at din kjønnsidentitet, kjønnsrolle, og/eller kjønnsuttrykk skiller seg fra de sosiale og kulturelle normene som gjelder i samfunnet for det kjønnet du ble tillagt ved fødselen. Men det trenger ikke bety at du vil oppleve kjønns- inkongruens og eventuelle plager tilknyttet denne tilstanden. Mange klarer å leve som transpersoner – i en fullverdig selvaksept på at de befinner seg et sted mellom ytterpunktene «mann» og «kvinne». Det er altså ikke for alle nødvendig å gjennomføre «illusjonen» av å bli kvinne eller bli mann, eller å bli «et kroppslig og fysiologisk ødelagt intetkjønn,» slik Vegge påstår i sin totale feiloppfattelse som summeres i uttrykket å «skifte kjønn». Denne terminologien er det i verste fall bare tabloidpressen som benytter. Ingen «skifter kjønn» – man tilpasser den enkeltes kjønnsinkongruens til ønske om rett kjønnstilhørighet. Hvilke psykiatriske forståelser og medisinske behandlingsmuligheter som har vært rådende og tilgjengelige, har hatt en enorm innvirkning på livsstandard og levekår for personer med kjønnsinkongruens. De har vært en utsatt gruppe, som har måttet oppleve å bli nedprioritert av det norske Helsevesenet i mange år. Heldigvis har både dette og samfunnets generelle holdninger til transpersoner forandret seg stort de siste årene, noe sosiolog Vegge dessverre ikke har fått med seg. Nå gjelder ikke dette bare kjendiser som Jenna, Bruce Jenner eller Angelina Jolie, (Jolie gjør jo dette kun i et forsøk på å unngå en genetisk kreftrisiko, noe hun ikke er alene om) det gjelder utrolig mange mennesker. I en nederlandsk befolkningsundersøkelse om seksuell helse oppgir rundt 5 prosent (1:20) av både kvinner og menn å føle ambivalens eller usikkerhet rundt sin kjønnsidentitet. Her skiller man mellom inkongruent og ambivalent kjønnsidentitet, som angir grad av styrke i ubehaget overfor ikke-samsvar mellom kjønnsidentitet og kjønn tillagt ved fødsel. Det grunnleggende menneskerettslige utgangspunktet er fastsatt i art. 1 i FNs menneske- rettighetserklæring fra 1948: «Alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter». Kjønnsidentitet utgjør ett av de viktigste elementene i det enkelte menneskets identitet, og er derfor beskyttet allerede i utgangspunktet, som en del av det forordet til menneskerettighets- erklæringen kaller menneskets «iboende verdighet». Vi venter nå at Norge også vil tre inn i rekken av land som godtar selvvalgt juridisk kjønn uten foregående irreversible inngrep. Det skulle forresten bare mangle. Om det ikke da dukker opp flere sånne sosiologer som ikke klarer å forstå hva dette handler om. I så fall vil det være det beste for dem om de holder det for seg selv til de klarer å begripe at dette handler om liv og et livs verdi og kvalitet. Intet er viktigere enn menneskets iboende verdighet, i det kjønn eller kjønnsuttrykk som måtte være det riktig for den enkelte. Det er synd at mange av oss, som Bruce Jenner, må vente kanskje et helt liv på en erkjennelse som burde være opplagt for oss alle. Vally Vegge – du står i veien! Jeg håper du begriper det. Jan Elisabeth Lindvik, leder av Forbundet for transpersoner i Norge