Jonas blir svett bare han hører ordet framføring. Men å sprade ned Karl Johan hardt sminket i 30 centimeter høye hæler har 17-åringen ingen betenkeligheter med. Journalist: Caroline Bjerkland. Gjengitt med tillatelse av Romerike Blad. – Jeg ville aldri ha gått i drag på Jessheim. Alle glor på Jessheim. Get a life, Jessheim, pleier jeg å si. Men jeg tar meg ikke nær av kommentarene som noen gang kommer. De går inn der og ut der, sier Jonas Odden Kristiansen og peker mot ørene. 17-åringen har vist oss inn i det aller helligste. Gutterommet med det hvite speilet og sminkelyset. Hvor klærne henger sirlig på et stativ og haugevis med sminke er nøye organisert i skuffer og krukker. Polletter med øyeskygge i alle regnbuens farger. Koster. Rouge. Alskens make up-kremer. I en stor eske øverst i klesskapet ligger parykkene. Blond, rødlig, svart og brun. Lange lokker, kort bobsveis.
Interessen vokste
– Fader, jeg blør!, utbryter Jonas og surrer ei fille rundt hånda.I kjøkkenjobben på hovedflyplassen må han skjære løk. Mye løk. Det går utover fingrene som må være stø for at han skal kunne forandres til kvinne. Men det er bare utenpå forvandlingen vi nå skal være vitne til vil finne sted, ifølge Jessheim-gutten. Inni seg ønsker han ikke å spille noen annen rolle enn den han kan aller best, nemlig seg selv. Jonas formaner journalist og fotograf mot aldri å bruke vanlige våtservietter for å fjerne øyesminken. Det kan gi oss sår på øyelokket, vet han. Så skal forvandlingen skje. Det er her på gutterommet Jonas drømmer seg bort. Om en gang å delta i et dragshow. Om at alle «ovenfra og ned»-blikkene han møter kanskje en dag vil bli færre. Jonas var ikke en guttunge som kledde seg i jenteklær eller hadde spesielt feminine trekk. Jo, han lekte med dukker, men det gjorde storebroren og.– For et og et halvt år siden startet jeg å sminke øyebrynene mine. Jeg ville ha de mørkere. Det begynte med at jeg hadde praksis på en frisørsalong i Oslo mens jeg gikk design og håndverk-linjen, forteller han.– Både interessen for hår og makeup vokste på den tida.
Mistet moren sin
Jonas vokste opp sammen med mor, far og storebror i Nittedal. Etter hvert ble foreldrene skilt.– Mamma fikk seg kjæreste, men det gikk ikke hennes vei. Hun hadde lenge slitt psykisk og fikk psykiatrisk behandling, forteller han stille. Moren ble borte i perioder. Jonas flyttet til faren. En dag ringte hun sønnen for å si ha det. Så ble det stille. Helt stille i flere dager.– Attende i sjuende. 2013. Hun ble funnet død på en tursti i Fredrikstad. Hun orket ikke mer og tok en overdose med piller og alkohol, forteller Jonas stille som med blanke øyne stråler opp når han erkjenner at han og moren var så like, både inni og utenpå. – Vi er «best friends», sier han og viser fram tatoveringen han har tatt til minne om mamma. Snart skal ha ta en til. En stor Buddha. – Det var tungt at hun døde, men hun hadde det vondt. Noen dager er tyngre enn andre. 13. februar ville hun hatt bursdag. Den første tida lå jeg bare i senga. Gikk ikke ut, var bare på Facebook. Hørte på favorittsangen hennes «Closest thing to crazy» på repeat, sier Jonas som nå har flyttet med faren til en splitter ny leilighet på Jessheim for å få en ny start. Nå drømmer han om å bruke pengene han arvet fra mamma til å gå makeup-skole. Målet er å bli stylist. Å forvandle andre slik han noen ganger forvandler seg selv.
Vil skille seg ut
I 2012 fikk Jonas guttekjæreste. «Komme ut av skapet»-seansen var ikke mer dramatisk enn at han la ut forholdet på Facebook. Ingen reagerte visstnok nevneverdig. Bestemoren ba om å få hilse på kjæresten så fort det lot seg gjøre.– Bestemor er et fantastisk menneske. Mange hadde nok allerede visst. Jeg gikk i stramme bukser, og kledde meg kanskje på en spesiell måte. Jeg sa det heller aldri til mamma, at jeg er homofil, men hun visste det nok.Jonas' mamma ligger gravlagt ved Nittedal kirke. På rad nummer fire fra kirkedøra. Jonas besøker gravstedet, men føler ikke at moren er der. – Hun er her, sier 17-åringen og dunker seg varsomt der hjertet er.Han har alltid følt et behov for å skille seg ut. På det meste hadde Jonas 26 piercinger. Nå er det bare 13 igjen. En ring mellom neseborene og en dobb i håndleddet, blant annet.– Jeg liker å skille meg ut. Hvis noen glor, glaner jeg stygt tilbake, sier han.
– En «avslappa homo»
I årlige Gay pride, som er ukeslang serie med arrangementer for homofile, transkjønnede og bifile, er Jonas i sitt ess. Da Gay Pride ble feiret i Oslo i fjor sommer, sminket han og kompisene seg som kvinner, tok toget inn til hovedstaden og forsvant litt i mengden blant likesinnede.– Men det er klart folk glodde da vi var på vei dit. «Ta fram kameraet, så får du et minne for livet», sa jeg mot de stygge blikkene jeg møtte.Jonas forteller at dragmiljøet i Norge er lite. At de fleste som driver med drag vanker på London pub i Oslo. – Jeg ville prøve selv fordi det virket morsomt. Fordi jeg er opptatt av sminke. Det er jo ikke slik at jeg sminker meg til drag og går ut i offentligheten veldig ofte, det er mest under Gay pride, men jeg sminker meg vanlig hver eneste dag. Jeg går ikke ut av huset uten makeup. Da føler jeg meg naken. Jeg er jo egentlig ganske sjenert, veit du, sier Jonas mellom pålegging av rouge og justering av lange, tette løsvipper. – Jeg hater for eksempel å stå på en scene! På skolen var det å skulle framføre noe det desidert verste jeg visste. Men det blir annerledes å være i drag. Jeg går på en måte inn i en rolle, selv om jeg ikke forandrer personlighet på noen måte. Sminke, parykker og annet utstyr kjøpes inn på nettbutikken eBay.– Jeg bruker cirka 2.500 kroner i måneden. Nå drømmer jeg om å kjøpe en parykk med human hair – ekte menneskehår! På ønskelista står også restilanfylling i leppene og silikonpupper som han kan ha løst i bh-en. Bh-en han uten blygsel gjerne kjøper på Hennes & Mauritz på Jessheim storsenter.– Jeg bruker foundation og eyeliner hver eneste dag og tegner på øyebryn, forteller han. Sine egne har han nemlig barbert bort for lenge siden.– Jeg har alltid vært en «avslappa homo». Aldri prøvd å fortrenge legningen min. For det er noen som ikke vil være homo. Der er ikke jeg. Mamma hadde villet at jeg skal ha det bra. Og hun ville vært stolt av meg i dag, det er jeg sikker på. – Jeg lever som en guttHan drømmer om å bli stylist. Farger håret minst en gang i uka. I dag er det sjokkrosa, i forrige uke sverget han til svart. Sminkingen er blitt en vane, sier han. Noe han bare gjør før han reiser på jobb.– Jeg lever som en gutt. Det vil jeg alltid gjøre. Har aldri hatt følelsen av å være født i feil kropp. Jeg vil bare være kvinne utenpå noen ganger. For moro skyld, sier Jonas og klistrer dobbeltsidig parykkteip i panna. Den skal holde de lange, blonde lokkene på plass. Favorittparykken som blir behandlet med andakt. – Sånn, nå sitter den bombasta faens fast, ler Jonas mens han ser seg i speilet. Kniper øynene ørlite igjen. Har «speilfjes».– Bare prøv skoene mine!, han nikker mot et par svarte platåsko i skinn. Hælene måler 30 centimeter. De ble kjøpt inn i fjor og er aldri blitt snublet i. – Det ligger nok litt naturlig for meg. Jeg har til og med gått på brustein i Oslo med de skoene. Det eneste er at de er litt trange. Jeg bruker 42, det der er størrelse 40. – Hvem har lært deg dragsminking?– Jeg er selvlært. Har sett sminkevideoer på YouTube.
– Det har et navn, veit du. «Tucking»
Jonas, som nå er totalforvandlet, forklarer hvordan dragsminke skal løfte ansiktet. Hvordan den skal gi høye kinnbein, mindre nese og være veldig presis.– Det er gøy. Befriende! Men jeg er altså fortsatt en han. Fremdeles Jonas. Alltid Jonas!, understreker han. – Ingen i familien har sett meg live i drag, kun på bilder, forteller han. – Forstår du hvorfor folk glor?– Fordi man ikke er normal. Fordi man er annerledes enn dem. Er man ikke a4 i Norge, så stirrer folk blikket av seg. Men alle kan ikke være like, det er kjedelig. Prosessen fra Jonas til drag kan ta opp mot tre timer. For å få kvinnehofter, har han bestilt noe som kan minne om lange skulderputer. «Hip-pads», heter det, og vips så har Jonas former.– Og nå må jeg gå på badet og gjemme bort noe, så det blir flatt der nede, sier han uten blygsel. – Det har et navn, veit du. «Tucking». Opp og bak me'n, pleier jeg å si. Det er ikke vondt, merker det nesten ikke engang, bedyrer Jonas og trer en nylonstrømpe han har klippet opp over hodet. Den sjokkrose sveisen kan ikke synes gjennom parykken. Det hjelper brunfargen i strømpene til med. For ingenting i forvandlingsprosessen er overlatt til tilfeldighetene. Til slutt løper han inn på soverommet til faren som ligger vegg i vegg for å låne dressokker. Han får lov til det. Slik glir føttene lettere nedi de trange skoene. Så er Jonas klar. Lange, lyse lokker. Presist sminket. Stramme, svarte bukser og damebluse. Unggutten knyter på seg platåskoene og går verdensvant som en mannekeng gjennom stua i leiligheten på Jessheim, den han deler med pappa. «Klikk, klakk, klikk, klakk» lyder det når sålene treffer parketten. 178 centimeter høye Jonas med sjokkrosa hår er blitt til ei blondine på to null åtte. Han skotter bort på barnebildet over sofaen. En lyslugget gutt med hvite melketenner.– Hvordan jeg føler meg nå? Vanlig. Jeg får lyst til å feste når jeg ser meg i speilet, ler han. – Jeg føler meg jo fin. Men er glad jeg ikke har langt hår på fulltid. Jeg er glad jeg ikke er jente.
Pappa: – Viktig å være på lag
Jonas' far, Tom Erik Nilsen, syntes det var uvant å se sønnen med sminke i begynnelsen, men sier han ble fort vant.– Jeg har ingen problemer med den vanlige makeupen Jonas bruker til daglig, men de gangene han sminker seg ekstremt, synes jeg det blir for mye. Det samme ville jeg ha syntes om en vilt fremmed jeg hadde møtt på butikken, sier Nilsen som kjøpte sminkebord til sønnen sin da de nylig flyttet til en leilighet på Jessheim.– Det var vel en form for aksept. Jeg så at Jonas var veldig opptatt av dette med sminke, og når han synes det er all right, velger jeg å støtte opp rundt det. – Hvordan føles det å gå ved siden av Jonas på for eksempel butikken?– Når han sminker seg ekstremt, blir det rart for meg. Det blir for mye. – Hvordan føles det når folk ser på dere?– Personlig bryr jeg meg ikke om det, men jeg tenker mer på Jonas som blir glodd på. Jeg ville ikke likt det hvis det var meg. – Hvilke kommentarer får du som far?– Vennene mine synes Jonas er en knakenes kul gutt. Han har veldig lett for å komme i kontakt med mennesker. Jeg har ikke fått noen negative kommentarer. – Hva slags drømmer har du for sønnen din?– I hovedsak at han lander på et veivalg. Mitt ønske er at han forstår og innser at det han holder på med nå, da tenker jeg mest på det med piercinger og tatoveringer, er noe å tenke igjennom med tanke på framtida. At han en gang i livet kommer til et sted hvor det kanskje ikke er like greit å ha store tatoveringer. Jeg håper han finner en vei å gå og at han lykkes med å nå sine drømmer og mål. – Har du råd til andre foreldre når det kommer til det å godta barnet sitt for den hun eller han er?– Man må bare støtte barna sine. Velger man å ikke gjøre det vil de allikevel gjøre tingene man ikke ønsker. Er man på lag, er det lettere å komme i posisjon til å diskutere og uttale seg hvis man er imot noe de gjør.
– Vekker mindre reaksjoner
Leder i Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH), Bård Nylund (bildet), sier gutter som sminker seg møter en større aksept i dag enn for få år siden.– Det å gå utenfor kjønnsnormen vekker mindre reaksjoner nå, samtidig som kjønnsrollen nok er trangere for gutter enn for jenter. Det er god tradisjon for å heie på de tøffe guttejentene som spiller fotball og velger mannsdominerte yrker, mens gutten som sier han vil bli frisør når han blir stor ikke får like mange heiarop. Selv om vi er blitt mer romslige i forhold til personer som bryter med normene, mener Nylund det er mange i Jonas Odden Kristiansens situasjon som velger å ikke sminke seg til daglig, nettopp for å unngå korreksjoner. – Hva er det homofile, lesbiske, bifile og transpersoner oftest opplever å bli diskriminert for?– Det handler mest om at man gjør kjønn på «feil» måte ut ifra hvordan majoriteten har bestemt at kjønn skal gjøres. Det kan være alt fra at jeg som mann går hånd i hånd med en annen mann til at en mann ikler seg et feminint uttrykk, bruker sminke og oppfører seg på en måte som menn ifølge normen ikke skal oppføre seg, sier han. – Ei venninne av meg pleier å si at kampen ikke er vunnet før menn slutter å bli banket opp fordi de ligger med menn og kvinner slutter å bli banket opp fordi de ikke ligger med menn, sier Nylund som samtidig mener vi har vært vitne til en rivende utvikling de siste 15 årene. – Undersøkelser viser at holdningene blant oss er bedre. Det er kun fem år siden ekteskapsloven for homofile ble innført, men spør man en 15-åring i dag vil de ikke huske det at homofile kan gifte seg som noe annet enn en realitet. Det betyr at vi om 30 år vil vi ha politiske ledere, myndigheter og autoritetspersoner som ikke husker at det ikke var lov til å gifte seg med en av samme kjønn.
– Flere anmelder hatvold
I 2006 startet man registrering av hatkriminalitet i Norge. 2012-tallene viste 216 tilfeller av hatvold totalt, hvorav 162 gikk på etnisitet, 39 på religion og 34 på seksuell orientering. I den enkelte sak kan det være mer enn ett grunnlag, derfor er det totale antallet lavere enn summen av enkelthendelser. I 2013-registreringen hadde man fått inn ytterligere en post under fanen annet. Tallene viser 238 tilfeller av hatvold totalt, hvorav 141 gikk på etnisitet, 41 på religion, 34 på seksuell orientering og 65 under annet.– 2014-tallene er foreløpig ikke klare, men vi ser at antall tilfeller av hatvold som følge av seksuell orientering har steget ganske kraftig de første to tertial, noe som kan tyde på at flere har begynt å anmelde. Vi har hatt kampanjer rundt dette som tydeligvis har hjulpet, sier Oddvar Thorbjørnsen Faltin, jurist i Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.– Hvert år har politiet egne befolkningsundersøkelser. Undersøkelsen for 2013 viste at 1,4 prosent av befolkningen, altså cirka 56.000 personer, mente seg utsatt for hatkriminalitet, men det var altså kun 238 tilfeller som ble anmeldt. Hvor er resten?, spør Faltin. Juristen legger til at landsforeningen i 2014 fikk et kutt i budsjettet, noe som har ført til at man ikke har hatt råd til å drive kampanjer rundt hatkriminalitet.– Det er et stort problem at vi ikke får ut informasjonen til dem som er utsatt. Dette fører til at de ikke anmelder eller i det hele tatt får informasjon om hva hatkriminalitet er og hvorfor det må anmeldes. – Politidirektoratet uttalte i fjor at man forventet at alle landets politidistrikter skulle gjennom en to timers skolering med landsforeningen rundt dette med å være homo i Norge i dag, samt hatkriminalitet. Men jeg har vært i kun åtte av 26 politidistrikt. Dette blir ikke prioritert til tross for pålegg fra direktoratet, sier Faltin. Sammenligner man med tall fra Sverige og England, kommer Norge særs dårlig ut når det gjelder hvor stor andel av hatkriminaliteten som registreres hos politiet. Registreringsandelen blir henholdsvis 0,4 prosent i Norge, 5 prosent i Sverige og 15 prosent i England og Wales om man setter befolkningsundersøkelsen opp mot antall registrerte hendelser hos politiet.
