Ikke faen om han gråt!
I dag kommer en revidert utgave Ove Røsbaks biografi om Alf Prøysen, en bok som utløste store bølger i den lille norske visedammen i 2004. I en kronikk i Dagladet gikk Ove Røsbak ut og hevdet at Alf Prøysen var bifil, noe som fikk både Erik Bye og Ole Paus til å «rase», og andre igjen mente at Røsbak «dro den store dikterens navn ned i søla» Ja, vi snakker om en bok som kom ut for knappe ti år siden. Nå er bekreftede opplysninger om dikterens legning en del av den reviderte biografen, og datteren Elin Prøysen sier til NRK i dag at: «Denne boka vil jeg ikke kommentere.» Vi danner oss alltid et bilde av våre store kunstnere. Ofte bilder som ikke alltid stemmer med virkeligheten.Alf Prøysen har havnet i skuffen for «koselig, lun og underfundig», ikke en skarp refser som f. eks Ole Paus som kan via sitt rufsete image og intellekt fyre av sine meninger i alle himmelretninger. Prøysen der i mot er forvist til den evige Prestvægen der alt er steinrøys og blåklokker. Han får ingen dag i mårå fordi han gikk ut av tiden mens det fremdeles var en forbrytelse å elske en av sitt eget kjønn. Men er det ikke på tide å pussle sammen et mer komplett bilde av dette store lille mennesket som mer enn sønn av en fattig husmann som lenget etter «dørstokken der heme»? Prøysen var også en refser, og ikke minst en skarp observatør. For noen år siden fant svenske forskere ut at August Strindberg var av samisk avstamning. Dette faktum passet dårlig inn i den svenske kulturelitens forklaring av den verdenskjente dramatikeren, så hele debatten ble raskt dysset ned. Vel, han var jo allerede godt forvart bak glass og ramme i den svenske bevisstheten som også Prøysen er i den norske. Og som forfatter skal du ikke rokke ved slikt uten at det blir bråk. Nå har riktignok Ole Paus sagt at det han egentlig mente er at Alf Prøysens legning ikke er «viktig» Ikke viktig? Det er lett å si for folk som ikke har kjent på utenforskap, det å ikke kunne leve ut sin kjærlighet fordi de hele livet har levd som heterofil med alle fordeler dette fører med seg. Som homofil kan jeg si at min legning ikke er viktig, at den bare er en del av meg, men det ville være en løgn.Jeg skriver tross alt fra et eget ståsted og nærmer meg både livet og mennesker på en annen måte enn om jeg var heterofil. Mine foreldre slo hånden av meg for førti år siden, og jeg har ikke sett dem siden da. Alf Prøysen har fremdeles en familie som fornekter hans legning. Jeg kunne være fristet til å si at de tåkelegger bildet av ham som kunstner og privatperson og ikke gir ham den respekten han har krav på. Det er synd. Jeg sitter her og tenker på den unge mannen som ventet ved en skigard, som søkte hender og hud i det frigjørende mørket om natten, og gikk hjem alene full av skam i morgengryet. Som levde i en trang tid der homofile var grå skygger som snek seg langs samfunnets smaleste og farligste stier. På han som ble født på en liten husmannsplass, som løftet seg selv opp til stor berømmelse, som ble tv-stjerne og nasjonalskald. Som fremdeles fornektes som den han egentlig var av enkelte kolleger og egen familie. Ja, han var bratt i nakken den gutten, og ikke faen om han gråt! Han hadde kanskje ikke flere tårer igjen? Knus glasset og få ham ut av rammen!
