Hei Bjørn Eidsvåg din kåte gamle tøysegutt. Jeg har en høne å plukke med deg. Og det blir ikke min, takk Gud.I denne verden av viktige temaer skulle man tro jeg hadde andre ting å bry den lesbiske hjernen min med, enn en fyrig kåtmelankolsk syngeprest fra Vestlandet, men nå har det seg sånn at han med jevne mellomrom penetrerer den bløte hjernebarken min, nærmest bokstavelig talt. Og selv om dette ikke akkurat gjør meg søvnløs, finner jeg aspekter ved Bjørnemann forstyrrende. Og noe skal man jo også bruke tiden sin på.
Ikke akkurat omvendt
I det siste har han gjort gjesteopptreden hos poppise Lars Vaular i låten «Leah». Midt inni messes det plutselig soveromshest og snakkestøteskarrende. Jeg lytter på at Eidsvågen med manende røst sier noe at, om jeg så var ( altså han synger «du») en galakse ville han funne meg, bunde meg, erobra meg. Og så noe om begjær og besettelse. Jeg kjenner det er litt i overkant hett og spenstig, selv en varm julidag på en veranda på Hvaler. En lesbisk venninne står på den samme verandaen og forkynner tørt at det er i sånne stunder hun er glad hun er lesbisk. Jeg synes det kanskje er å ta litt i, men jeg innrømmer at det ikke napper i underlivet mitt heller.
Fuktig kroppsvarme
Bjørn Eidsvåg har gjort en karriere av å synge om at hen er mennesker og syndig og sanselig og lystig og trøblete og plaget som oss alle. Og det er vel vel og bra?! Stikkprøver i tekstene hans resulterer i en kroppsvarm strøm av elskerinner, forbuden, frukt, hete skjød, gjenoppdagelser av kvinners hemmelige viker i angoramjuke netter, kåte fugler, elskovmett lykke, hor og kjærlighet og kvaler og redsler for å gi seg hen og i det hele tatt. Og det er jo ikke pornografisk, det er jo, i mange tilfeller sikkert poetisk. Han har til og med en sang om homokjærlighet, at man må elske når man kan, «mann og kvinne, mann og mann». ( Ingenting om lesbisk, men det er kanskje vanskelig å rime på. Men hva med kvinne, kvinne, alt å vinne, finne, stinne, minne, binde, skrinne, spinne, binne, sinnet...ja da jeg flatbankeflisespikker).
Ekte, ærlige mannfolk
Så hvorfor denne lette motviljen? Bamsefar er jo bare en mann, som gjør så godt han kan. For det første virker det som den hverdagspoetiske kåtheten, den beskrevne snublende, rufsete og feilende menneskeligheten i kamp mot dagligdags utroskap. Disse semimetaforiske argusøyne på fuktige kroppsåpninger og den dunkle synd i boblende lender, nesten alltid er forebeholdt middelaldrende menn. Heterofile sådanne. Om det er forfyllede mannlige krimhelter, forfattere som skriver om seg selv eller halvrufsede gamle grisegutter med en mikrofon. En slags formildende omstendighet, eller til og med kredibilitet som tilsier at dette er et ekte mannfolk som ser seg selv i et sant og ærlig og «sånn er det»-lys. En omstendighet som fort blir platt eller nesten støtende hos oss andre. Det er sjelden jeg ser kvinnelige artister på femti, seksti som finner hemmelige dunkende staver på sommerkvelder, eller balanserer sin depresjon med ønsket om å drive hor i morildens glans. Osv.For det andre innrømmer jeg at det faktum at han er prest og stadig drar tekstuelt veksel på det i all sin lille store sanselige menneskelighet også trykker på noen småirriterte knapper i meg. At det får et enda mer av det kredible og ærlig mannfolkaktige som jeg har beskrevet ovenfor. Det handler om utenomekteskapelig puling selv om du skriver inn en åndelig bakdør og et teologisk tolkningsaspekt.
Trollet og prinsessa
I tillegg, og kanskje særlig, har Eidsvågen noen glansnummer med pene unge damer opp gjennom som trigger meg i motsatt retning av et begeistret Sha la la.Det begynte med Lisa Nilsson og Mysteriet deg.Sikkert ment som en vakker kjærlighetssang, men den handler jo egentlig bare om at Bjørn Eidsvåg vil pule med Nilsson. I begynnelsen av låta klarer han så vidt å få med seg at hun snakker om noe, selv om han kaller det vidløftige visjoner, men etter hvert svinner oppmerksomheten fullstendig.Men eg tenke på dei nydelige formene dinePå brystene som duve når du e engasjertPå dei vakre hendene som søke mineKor tent eg blir når du e deilig alterert Eller med andre ord: Jeg bryr meg ikke så mye om hva du har i hodet eller hva du er opptatt av, for jeg synes det er mye mer interessant å se på puppene dine. Og jeg krydrer det litt med kristne konnotasjoner, for jeg er fortapt i deg men likevel helt frelst. Og «Eg klar' ikkje å styra meg». Og husk når jeg skriver dette, det er Bjørn Eidsvåg som står med sin rogalandske snute ned i clevagen til Lisa. Så stalltipset blir: Styr deg Bamsefar.
Vårens våtmarker
Og så bestemte Bjørnemann seg for å sette tennene i Elvira Nikolaisen. De synger om kjærlighet, etter hva jeg forstår. Bjørnebass spør seg selv, og dette er jo en duett så han retter seg mot Elvira, hvorfor han ikke «vasser i sivet ditt/ bader i deg/drikker av deg» oftere. For når han gjør det blir han heil og rein nemlig. Og, ja, det er sikkert nydelig og poetisk, men jeg tenker bare. Bjørn: Slutt å vasse i sivet til Elvira Nikolaisen. Ikke bad i Elvira Nikolaisen. Ikke drikk av Elvira Nikolaisen. Respekt! Er jeg kjip og surmaga nå? For Eidsvåg er ikke akkurat den første ringreven som har omgitt seg med saftig og vokalt lammekjøtt.
Kuk i kirkekoret
Forestill deg noen tankeeksperimenter sett i forhold til det jeg har skrevet tidligere om middelaldrene menn, som kanskje til og med er prester: Kari Bremnes som synger hvor mye hun har lyst på den deilige altererte kroppen til Alejandro Fuentes eller en Siri Sunde som nynner at hun vil bade i brønnen til Susanne Sundfør mens brystene hennes duver engasjert. Artig. Hva med homsegitarprester med gråstenk ved ørene som rapper om at de begjærer den pur unge kroppen til den spretne mannlige teologistudenten. Eller kvinnelig prester som synger om kuk og ikke kan styre seg. Vanskelig å mane frem ja. Hvorfor? Det vil aldri skje. Nå for tiden dukker Bamsemums opp med Eva Weel Skram. Forhåpentligvis ender det ikke i melodisk begjær, vassing og dypping og bading og drikking i angoramjuke netter.
Duvende og uerobret
Tilbake til venninnen min på verandaen i Østfold. Å si at Bjørn Eidsvåg gjør meg glad for at jeg ikke er hetero er å overdrive. Jeg ville sikkert ha hatt det helt allright som hetero. Og sjansen for, hvis det var slikt fatt, at Bjørn Eidsvåg skulle funnet fram til og, enda mindre erobret, sivet mitt ville vært minimal. Jadda. Mange liker Bjørn Eidsvåg. Og selvsagt kan jeg bare skru av radioen. Men det er morsommere å irritere seg. Om det ikke resulterer i vidløftige visjoner, så duver i det minste brystene mine så deilig når jeg er engasjert.
