– Ikke vår likestillingslov

LLH mener at diskriminering er like alvorlig uansett hvem som diskrimineres, og at alle grupper som trenger det har lik rett til beskyttelse i loven, skriver Eirik Aimar Engebretsen, juridisk rådgiver og Ingvild Endestad, rådgiver i LLH. LLH har vært pådrivere for en felles diskrimineringslov, selv etter at vi for første gang fikk en egen lov som beskytta mot diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk for bare få år siden. Vi har selvsagt ønsket oss en felles lov under forutsetningen om at loven skal være like god eller bedre for alle grupper, ikke minst for de av oss som bryter med normer for kjønn og seksualitet. Regjeringens forslag er dessverre enn svekkelse over hele linja. Den tar fra oss rettigheter og svekker vernet vårt. Derfor støtter vi ikke regjeringens forslag til ny diskrimineringslov.

Vi ønsker at formålsbestemmelsen i loven skal erkjenne at diskriminering er strukturelt.

Vi ønsker at aktivitets- og redegjørelsesplikten videreføres og styrkes. Vi ønsker at mennesker som bryter med kjønnsnormen også har beskyttelse selv om de blir diskriminert i hjemmet. Og vi ønsker at listen over diskrimineringsgrunnlag utvides, slik at også mennesker med fetisjisme og BDSM-orientering og aseksuelle inkluderes.

I kjønnslikestillingsloven heter det at loven har til formål å «fremme kvinners stilling».

Dette er en erkjennelse av et strukturelt problem. Av at kvinner utsettes for mer diskriminering enn men. Med andre ord sier dette at det ikke er tilfeldig hvem som diskrimineres. Kvinner, etniske- og religiøse minoriteter, mennesker med nedsatt funksjonsevne og skeive diskrimineres oftere enn hvite, heterofile, funksjonsfriske menn. Derfor er det et stort problem at regjeringen i sitt forslag ikke lenger anerkjenner at diskriminering rammer enkelte grupper hardere enn andre.

I tillegg foreslår Regjeringen å svekke aktivitetsplikta som arbeidsgivere i dag har

, og å fjerne plikta de har på å rapportere på det de har gjort. Disse to virkemidlene er kort fortalt det beste verktøyet vi har i dag for aktivt å promotere likestilling og å hindre diskriminering. Ikke bare pålegges arbeidsgiver aktivt å jobbe for en likestilt arbeidsplass, men de må også fortelle myndighetene hva de har gjort gjennom rapporteringsplikten. LLH mener aktivitets- og redegjørelsesplikten om noe burde styrkes, for å sørge for at alle skeive og alle andre som trenger det får faktiske like muligheter i arbeidslivet. I stedet foreslår altså regjeringen å svekke den ene plikten, og å strupe den andre helt. Regjeringen fjerner plikten fordi «arbeidsgiver er positiv til å arbeide for likestilling». Selvsagt er det mange arbeidsgivere som både er positive til likestilling og som aktivt arbeider for det. Mange med godt resultat. Men det er en kortslutning å anta at dette gjelder alle arbeidsplasser, og det må loven gjenspeile. Hvis vi levde i den virkeligheten Regjeringen antyder ville det strengt tatt ikke vært behov for en diskrimineringslov i arbeidslivet i det hele tatt.

Diskriminering forekommer heller ikke kun på den offentlige arena.

Den skjer også i de private hjem. I dagens kjønnslikestillingslov er det forbudt å diskriminere på hjemmebane. Vi mener et tilsvarende forbud burde gjelde i forhold til de øvrige diskrimineringsgrunnlagene også. Vi i LLH vet at mange unge lesbiske, homofile, bifile og transpersoner møter mye diskriminering hjemme, også fra foreldre og andre familiemedlemmer. Det har en viktig symboleffekt å kunne si til barn og unge som opplever denne type diskriminering og trakassering at de har loven på sin side. Ingen skal ha rett til å frarøve noen deres identitet og deres uttrykk. Det bør diskrimineringsloven være soleklar på. At man heller ikke denne gangen finner å kunne verne grupper vi i LLH vet at diskrimineres, nemlig mennesker med fetisj- eller BDSM-orientering og aseksuelle, synes vi også er sterkt beklagelig.

I beste fall er regjeringens forslag til ny diskrimineringslov naivt.

Det legges til grunn at alle egentlig vil jobbe for likestilling bare de fikk muligheten, og at det ikke er nødvendig å påpeke hvem det er som først og fremst diskrimineres. Norge er i likestillingstoppen fordi likestillingsaktører over tid har kjempet fram tiltak og rettigheter for å målrettet møte diskriminering og usaklig forskjellsbehandling. Grunnen til at så mange skeive lever gode liv i Norge handler også om en lang kamp, som på grunn av hard jobbing fra LLH og ildsjeler har mange gode resultater å vise til. Men LLH mener regjeringens lovforslag er en alvorlig svekkelse av diskrimineringsvernet og et tilbakeskritt for likestillingskampen. Det bør minne oss alle på at ingen kamp er vunnet for evig. Vi ønsker oss en felles lov, men først og fremst ønsker vi oss en bedre lov. Eirik Aimar Engebretsen, juridisk rådgiver og Ingvild Endestad, rådgiver i LLH.