Indieseksuell rører på seg igjen. Den skeive klubben Indieseksuell pangstartet i Oslo høsten 2010, og har siden etablert seg som et av hovedstadens viktigste klubbtilbud. Klubben har siden vært innom Bergen og Trondheim, og nå er det endelig Tromsø som står for tur. Indieseksuell lever etter mottoet «det går an å være homo sammen uten å høre på helt for jævlig musikk» og med det i bakhodet passer det å ta fem kjappe med en av hjernene bak konseptet, Øyvind Rones.
– Står det virkelig så dårlig til med homoers musikksmak som Indieseksuell antyder, eller har dere sørget for å heve standarden?
– Jeg tror ikke homoer generelt har dårlig musikksmak, men om man skal dømme ut fra det generelle skeive utelivet så er det ikke så rart om man får inntrykk av det. Og jeg mener naturligvis ikke at det andre liker er «dårlig», bare at det ikke er for alle, bare fordi vi er skeive. Indiefolk har jo også rykte på seg for å være litt snobbete når det gjelder musikken, så da var det mottoet den mest effektive måten å uttrykke seg på. Det er egentlig mye mer selvironisk enn det er nedlatende. Det handler aller mest om å omfavne mangfoldet. Jeg er sikkert en tulling når det gjelder musikk, men det er heldigvis mange av oss.
– Det kan gå hardt for seg på en kveld på Indieseksuell ... Har du noen favorittøyeblikk du vil dele?
– Det første jeg husker fra Indieseksuell var den aller første kvelden, rett etter vi hadde åpnet, og jeg for første gang så to gutter stå midt på dansegulvet på ellers så streite Revolver og kline. Jeg er ikke spesielt lettrørt, men da var det like før jeg gråt en skvett. Akkurat det innebærer ikke at det går hardt for seg, men det måtte med. Ellers er det alltid deilig når lampene i taket dingler, og folk dingler fra vegger og tak. Reaksjonen til publikum da Bendik Giske tok av seg skjorta på scenen første kvelden var også helt ubetalelig.
– I den tiden Indieseksuell har eksistert, hvilke fem låter har gått igjen og blitt klubbens klassikere?
– «I Thought You Were My Boyfriend» av The Magnetic Fields er omtrent obligatorisk helt i starten. Videre er Suedes «Beautiful Ones» omtrent alltid med, og «99 Problems» av Jay-Z, en låt som kanskje ikke har samme mening på Indieseksuell som han opprinnelig hadde tenkt («...but a bitch ain't one»), er som regel med. Og «Cobrastyle» av Teddybears har en tendens til å dukke opp og lage kaos. Dessuten er ingen kveld med Indieseksuell komplett uten litt Nils Bech, enten på scenen eller fra dj-bua - for eksempel «Look Inside (A New Love/A New Me)».
– Hva kan Tromsø forvente seg når Indieseksuell åpner dørene lørdag 9. mars?
– De kan forvente seg en skeiv klubb hvor klisjéene er fraværende, og en deilig blanding av mennesker som kanskje har mer til felles enn bare det at de er skeive. Bakgrunnen for å starte det var at det manglet noe i utelivstilbudet i Oslo, og jeg håper og tror at Indieseksuell også kan fylle et tomrom i Tromsø. Og ikke minst kan man forvente seg et par djs som har gledet seg til dette lenge, og det kommer til å gjenspeiles i musikken. Gjeste-dj denne gangen er nemlig Tromsøs egne Paulo Velasquez, som tidligere har spilt på Indieseksuell i Oslo, både som dj og som medlem i bandet FACE.
– Og, sist men ikke minst, hva forventer Indieseksuell av Tromsø?
– Det er vanskelig å vite hva man skal forvente seg, siden det ikke virker som at det er så mange skeive arrangementer der. Forventninger i dette tilfellet føles i tillegg litt cocky, men det må være greit å være såpass cocky at jeg kan si at vi forventer at folk gir konseptet en sjanse. Det er ingenting som hadde vært bedre enn at vi kunne gjort dette til en fast greie også i Tromsø. Er det lov å forvente dansing også? I så fall forventer jeg det. Massevis av det!
Lørdag 9. mars, Indieseksuell, Cafe Sånn, Erling Bangsunds Plass 1, Tromsø. Gratis inngang, aldersgrense 20 år. På Facebook:
Indieseksuell
