Ingenting å lære av gamle feil?

«Vårt egne, selvstendige talerør for mennesker med hiv stilnet i 1999. Det er de som gjennomførte dette som nå beklager seg over at hivpositive gis ytringsfrihet i John Galts bok, også når vi ikke er åpne som hivpositive», skriver anonym hivpositiv. Den 9. oktober i år ga Per Miljeteig, Erling Melsom, Arne Grønningsæter, Adam Donaldson Powell, Kirsten Frigstad og Geir Audun Andersen oss sitt syn på John Galts bok «Døden ved min side» (Aschehoug) på Blikk Nett. De seks underskriverne har alle på forskjellige tidspunkt hatt sentrale verv i henholdsvis Pluss, LMA, det sammenslåtte Pluss-LMA og i HivNorge. Miljeteig er dagens styreleder i HivNorge. Selv om enkelte andre svært sentrale personer i utviklingen fra Pluss og LMA til dagens HivNorge ikke har skrevet under leserinnlegget, er det ikke tvil om at underskriverne til stor del utgjør både dagens og det tidligere «establishment» av mennesker som i stor grad påvirker utviklingen for hivpositive i Norge, slik John Galt peker på i sitt svarinnlegg 23. oktober. De seks utgjør en «linje» i det hivpolitiske arbeidet, en fraksjon, som føler seg angrepet i John Galts bok.Det var derfor med stor interesse jeg og andre hivpositive leste innlegget. Endelig kom sentrale personer på banen. Endelig kunne vi få en lenge etterlengtet debatt om hiv, hivpositives rettigheter, vår organisering, forebygging, historiske lærdommer og fremtidig politikk. En slik debatt har boblet på mange fora de siste årene, en debatt John Galt fortjenestefullt har oppsummert og gjengitt i boken sin. Mange av oss har lenge spurt oss selv om hvorfor sentrale personer som underskriverne aldri har deltatt i disse debattene. Men omsider er de på banen.Hva velger de så å fokusere på når anledningen byr seg til en viktig debatt om hiv i Norge? Til min og manges overraskelse er de ikke opptatt av de brennhete temaene hivpositive og de som arbeider med forebygging er opptatt av. Mens vi, i likhet med Galts bok, diskuterer spørsmål som f.eks. hvorfor hivtallene i Norge er nesten tredoblet blant menn som har sex med menn (MSM) siden 2003 og hvordan vi kan endre både holdninger og lovparagrafer (strl. § 155), er underskriverne opptatt av helt andre ting. De er ikke opptatt av hvorfor Norge har gått fra å være et av landene i Europa med minst homoseksuell smitte på nittitallet, til et av landene med mest smitte etter 2002. De er derimot opptatt av John Galts kilder. De er opptatt av hvem de hivpositive er som har kommet med kritiske bemerkninger til den linjen underskriverne har fulgt siden nittitallet og frem til nå.John Galt kaller underskriverne «patetiske» i sitt svarinnlegg. Jeg synes de avslører enda mer når de beklager seg over den problematiske ytringsfriheten: «Dette (er problematisk, min anm.) fordi ytringsfriheten til den anonyme forfatteren utelukker etterprøvninger av gitte påstander», skriver de seks. Dette kommer altså fra de menneskene som i stor grad har ansvaret for at Pluss ble nedlagt som en selvstendig organisasjon av og for hivpositive, og i stedet slått sammen med LMA, en paraplyorganisasjon av ikke-aidsorganisasjoner. Vårt egne, selvstendige talerør for mennesker med hiv stilnet i 1999. Det er altså de som gjennomførte dette som nå beklager seg over at hivpositive gis ytringsfrihet i John Galts bok, også når vi ikke er åpne som hivpositive. Direkte tøvete blir det når de seks skriver at «når forfatteren i tillegg er anonym, blir det også vanskelig å gå inn i en offentlig debatt med ham». Vi bør alle merke oss dette, siden det forteller om dype, rotfestede holdninger hos disse seks underskriverne. Som hivpositive er vi i deres øyne uten verdi som kilder og debattanter, fordi vi hivpositive oftest er anonyme.Enhver kan etterprøve påstandene i John Galts bok, kildematerialet til det er enormt. Likevel forsøker ikke de seks underskriverne å reise noen debatt om substansen i hva John Galt skriver. La meg derfor utfordre samtlige av de seks her, så får vi se om de nå våger en åpen debatt om innholdet i de hivpolitiske holdningene de har stått for siden nittitallet:1. Pluss-LMA hadde i 2000, etter sammenslåingen i 1999, 500 individuelle medlemmer (kilde: Årsrapport for 2000). Årsrapporten for 2006 forteller at antallet medlemmer da var sunket til 250. I disse syv årene som antallet medlemmer halveres, øker antallet hivpositive i Norge med nesten 1 500 mennesker (bortimot en dobling). Vil dere si at nedleggelsen av Pluss gjennom sammenslåingen av Pluss og LMA ga en sterkere eller svakere organisasjon for hivpositive i Norge?2. Da Erling Melsom var generalsekretær og Adam Donaldson Powell var styreleder i Pluss-LMA fra 1999 ble fokuset om forebygging blant MSM utfordret. Melsom skrev i Blikk (7/1999): «Pluss-LMA er også redd for at det kan bli en viss «slitasje» i homo-miljøet med den massive fokuseringen på kondomer og risiko ved sex». 5. oktober 2000 sa generalsekretær Melsom (med støtte av overlege Ingeborg Lyngstad Vik) til NTB at «bare 16,5 prosent homofile som fikk hiv-diagnosen, mens hele 83,5 prosent tilhørte ulike grupper heterofile». Samtidig foregikk ifølge journalist Simen Slette Sunde i Aftenposten en kamp mellom Pluss-LMA og Helseutvalget der «de strides også om penger til forebyggende arbeid» (kilde: Aftenposten Aften 20. mars 2000). Hadde denne striden Pluss-LMAs ledelse førte med Helseutvalget om politikk og bevilgninger positive eller negative konsekvenser for forebygging blant MSM i Norge?3. Melsom og Powell gikk av våren 2002 etter indre stridigheter og økonomisk rot. I sin årsrapport for dette året skriver Pluss-LMA: «Konflikten mellom styret og generalsekretær gikk på flere forhold, men mest på økonomi og økonomistyring. Sosial- og helsedirektoratet savnet bilag for diverse utgifter som organisasjonen hadde hatt. Det viste seg også at det ikke var krevd refusjon fra folketrygden for sykepenger over en lengre periode. Videre var det problemer i forbindelse med regnskap og korrekt bruk av midler fra Stiftelsen Helse og Rehabilitering. Det krevde mye arbeid å få regnskapet for 2001 ferdig, og det kunne godkjennes av styret først i november. P.g.a. manglende regnskap fikk vi heller ikke utbetalt de midler vi var bevilget fra Sosial- og Helsedepartementet eller fra Oslo kommune.» I Fafo-rapport 402, «Levekår og livskvalitet for hivpositive» fra 2002, beskriver bl.a. Grønningsæter hvor belastende hivpositive i organisasjonen opplevet de interne konfliktene og konflikten med Helseutvalget i perioden 1999-2002. Ble omorganiseringen med nedleggelsen av Pluss, og de utslagene den fikk både internt og overfor Helseutvalget opplevd som positivt av norske hivpositive, eller som i hovedsak negativt? 4. I en kommentar til statsbudsjettet for 2009 sier generalsekretær i HivNorge, Evy-Aina Røe, at «i 1999 (under helseminister Dagfinn Høybråten, min komm.) ble det kuttet i det forebyggende hiv- og aidsarbeidet fra 34 millioner til 12 millioner» (kilde: Blikk Nett 8. oktober 2008). 17. august i fjor sier Evy-Aina Røe til Gaysir at HivNorge mener at «Dagfinn Høybråten var en bedre helseminister for hivpositive i Norge enn Sylvia Brustad.

- Vi kunne satse sterkt på informasjonsarbeid og forebyggende arbeid i forhold til HIV og AIDS med midlene som Høybråten ga oss». I år har HivNorge pleiet kontakten med KrF med egne møter med partiets ledelse. Mener dere historien viser oss at KrF er den mest egnede samarbeidspartneren for å fokusere om hivpositives rettigheter, endre § 155 og bedre hivforebyggingen blant også MSM?Det er ikke slik at en person, en liten gruppe mennesker eller en enkelt organisasjon har ansvaret for f.eks. den negative hivutviklingen i Norge eller for den nedslående holdningen til hivpositive som ikke har endret seg positivt de siste 20 årene. Men vi har all grunn til å spørre oss: Har disse seks underskrivernes politikk og nedleggelsen av Pluss ført til at hivpositive står sterkere sammen? Har de endret holdninger i det norske samfunnet? Har mer og bedre forebygging og dermed mindre smitte blitt resultatet av deres politikk?På HivNorges hjemmeside er det publisert en kommentar som i innhold til forveksling er lik den de seks skrev på Blikk Nett. Siden den er underskrevet med «HivNorge», må vi anta at både styret og daglig ledelse i HivNorge står bak denne uttalelsen. Spørsmålene over går derfor like mye til sentrale styremedlemmer i HivNorge som Else Aasegg (som har vært med siden dannelsen av Pluss) og til den daglige lederen, generalsekretær Evy-Aina Røe.Les også: – Aschehoug forsømmer sitt profesjonelle ansvar – Patetisk kritikk fra HivNorge