Som åpen lesbisk fikk hun kultursjokk i den nye jobben. Slik kunne ikke Ingse-Katrine Gravdal ha det, og plutselig var hun blitt ny leder i Skeiv verden. Etter fem år som barne- og ungdomsarbeider på en barneskole, begynte Ingse-Katrine Gravdal for to år siden som miljøarbeider på Bjørnholt skole på Bjørndal i Oslo. Skolen har 1300 elever, og over 50 prosent har minoritetsbakgrunn. – Jeg var klar på at jeg er lesbisk helt fra starten, og jeg merket fordommene. Dette var et kultursjokk for meg, for jeg var ikke vant til det. Jeg ville finne ut om noen elever hadde det på samme måte. Jeg kjente til to jenter på skolen, en marokkansk og en norsk, som var kjærester, og spurte om de ønsket å starte en ungdomsgruppe etter skoletid for å snakke om problematikken. Det ville de, og så kom to til og to til og to til. Etter en samtale med skoleledelsen, fikk vi lov til å ha en selvhjelpsgruppe etter skoletid.
– Hvordan gikk det?
– Vi hadde først samlinger på Bjørnholt, men elevene var redde for at de skulle bli oppdaget av noen de kjente. Bjørnholt har åpne læringsarealer. Det er vegger, men på et glasstak over oss kunne andre se oss. Det var synlig at de ba, og det ble guffent da ryktene gikk om at de ba for oss i gruppa. Elevene forsvant da fra møtene, men nå har vi fått lokaler på Røde Kors ressurssenter, og det blir møter igjen nå i høst.
Frykter tvangsekteskap
Mange av elevene Ingse-Katrine Gravdal møtte på Bjørnholt, hadde gått gjennom dramatiske hendelser, og hun ville ikke stå i dette alene. – Siden lærerne i liten grad tok tak i det, tok jeg kontakt med Magne Richardsen fra Skeiv verden og Espen Evjenth fra Skeiv ungdom. Vi fikk til et møte med en fra skoleledelsen, og jeg skjønte at jeg ville samarbeide med Skeiv verden videre fordi de forstår hvor sensitivt dette er. Høsten 2010 startet vi Skeiv verden ungdom med utspring i gruppa fra Bjørnholt. Resten gikk fort. Flere unge tok kontakt. Og da tidligere leder i Skeiv verden sluttet, ble jeg i februar i år spurt om å overta. Jeg sa ja fordi jeg får en mulighet til å påvirke ungdom.
– Hva kan du gjøre for dem?
– Å være der for dem. Mange trenger den samtalekontakten vi kan bidra med. De kan snakke med meg eller noen i styret. Når vi er på kontoret, kan de møte opp her, eller vi kan snakke sammen på telefon. Skeiv verden har også arrangementer, seminarer og selvhjelpskurs.
– Skeiv verden fikk 650.000 kroner i statstøtte. Hva skal de brukes til?
– Alt arbeid har hittil vært frivillig. Nå ønsker jeg å arbeide her 50 prosent, og vi vil ansette en generalsekretær i full stilling. Vi vil videreføre tvangsekteskapsprosjektet vi jobber med og få det inn i skolen. Noe skal gå til å arrangere seminarer, blant annet om vold og tvangsekteskap. Vi vil også fortsette med selvhjelpskurs.
Taushetsplikt som strategi
Gravdal forteller at mange er veldig redde for å bli outet hvis de forteller til noen at de er homo, eller har venner som er det. – Å være sammen med en som er åpen, er problematisk fordi de blir selv koplet til det og kan bli utsatt for vold eller miste familien. Man skal ikke assosieres med det. For eksempel har somaliere et klansystem. Frykten er stor for å komme i konflikt med en fra en annen klan og at de da kan oute hverandre. På selvhjelpskursene lager vi et trygt rom og har strategier som at man for eksempel ikke snakker sammen utenfor dette kurset. Det er viktig med taushetsplikt og at vi vet hvem som kommer. Her får de mulighet til å fortelle om seg selv, få tilbakemeldinger og trene seg på å tenke konstruktivt om sin egen situasjon.
– Mange av medlemmene i Skeiv verden lever i skapet. Finnes det noen vei ut?
– Det kommer nok til et tidspunkt hvor skapet ikke er et godt liv. Den dagen de har sagt nei mange nok ganger til å gifte seg. Da står de mellom valget om å gifte seg eller å komme ut. Men det blir vondt uansett, og selv om de kan være seg selv, mister de ofte familien. Noen velger å gifte seg med en god venn, men det er ikke så mange som kan det.
– Hvordan blir du som ung kvinne møtt av de som kontakter Skeiv verden?
– Bra. Jeg har ikke opplevd noe negativt. De vil prate, og jeg skravler mye, og jeg er trygg på meg selv i forhold til prat. Gravdal har tidligere jobbet for Komak, som er et Unicef-støttet skoleprosjekt i Kurdistan i Irak. Der har hun vært to ganger og kurset i metodelære på småbarnsskolen. Selv lærte hun også mye.– Jeg tok en imam i hånda på den første turen, og det ble rabalder fordi jeg hadde skitnet ham til. Jeg leste meg godt opp til tur nummer to. Jeg var nok ganske naiv.
Radja og Rasmussen
– Mange i Skeiv verden sliter med å forene tro og legning. Tror du på en gud?
– Ikke nå lenger, men ikke fordi jeg er homofil. Jeg ble utfordret på troen min og hadde til slutt ikke flere argumenter igjen. Jeg syns det var trist å miste den. Jeg forstår de som tror på en gud, men jeg tror selv på det gode i alle mennesker.
– Hvilke råd gir du til medlemmer i slike dilemmaer?
– Om noen tror på Allah, at han er god og er der for dem, så kan ingen andre si noe på det, mener jeg. Mange blir lettet når de får en bekreftelse på dette, for religionen er en så stor del av hverdagen deres. Å velge bort sin tro, betyr ofte også å velge bort familien. Og har de klart å kommet ut av skapet, kan troen være god å ha.
– Har homofile med minoritetsbakgrunn noen skeive forbilder?
– Ikke så mange ennå, men jeg tror Sara Azmeh Rasmussen er et forbilde for noen, og Abid Radja, selv om han ikke er homofil. Han er for kvinnerettigheter, dialog og god integrering.
