Kroppskunstneren

I sommer har kunststudenten Ask Holmen planer om å stille ut sin egen livmor. ­Hvis Rikshospitalet gir han lov. – Man skulle tro jeg hadde rett til å beholde noe som faktisk tidligere var en del av meg, men å få tilbake livmoren er ingen enkel oppgave, sier Ask Holmen. Fra barneårene har Ask følt at han er en gutt. Han visste bare ikke at det fantes andre som også følte det slik, og at det finnes ord for denne følelsen. Først i slutten av ungdomsskolen fant Ask Holmen ut at han var en gutt fanget i jente­kropp. En tilstand som også blir kalt GID – Gender Identity Disorder. Sitt tidligere fornavn byttet Ask for noen år siden, der hele forandringen startet.Nå har Ask gjennomført to av tre kjønns­bekreftende operasjoner og går på testosteron­tilskudd.– Jeg fjernet brystene fredag den 13. juli 2008, og jeg husker så godt at legene sa at jeg skulle ta det med ro i åtte uker. Men jeg kunne bare ikke dy meg. Jeg måtte ut og bade. Jeg elsker å bade, men hadde ikke tatt et eneste bad på ti år fordi jeg ikke følte meg komfortabel med min kropp. Det var den beste operasjonen.I operasjonskøDe siste fire årene før operasjonene brukte Ask sportsteip for å skjule brystene, noe som var både smertefullt og ubehagelig.– Jeg pleide å bruke samme teip flere ganger, fordi det var så dyrt. Jeg strammet det så hardt at jeg til slutt gikk rundt med verkende sår under armene. Det var en stor lettelse å endelig slippe denne prosedyren.Å fjerne brystene var det store steget mot drømmen om å få et ytre som matchet det indre. Han forteller med stor entusiasme at smertene etter operasjonen, som varte i nesten fire timer, ikke kan måle seg med gleden han opplevde da han endelig fikk sett seg selv i speilet.Mandag 23. mars i år fikk Ask fjernet livmoren. Nå står han i operasjonskø for tredje og siste gang. Operasjonen innebærer påbygging av det mannlige kjønnsorganet. Siden dette er en sjelden operasjon i Norge, er ventetida åtte til elleve måneder. Men Ask forteller at han allerede føler seg fullkommen.– Den siste operasjonen er jo egentlig unødvendig i forhold til funksjon. Og jeg føler allerede at både utsiden og innsiden er samstemt. Jeg har fått tilbake min selvtillit. Jakten på livmorenTil sommeren er Ask ferdig med sitt ettårige studium på Prosjektskolen i Oslo, hvor han studerer kunst. Han forteller at mange av hans prosjekter gjenspeiler de forandringer han har gjennomgått underveis, og hans opplevelser rundt disse.– Jeg er blitt påvirket av både operasjonene og all den tida jeg brukte på å overbevise psykologer om at dette virkelig var noe jeg ønsket for meg selv. Mye av dette bruker jeg i kunsten. Vi laget for eksempel en film hvor ei jente holder seg for brystene og snur seg, og filmet deretter meg som snur meg tilbake, tar bort hendene og brystene er borte. Det var da de andre på skolen fant ut av min situasjon, forteller Ask lattermildt. Til sommerutstillingen har Ask planer om å stille ut sin egen livmor. – Man skulle tro jeg hadde rett til å beholde noe som faktisk tidligere var en del av meg, men å få tilbake livmoren er ingen enkel oppgave.Etter å ha bedt både sykepleiere og kirurgen om å få tilbake sin egen kroppsdel, fikk Ask «nei» og skremte blikk etterfulgt av kommentaren «Vi på avdelingen synes dette er en merkelig ting å gjøre».Den store forandringenMen Ask gir seg ikke. Etter å ha kontaktet Juss-Buss og sendt et klagebrev som min lærer, Vilde Von Krogh, skrev til Rikshospitalet, samt vært igjennom stadig flere konfrontasjoner og blindveier, er det stor sannsynlighet for at jeg får til utstillingen likevel. Vilde har hjulpet meg mye med prosessen, forteller Ask, som blant annet har tenkt å søke Kunstakademiet – for kunst er noe han vil drive med videre.Det tok lang tid før han delte sin hemmelighet med familien. – Pappa tok det ganske pent og responderte med «Å ja, men så spennende, da!». Men det var nok litt vanskeligere for mamma, rett og slett fordi hun ikke forsto.Det tok enda lenger tid før resten av familien og slekta fikk høre om den store forandringen Ask var i ferd med å gjennomføre.− Jeg synes at det er fint at de andre fikk høre om dette fra meg og ikke fra mamma. Og nå som alle vet, støtter både venner og familie meg i min avgjørelse.