Irenes drøm på hjul

En og annen turgåer dukker opp ut av skogen og forsvinner nedover grusveien. Ellers er det bare stille jorder og en gammel låve her. Bortsett fra et lite hus på hjul som er Irene Løvlie bevis på at det nytter å drømme stort. Når Blikk kommer på besøk, klatrer hun ned gardintrappa som inntil videre gjør tjeneste som inngang, for å ønske oss velkommen.

– Det er tre akslinger under der ja. Og så er huset over fire meter høyt slik som det står nå. 

«Verdens største minihus» er Irenes hjertebarn og hun vet alt om hver detalj. 

– Huset ble større og større mens jeg tegnet. Jeg fant ingen som var større. Så da begynte jeg å si at jeg skulle bygge verdens største minihus, forteller Irene.

For å kunne frakte huset på veien, på ferja og under bruer og ledninger, måtte visse krav til bredde og høydemål overholdes. De har hun presset til grensen. Trailerfrakten fra Tønsberg Vestby gikk overraskende bra, men grusveien opp til åkrene var verre. 

Første inntrykk av huset er at det er digert. Et fullskala kjøkken i den ene enden glir over i en luftig stue med takhøyde på rundt fire meter. I hver ende er det en romslig hems. Den ene skal bli soverom. Den andre skal bli kontor og også gi plass til Irenes instrumenter og studioutstyr. 

Stua er ikke ferdig innredet og det mangler litt ellers, men snart skal huset være fullt beboelig, inkludert peis og varmepumpe. 

«Kjør langt vekk!»

Økende rente- og levekostnader, og bevisstheten om at et akselererende konsum ødelegger miljøet og jorda, har gjort at flere ønsker en annen livsstil, og er noen av årsakene til at minihus er i vinden som aldri før.

Men for Irene var grunnen til å ville bygge smått, litt mer desperat. 

– Jeg kommer fra Kristiansand og bodde der til byen ble for liten. Det er fire år siden. Da flytta jeg til Oslo på grunn av kjærlighetssorg, forteller Irene.

I samlivsbruddet mistet hun også huset som hun ikke hadde råd til å sitte med alene siden hun var permittert fra jobben. Hun kunne heller ikke selges huset uten å sitte igjen med gjeld. Etter elleve år som operatør ved smelteovnene, der koks, kull og kvarts ble omdannet til silisium, ble bedriften kjøpt opp og Irene mistet jobben for godt. 

– Jeg hadde ikke hatt særlig motgang i livet fram til da. Jeg hadde ingen verktøy. Det var veldig mørkt. Og jeg er ikke en mørk person. Jeg synes jo livet er kult, sier Irene og slår ut med armene.

– Det meste er gøy! Jeg hadde jo «alt». Så hadde jeg plutselig ingenting. Etter et år, et veldig langt år, sa jeg en dag til mor: «Enten så kjører jeg bilen rett i en vegg, eller så kjører jeg langt, langt vekk». Og mamma sa: «Kjør langt vekk!» 

Irene dro mot Oslo.

– I løpet av den første uka var jeg på én boligvisning, ett jobbintervju og én date.

Paranoid panikk 

I dag bor Irene sammen daten hun traff for tre og et halvt år siden, arkeologen Carine, og hennes to halvvoksne barn i en villa på Vestby i Follo i Akershus. Men det året da hun hadde mistet alt, fikk hun det hun kaller for «paranoid panikk», som førte til at hun begynte å planlegge en tilværelse og et hjem som ingen skulle kunne ta fra henne. Tanken på å skaffe seg et minihus ble en ny drivkraft i gjenoppbygningen av livet.

– Jeg tenkte at hvis jeg havnet på NAV noen gang igjen, skulle jeg ha et sted der det bare var plass til meg, en koffert, gitarene, ja og så en hund etterhvert. En staff! Når jeg følte at hele verden raser omkring meg, tegnet jeg på kjøkkenet. Målet mitt var: «Ingen skal kunne ta huset mitt. Her har jeg alt jeg trenger».

Da hun traff Carine, ble de talløse skissene lagt på hylla. 

– Jeg kjente meg nesten utro da jeg plukket fram tegningene mine, titta på minihus på YouTube. Jeg sa til meg selv at det var mest for inspirasjonens skyld.

Men Carine mente at Irene skulle ta planene sine på alvor: Hvorfor ikke se om minihuset lot seg realisere, uansett huskjøpet deres? Kanskje var det sjokket da Irenes leieboere i Kristiansand flyttet ut, som avgjorde saken. 

– Huset viste seg å være infisert av rotter, og var fullt av andre feil. Til sist var det en byggmester som kjøpte det. Han skulle bruke huset til å vise lærlingene sine hvordan man ikke bygger.

Startet opp firma

Da pengene fra salget kom på konto, kjørte Irene rett til Vestfold Minihus. Noen måneder senere var minihuset klart til levering på den lille tomta hun hadde fått leid hos en bonde. Omtrent samtidig flyttet Carine og Irene også inn i huset i Vestby som ligger en drøy halvtime fra det urbane tilbud i Oslo, og bare ti minutter fra roen i minihuset. 

– Teknisk sett er dette en campingvogn. Beregnet for sporadisk opphold. Minihus bygges oftest i henhold til de byggetekniske kravene for hytte eller fritidsbolig. De er litt enklere, forklarer Irene som i løpet av prosjektet fant ut at hennes erfaringer kan være nyttige for andre, og startet opp firmaet Minihuskonsulenten.

Helt siden starten har hun dokumentert prosessen med videoer på YouTube, på sosiale medier og skrevet blogg om den. Etter fem år med undersøkelser i forkant av byggestart, har hun skaffet seg omfattende kunnskap om gjeldende og kommende regler, lure løsninger og ikke minst en notatbok med oversikt over potensielle tomter.

Totalt har minihuset hennes kostet omkring en million kroner. Men hun har hatt mange sponsorer som har bidratt i tillegg. Kjøkken, kjøleskap, det elektriske opplegget, forbrenningstoalett, endatil pukken under huset, er sponset. Irenes gjenytelse til leverandørene, er å markedsføre husets løsninger i alle sine kanaler. 

L-Word i huset

Noe av det første hun pakket ut da hun begynte å flytte inn da minihuset kom på plass, var boksene med tv-serien «The L-Word». Dramaet fra Los Angeles lesbemiljø hadde vært veldig viktige for henne da hun kom ut. 

– Jeg var 15 år, hadde fått blått belte i Taekwondo og skulle på instruktørkurs i Oslo for å bli instruktør. Det er 20 år siden. Det er så lenge, det! Allerede fra jeg var i barnehagealder, mener mine tre søsken at de visste det, og når jeg ser det i retrospektiv, skjønner jeg dem godt. Folks første tanke og spørsmål når jeg forteller at jeg var 15 år da jeg kom ut, er alltid «Hva sa foreldrene dine?», men egentlig er det mye viktigere, og mer interessant, å spørre «Hvordan var det å oppdage det selv?», sier Irene.

Noe av det første hun gjorde da hun fant ut av «de homogreiene», som hun sier, var å klippe det lange lyse håret sitt kort. 

– Jeg lignet ofte på en gutt, både i ansiktet og i faktene, og det synes jeg bare var befriende.

En enda større drøm

Minihuset hennes er nedbetalt om fem år hvis alt går etter planen. Irene jobber nå fulltid som prosessoperatør, sju dager på og tre dager fri. Da drar hun som regel hit for å se elg og hjort tusle over jordene, spille gitar, drømme og puste ut. 

– Vi er mange som har lyst til å starte en økolandsby. Et sted der du klarer deg med gass og solcelleenergi, kanskje har noen høner og dyrker marka. Da er det ekstremt lite penger du trenger for å få det til å gå rundt. 

– Tenker du at minihus eller en minihuslandsby passer skeive ekstra godt?

– Ja jeg gjør jo det. Når man først er rar, så kjør heile linja, sier Irene og ler av sin egen spøk.

– Nei da, dette er en livsstil som passer for alle. Også de med barn, en stund i alle fall, sier Irene som nå har begynt å drømme større. Hun har allerede sett seg ut en campingplass som er til salgs for 24 millioner.

– Når jeg begynner å spille og vinner i Lotto, så skal jeg kjøpe den. Der blir det vann og strøm til alle husene og alle får lov til å stå der så lenge de vil.