Damene på Dragetoppen

Det er bitende kaldt i Sørlandets hovedstad Kristiansand, og få folk er ute denne lørdagsmorgenen. På Bondens Marked på Torvet er de i ferd med å sette opp boder med forskjellige produkter. Det er her vi finner Thea Gjestland side om side med andre utstillere som selger honning, bakverk, fenalår, saft og syltetøy.

– Det begynte med at jeg hadde vært med på en nedbemanningsrunde i National Oilwell Varco. Jeg var delvis sykmeldt, og satt hjemme og lurte på hva jeg skulle finne på nå. Jeg har alltid vært glad i å lage mat, og siden vi hadde noen gresskar liggende hjemme etter Halloween, fant jeg ut at jeg skulle lage chutney. Den ble egentlig ganske god. Og sånn fortsatte det, forteller Thea og smiler.

Hun setter glass med chutney, rødbetketchup, ramsløksalt, Dragens snille relish og krydderblandinger på bordet i salgsboden. Alle har logoen «Smakfulle skatter fra Dragetoppen», som Thea også har hun laget selv. Alt hun selger er uten tilsetningsstoffer.

– Det beste med å være på Bondens Marked, er at jeg treffer så mange kjente. Jeg pleier ikke være å med på markedene ellers, men her i hjembyen vår er det veldig koselig, sier kona Cheryl Macdonald, som kommer etter å ha vært hjemme og hentet flere produkter.

Theas tur

Thea har prøvd ut ulike oppskrifter fra nettet og kokebøker. Hun har testet og justert dem for å finne fram til sin egen smak. Etterhvert har Dragetoppen fått faste kunder, og stadig flere får øynene opp for produktene.

– Jeg er ufør i dag, men har en avtale med Nav om at jeg kan jobbe så mye jeg klarer med dette. Når formen er dårlig, produserer jeg mindre. Jeg er med på Bondens Marked og i Reko-ringen, og der får jeg også sosial input. Tidligere i høst fikk jeg en stor bestilling på sennep fra en bedrift som ville gi det i julegave, forteller Thea.

Siden paret bor på en topp og begge er glade i drager, ble navnet Dragetoppen.

– Og jeg bruker bare navnet Thea Dragetoppen for å markedsføre det.

Hennes gamle navn er Thomas-Thea Kathrine Gjestland, men den siste tida har hun begynt å bare bruke Thea.

– Da jeg fylte 51 år, sa jeg at Thomas hadde vært synlig i 50 år. Nå er det Theas tur. Som pronomen foretrekker jeg at andre sier «hun». Jeg synes det er greit når de sier «hen», men jeg blir lei meg hvis noen sier «han».

Med rak rygg

Hennes erfaring som transkvinne på Sørlandet, er at det her faktisk er plass til de ulike mennesker. Hun føler at hun blir godtatt av de fleste.

– Jeg går med ryggen rak og smiler til folk og opplever at jeg får respons. Folk kan høre at jeg har dypere stemme når jeg snakker, men det er vanskelig å gjøre noe med. Jeg synes det er vanskeligere å komme til Oslo. Der møter jeg oftere stygge blikk. Det virker som om folk i Oslo tror at de har rett til å snakke mer rett fra levra og si sårende ting, sier Thea.

At hun ikke er Thomas, har Thea kjent på siden tenårene, og i puberteten ble det ekstra tydelig.

– Men jeg var over 40 år før jeg ble virkelig åpen om hvem jeg er. Det hang også sammen med at jeg hadde en dyp depresjon. Cheryl hadde også forstått en stund hvordan ting var, forteller Thea.

De har vært kjærester har siden Thea var 15 år og Cheryl 17.

– Vi møttes i en teatergruppe her i Kristiansand.

I 1991 giftet de seg og hadde sommerbryllup med nesten 100 gjester. De stiftet familie, fikk tre barn og har siden holdt sammen i tykt og tynt.

– Jeg har vært veldig heldig som har en så forståelsesfull ektefelle, sier Thea.

– Livet ble ikke helt som planlagt, men det har slett ikke væt kjedelig. Det har nok gitt oss et dypere vennskap ettersom vi underveis har utviklet et sterkt «oss».

Høyhælte sebrasko

Cheryl fikk ingen aha-opplevelse da Thea fortalte hvem hun egentlig er. Hun begynte først med å låne Cheryl sine klær under påskudd av at det ikke fantes mange nok farger i herreavdelingen. Senere lot Cheryl som om Theas kvinneklær var hennes egne.

– Min mor skjønte aldri hvorfor jeg hadde de høyhælte sebraskoene. Det var absolutt ikke meg, sier Cheryl og ler.

Hun foretrekker bukser, mens Thea elsker å gå med kjole.

Cheryl forteller at det har vært utfordringer opp igjennom årene.,

– Men det skyldtes mer at Thea er syk. Jeg ser nok ganske ukomplisert på ting, og tenker at når man først er glad i noen og har valgt å leve sammen, så stiller man opp for hverandre og holder sammen. Jeg leter ikke etter nye problemer, det finnes jo nok av dem fra før, slår Cheryl fast.

«Vær nysgjerrig!», er Cheryl og Theas råd til andre i samme situasjon.

– Det er lov ikke å forstå, ikke å vite, og til og med ikke å like det. Men spør dere selv hvordan det hadde vært om den ene fikk en alvorlig diagnose? Hadde dere gått da? Det viktigste er ikke klessmak, men om vi har felles verdier og kan gi hverandre plass til å gjøre det den andre ikke har interesse av.

Lekent par

Cheryls erfaring er at folk synes at det har vært lettere å spørre henne om ting, enn å henvende seg direkte til Thea.

– Jeg tror kanskje det føles tryggere, og jeg tror det handler om frykten for å såre, eller å si noe feil. Jeg husker etter et foreldremøte på skolen der en annen mor kom bort til meg og sa: «Er mannen din sånn ehhh … ehhh … ehhh …». Hun sto bare og spant sikkert ti ganger, og jeg lot henne gjøre det før hun så sa «Esben Esther». Det er ikke alltid så lett å sette ord på ting.

Paret forteller at barna også har også tatt det fint.

– Jeg husker da vi fortalte det til dem, og den eldste svarte at han hadde forstått det for lenge siden. Den yngste sa bare at «jeg er glad i deg uansett, pappa». Den mellomste lurte bare på hva all fussen var. I dag er de voksne og har venner innenfor alle bokstaver i lhbt+-alfabetet, forteller Thea.

– Om det hadde vært et problem for barna, ville vi kanskje oppdaget det på om de hadde sluttet å ta med venner hjem, men var aldri noe problem hos oss. De fortsatte å ta venner med hjem som før, forteller Cheryl.

Som mange andre opplever også ekteparet at hverdagen sluker dem, og med jobb, sykdom og forpliktelser er det ikke alltid like lett å få finne tid til å være kjærester.

– Men vi har alltid vært ganske lekne, og det har hjulpet oss veldig som par. Noe er annerledes nå som vi er to kvinner som lever sammen, men det er ikke slik at sexlivet vårt er ikke-eksisterende, sier Cheryl.

Støtte fra familie og venner

Selv om Cheryl og Thea har vært heldige, er statistikken dyster: En undersøkelse fra Bufdir i 2021 viser at transpersoner skårer betraktelig lavere enn andre når det gjelder arbeidsevne, psykisk helse, og høyere på selvmord, ensomhet og lav tilfredshet med livet. En av fire transpersoner har blitt utsatt for trusler om vold, og en av tre har opplevd seksuelle overgrep.

– Dette er hjerteskjærende! Vi har opplevd at familie og venner støtter og backer oss opp. Men før Thea sto fram i 2012, var frykten for avvisning overveldende. Når frykten for avvisning er reell for noen, gjør det også at frykten kanskje blir unødvendig stor for resten. «Alle» har hørt om de som har blitt avvist, men vi har kanskje hørt færre historier som vår, sier Cheryl.

– Jeg ønsker ofte at jeg var som alle andre, og selv om jeg stort sett opplever å bli møtt med respekt, hender det at jeg tenker på hva andre tenker om meg. Jeg føler meg ikke hjemme på jentefester, og jeg føler heller ikke at jeg passer inn på guttefester, forteller Thea.

Trang mal på Riksen

Thea har gått på østrogen i fem år nå. Foreløpig vurderer hun ikke kjønnsbekreftende operasjon. Dersom det skulle bli aktuelt, vil det for henne være mest aktuelt å gjøre det i utlandet.

– Rikshospitalet legger opp til at man må passe inn i en bestemt mal for at de skal vurdere operasjon, og den malen passer ikke jeg inn i. Heldigvis har jeg en flink og forståelsesfull fastlege, men det er mange transpersoner som opplever at de ikke blir forstått i møte med helsevesenet, sier Thea.

Lege og sexolog Esben Esther Pirelli Benestad har i flere år behandlet transpersoner i Norge. Nå risikerer hen å miste autorisasjonen. Bakgrunnen for dette er blant annet en bekymringsmelding sendt fra flere fastleger i Agder. Et av kjernepunktene er at hen har unnlatt å henvise pasienter til Rikshospitalet.

– Esben Esther er en internasjonalt anerkjent ekspert på sitt felt. At det ikke blir anerkjent av alle i Norge, er selvsagt et problem. Fagområdet er fortsatt relativt nytt, og vi observerer at dette virker mer som en profesjonskamp, og at den preges av manglende oppdatering og faglig nysgjerrighet på hva det vil si å være trans og hva slags hjelp som er mest hensiktsmessig. Hva er sykdommen i dette? Å være trans er ikke lenger ansett som en sykdom, men mange har behov for kjønnsbekreftende hjelp, og andre har andre behov, sier Cheryl.

Livsviktig hjelp

Thea har selv gått i behandling hos Esben Esther og forteller at hjelpen hun fikk var umiddelbar, forløsende og livsviktig.

– Det er kanskje dette andre ikke helt vil forstå, sier Cheryl.

– Esben Esther er opptatt av å se og snakke med den enkelte og møte den enkelte med dialog. Du føler at du er et menneske som fortjener noe, ikke noen som bare skal passe inn i en A4-mal. Jeg vet rett og slett ikke om jeg hadde vært her i dag, hvis det ikke hadde vært for Esben Esther, sier Thea.