METTESON

Han føler ikke at han er avantgarde, eller at han står på barrikadene med det skeive uttrykket han har som artisten Metteson.

– Men at noen har gjort noe skeivt før, betyr ikke at det ikke er viktig med representasjon. Referansene blir borte. Så man skal ikke være redd for å la seg inspirere. For noen vil det alltid oppleves som nytt. Verden går videre selv om den ikke alltid går framover, sier Sverre Breivik, på musikkscenen bedre kjent som artisten Metteson.

På Den Nationale Scene i Bergen derimot, der han denne høsten spiller en av hovedrollene i «Engler i Amerika», er han skuespiller Sverre Breivik. Stykket hadde premiere bare en uke etter at han spilt på den tettpakkede og strålende konserten på Blå som gjorde at han vant by:Larm-prisen Årets stjerneskudd. Metteson fikk med seg premien på 500.000 kroner, som er et godt bidrag for en elektropop-artist som vil legge verden for sine føtter, men (ennå) ikke har noe stort selskap i ryggen.

Blikk rakk å si hei, veksle et par ord, og få et inntrykk av et smittende høyt energinivå mellom lydprøvene mens artisten var noen få timer i Oslo. Metteson fikk bare denne ene dagen fri fra dagjobben som skuespiller, som jo like mye er en kveldsjobb, i hvert fall like før premieren på en ny forestilling. Den ordentlige samtalen måtte som så mange andre samtaler det siste halvannet året, gjøres digitalt.

Kreativ på alle fronter

På plussiden fikk vi da se litt av den ryddige og pent innredete leiligheten i Bergen som han skal forlate rundt juletider til fordel for hovedstaden en liten time unna barndomshjemmet i Moss.

Sverre satt nemlig ikke stille og rolig mens vi snakket sammen. Han gikk rundt. Stirret like ofte til siden mens han tenkte på hva han skulle svare, eller svarte mens han tenkte høyt, som han stirret direkte inn i skjermen. I all uroen virker han likevel ikke stresset. Heller nesten avbalansert. Han skulle da også etter hvert si at det å ha mye å gjøre ikke gjør han utmattet. Tvert imot. Det er når det er hektisk at han er lykkeligst.

– Jeg trodde lenge at jeg måtte velge. Jeg har alltid vært kreativ på alle mulige fronter. Men folk har liksom sagt at for å bli skikkelig god, må man legge ned 10.000 arbeidstimer, ofre alt og ha tunnelsyn. Lenge trodde jeg at musikken måtte komme teatret til gode fordi jeg valgt å bli skuespiller Etter hvert ble imidlertid trangen til å få et eget prosjekt for sterk. Det jeg har funnet ut de siste par årene, er at jeg fungerer best når jeg gjør så mye som mulig på alle mulige kreative områder, og lar de forskjellige banene spille hverandre bedre. Jeg har blitt en trygger skuespiller av Metteson.

Spiller aidssyke Prior

Han er utdannet ved Statens teaterhøgskole ved KHiO (2013–2016). Etterpå har han spilt i en rekke forestillinger ved Den Nationale Scene, som Perchik i «Spellemann på taket», prinsen i «Askepott», Horatio i «Hamlet» og Søren i «Arv og miljø». Og nå i høst har han en av hovedrollene som aidssyke Prior i «Engler i Amerika».

– Hvordan er det for deg som homofil, riktignok født i 1993 og som dermed er vokst opp i en tid med andre medisinske muligheter og holdninger, å spille «Engler i Amerika»?

– Det er helt forferdelig å sette seg inn i den angsten som oppsto, og som satt fast så lenge, i det skeive miljøet. Det virker helt grusomt. Regissør Morten Borgersen har fortalt mye. Kanskje jeg har gravd for lite i fortida, og har vært for lite på Skeivt arkiv her i Bergen, men jeg merker at jeg blir sjokkert. Det er egentlig umulig å sette seg inn i dette stykket uten å bli sjokkert. I forberedelsene hadde vi blant annet besøk av en sykepleier fra Haukeland som jobbet med aidspasienter på slutten av 80-tallet. Hennes historier var helt forferdelige.

Dette stykket er ikke det første med skeivt tema han har jobbet med. I vår fikk han mulighet til å sette opp, ha regi, være kostumør, låtskriver og spille i forestillingen «Physical/Playtime», basert på diktsamlingene til poeten Andrew McMillan som har et skarpt blikk på kropp, seksualitet og kjønnsidentitet.

– Jeg plukket opp «Physical» og gikk til kassen. «Du må kjøpe den andre også, «Playtime», den har et fantastisk dikt om en danser», sa bokhandleren. Jeg kjøpte begge bøkene. Noen minutter senere satt jeg paff, rørt og oppslukt og bladde gjennom sidene. Jeg hadde kommet ut av bokhandleren med to dagbøker jeg hadde skrevet selv. Dagbøkene har riktignok blitt korrekturlest av McMillan og overøst av hans livsvisdom, men det er likevel tanker, opplevelser og bekymringer jeg har hatt selv, forteller Sverre.

«Teatral homo»

I forestillingen hadde han med sin faste musikalske makker og produsent, Vetle Junker. Det var i samarbeidet med Junker at Metteson fant sin sound. Han trengte en egen persona for å skape distanse til eget materiale. Hvem han ville være, kom til han delvis under en Øya-konsert med franske Christine and the Qeens i 2016.

– Det var noe med energien, noe med hvordan hun beveget seg og var dramatisk på scenen, som gjorde at jeg så muligheter for meg selv. Muligheten til å skape et dramatisk rom i musikken og på scenen.

For det er livemusiker han vil være. Først og fremst. At noen sammenligner Metteson med nevnte franske musiker, Robyn, Perfume Genius og Nils Bech, setter han pris på. Det er jo snakk om mer eller mindre skeive ikoner. Sverre har enorm respekt for dem, men han synes kanskje likevel at sammenligningen, særlig med Bech, er litt sløv og enkel når begrunnelsen er at de er «homo og teatrale».

For all del, sier Sverre, «jeg kan høre at det er likheter», men han forsøker jo ikke høres ut som dem.

Store stemmer

Hans fremste forbilde; det er Susanne Sundfør. Særlig stemmen hennes.

– Jeg liker store stemmer. Og jeg kan selvsagt bli både smigret og glad om anmeldere kaller musikken min kunstpop. Samtidig høres det ut som om noen vil gi musikken min kredibilitet. Men jeg er ikke redd for at musikken min skal være kommersiell. Jeg har ikke noe mål om å bli en smal kred-artist. Jeg har jo vokst opp med Whitney Houston, Maria Carey, Toni Braxton og Celin Dion. Jeg har ligget i senga og fått sjokkbehandling i kroppen av de store stemmene. Og så er det kanskje noe med George Michael og Queen, som jo også er store stemmer. Jeg visste ikke at de var gay, eller skeive, den gangen. Men de traff noe i meg veldig tidlig. På samme vis åpnet Frank Ocean et nytt univers for meg, med rap og R&B. Kanskje det er noen hemmelige signaler de sender ut. Noe som gir noe å speile seg i.

Akkurat dette med å se noen som var som han selv, var likevel ikke noe han savnet. Han som kledde seg i bukseseler som 20 åring, og tedde seg som det han kaller «en gammel mann», som samtidig og på ingen måte er motstridende til den mer lekne erotiske stilen han tester ut nå både i og utenfor karakteren Metteson.

Brokeback Mountain

Identiteten som homofil, eller i hvert fall noe annerledes, har han hatt så lenge han kan huske. Fraværet av savn etter rollemodeller varte helt til han så «Brokeback Mountain» da han studerte. Plutselig ble han både oppmerksom på manglende representasjon, og at dette var noe han satt pris på, for ikke å si trengte, og begynte å savne det.

Noen ambisjon om å kunne ta rollen som et skeivt forbilde, et forbilde han selv ikke hadde, har han likevel ikke. Derimot er han takknemlig for alle som har banet vei for at han kan skape seg det rommet Metteson tar.

– Det jeg har opplevd ved å være skuespiller, er at man kan gå inn i roller og skape noe ekte og umiddelbart. Skape virkeligheten i øyeblikket. Det er derfor ikke så viktig om innholdet i låtene mine er selvopplevde for at de skal oppleves virkelige eller viktige. Jeg gir meg selv stor frihet til å dikte i låtene mine. Det tror jeg er helt nødvendig hvis man skal produsere så mye, for livet er ikke alltid så spennende. Da må man skape det morsomt.

På spørsmålet om det noen gang var aktuelt for han som i førstesingelen «80 Miles» sang «I know since I left my gum on your floor», ikke å være så eksplisitt skeiv i tekstene sine, er svaret at det er noe han selvsagt har tenkte på.

– Men det var også noe jeg gikk veldig fort bort fra. Jeg reflekterte over det fordi jeg ville at alle skulle kunne relatere seg til låta. Men med et åpent sinn kan man jo relatere seg til alle forskjellige personer og historier. De man eventuelt ekskluderer, er det kanskje ikke så trist at man mister, egentlig …

Den store kjærligheten

Sverre føler ikke at han står på barrikadene av den grunn.

– Det er det andre som gjør. Og jeg heier på dem! Jeg står på en måte mer i midten, i den nye normen. Det er jeg superkomfortabel med. Jeg har ikke noe behov for at jeg skal pushe noe videre. Mitt oppdrag er å være kunstner og artist, og la mitt uttrykk være så fritt og spennende som jeg klarer. Være ærlig om hva jeg skaper, uavhengig av om folk stempler det som homoaktivisme eller kunst.

Samtidig er det viktig for han å skille privatpersonen Sverre fra artisten Metteson. Mens Metteson synger med inderlighet om den store kjærligheten og den vanskelige forelskelsen, forsøker privatpersonen Sverre å spøke bort Blikks standardspørsmål om sivilstatus.

– Er det alternativer her, spør han, med unnvikende, sjarmerende fakter, før det kommer kontant, da det er åpenbart at det er et seriøst spørsmål

– Jeg er singel. Jeg bare lurte på om det var sånn at det var meningen at man skulle svare noe morsomt.

– Noen synes jo singellivet er det?

– Jeg vet ikke. Jeg har reflektert ganske mye rundt det i det siste. Jeg var lenge lei meg for at jeg ikke fant disse lange faste forholdene. I «Under Your Shirt», min siste singel, har jeg forsøkt å ta litt eierskap til korte forhold. Det kan være en helt nydelig ting hvis man ikke tenker hver gang det ikke går, at man har tapt, men heller tenker at man har vunnet et fantastisk kort forhold.