Pierre et Gilles

I over 30 år har Pierre Commoy (72) og Gilles Blanchard (69) holdt til i en diger leilighet over to plan i forstaden Le Pré Saint-Gervais nordøst for Paris. Blikk har fått audiens en regnfull ettermiddag, og det er som å gå inn i en eventyrverden hvor man som ved et trylleslag, glemmer gråværet utenfor.

I begynnelsen av karrieren portretterte paret celebriteter som Andy Warhol og Salvador Dalí, Iggy Pop og Mick Jagger, eller de fant modellene sine på de hippe utestedene i Paris før aids la en solid demper på det hele. I dag finner kunstnerduoen som oftest modellene sine i sosiale medier.

– Instagram har erstattet diskotekene, sier Pierre, og smiler bredt.

– Ja, det er et fantastisk sted å knytte kontakter. Det kan være kjente folk som tar kontakt med oss, som forfatteren Édouard Louis nylig gjorde, eller det kan være helt ukjente mennesker. For oss er det uvesentlig. Det er uansett det samme arbeidet vi legger ned i hvert eneste portrett. Men selvfølgelig må det være en kjemi der, sier Gilles.

Paret har nylig foreviget den franske forfatteren, Édouard Louis, et verk som de ga tittelen «Han som skriver med hjertet». Bildet ble vist på utstillingen «Les couleurs du temps» («Tidens farger») i Paris på slutten av fjoråret.

I en samtale med kunstduoen som er gjengitt i utstillingskatalogen, forteller Louis at bildene deres, ikke minst de som representerer maskulin nakenhet og seksualitet, ble skjellsettende for ham da han kom til Paris som ung. De representerte et nytt blikk på kropp og seksualitet som var utelukkende positivt.

En kreativ treenighet

Lille Pompon, en to år gammel Coton de tuléar, tripper etter på vår vei inn gjennom leiligheten som minner mer om et museum enn et hjem, overlesset som det er med figurer, skulpturer, rare lamper, forseggjorte møbler, bilder, plakater, bøker og et helt rom som Pierre kaller «vår hage». Den har alskens blomster, busker og eviggrønne vekster, som verken trenger vann, lys, varme eller annet tilsyn.

– Og se der! Er ikke det den stolen Karl Lagerfeld satt i da de portretterte den feterte og eksentriske motedesigneren?

Pierre ler.

– Det stemmer. Den var billigere å kjøpe enn å leie.

Det aller helligste, studioet/atelieret/sakristiet, stedet hvor magien skapes, ligger en trapp ned. For øyeblikket står det kun en naken, kjønnsløs utstillingsdukke der hvor kulturpersonligheter siden tidlig 90-tall har blitt forvandlet til, og deretter foreviget til glansfulle ikoner.

– Det at alle kommer hit hjem til oss er viktig, sier Gilles.

– Det ville blitt noe helt annet om vi hadde brukt et anonymt fotostudio. Her kan vi tilbringe en hyggelig ettermiddag sammen, småprate, diskutere og komme i riktig stemning.

– På hvilken måte tar modellene del i den kreative prosessen?

– Alt begynner med dem, sier Pierre, mens Gilles raskt legger til at de selvfølgelig er godt forberedt, men at det likevel alltid skjer noe i møtet med modellene.

– De åpner som regel noen nye dører for oss, så vi blir på en måte en kreativ treenighet.

Nei til Michael Jackson

Det nærmer seg et halvt århundre siden Pierre og Gilles møtte hverandre, og innså at den kjemien de ser etter i modellene sine, i aller høyeste grad var til stede dem imellom. Det kunstneriske samarbeidet har pågått nesten like lenge, og de har vokst sammen til en kunstnerisk, uatskillelig enhet - uten etternavn.

De glattpolerte, fargesterke portrettene, som gjerne bader i blomster, er blitt deres varemerke. De har utviklet en helt egen stil, og i motsetning til hva mange tror, bruker de ingen digitale hjelpemidler.

– Det var vi som fant opp Photoshop, spøker Pierre.

– Jo, det er noe i det, legger Gilles til.

– Vi var tidlig ute, ja, nesten litt visjonære.

Alt gjøres altså for hånd. Kulissene males og rigges. Bakgrunn, forgrunn og et oppkomme av rekvisitter plasseres nennsomt. Når modellen er sminket og stylet, i «kostyme» eller uten en tråd, og Pierre er fornøyd med lyset, så er det han som knipser. Fotografiet printes så ut på lerret, og Gilles tar over med pensler og akrylmaling. I snitt bruker de tre uker på ett bilde.

På midten av 90-tallet tok Michael Jackson kontakt. Han ville gjerne bestille 70 slike portretter. Noe som ville sysselsatt Pierre et Gilles i fire år.

– Han skjønte nok ikke hvordan vi jobber, sier Gilles beskjedent, og forteller at da Madonna ikke så lenge etter sto modell for dem, ble Jackson snurt.

– Vi elsket Michael, og skulle veldig gjerne ha portrettert ham. Han trodde kanskje at vi valgte Madonna fremfor ham, men det var ikke saken.

Lagerfeld med klær

Hvis beviset på god kunst er at den provoserer publikum, så har Pierre et Gilles lykkes igjen og igjen, både visuelt og tematisk. De er svært fornøyde med at bildene deres bryter grenser, og får folk til å reflektere og stille spørsmål. Likevel er de uenige i at det de driver med er «spekulativt».

En periode ble de anklaget for å være ensidig opptatt av kropp og nakenhet.

– For det hender jo at dere kler av modellene?

– Bare hvis det faller seg naturlig, og modellen syns det er ok, sier Gilles.

– Det finnes de som elsker å posere nakne, men det er aldri noe vi ber om. Da vi fotograferte Karl Lagerfeld, var han spent på hvordan vi ville iscenesette ham, og var nok også litt bekymret. Men vi forsikret ham om at han skulle få beholde klærne på. Klær er jo viktige i den sammenhengen. Han levde jo av å lage dem. He-he.

Pierre et Gilles mener selv at «nakenhet» er en ganske liten del av den samlede produksjonen deres, men er bevisst på at disse bildene blir lagt merke til, og tydeligvis gjør inntrykk. Pierre nevner eksempelvis «Le Petit Jardinier», bildet med den unge gartneren som urinerer i blomsterbedet, og «Vive la France», bildet av de tre nakne fotballspillerne skapte oppstyr da det ble brukt som plakat i forbindelse med en stor utstilling på Leopold-museet i Wien for ti år siden.

– Men nakenhet … Se på kunsthistorien, oppfordrer Gilles.

– Det skorter da virkelig ikke på nakenhet opp gjennom tidene. Det er bare å ta en tur i Louvre, så blir du øyeblikkelig minnet om det.

Livslang kjærlighet

Det var under åpningen av en av butikkene til den japanske moteskaperen Kenzo i Paris høsten 1976, at Pierre og Gilles ble introdusert for hverandre gjennom en felles venn.

– Det var kjærlighet ved første blikk, forteller Gilles.

– Ja. Han kastet seg over meg, legger Pierre til, og begge ler godt.

– Det er faktisk riktig som Pierre sier, men jeg er sjenert av natur, så det var veldig ulikt meg. Men der og da holdt jeg ikke tilbake, innrømmer Gilles som understreker smilende at dette skjedde etter at han hadde fått i seg noen glass.

– Og så kjørte vi hjem til meg på scooteren min, og siden har vi vært uatskillelige, sier han.

– Det er så langt blitt 46 år. Hva er hemmeligheten?

Pierre legger hodet på skakke. Gilles stryker seg over haken.

– I bunn og grunn er vi veldig forskjellige, sier Gilles.

– Men vi utfyller hverandre, sier Pierre.

– Ja, og det tror jeg er veldig viktig. Og så handler det om respekt. Vi er veldig mye sammen, nesten hele tiden, men vi respekterer samtidig hverandres frihet.

– Ja, og det har aldri vært sjalusi inne i bildet.

De ser på hverandre, smiler og nikker.

Selfies på 70-tallet

Da de kom til Paris på begynnelsen av 70-tallet, hadde Pierre gått på fotoskole i Genève og avtjent førstegangstjeneste i militæret.

Skoletrøtt, men med et allerede åpenbart talent for tegning, hadde Gilles kommet inn på kunstskolen École des Beaux-Arts i Le Havre, bare 15 år gammel, og gjort unna fem års studier på tre. Etter planen skulle han begynne på École des Arts Décoratifs i Paris, men satte aldri sin fot der.

På hvert sitt hold begynte de å jobbe for datidens toneangivende magasiner, Pierre som fotograf, Gilles som illustratør. Gilles hadde lenge hatt en forkjærlighet for fotoautomater. Først dreide det seg om datidens «selfies», så trakk han venner og bekjente med seg inn, iscenesatte bilderemser som han retusjerte og fargela, og da han møtte Pierre, ble også han med inn i fotokioskene.

– Det første vi gjorde sammen, var inspirert av «les photomatons», forteller Gilles.

– Så tok vi på en måte med oss ideen inn i studio. Pierre fotograferte, jeg bearbeidet bildene, og slik fant vi etter hvert fram til vårt felles formspråk.

«Grimaces» (1977) er et av de første verkene som paret signerte sammen, en collage med ni fargelagte ansikter som skjærer grimaser, tydelig inspirert av Andy Warhol. Collagen ble trykket i tidsskriftet «Façade», det franske svaret på amerikanske «Interview».

To nakne menn

Men det var ennå et stykke igjen før de fant sin karakteristiske form.

– Hva er det første verket hvor man tydelig ser stilen dere er blitt så kjent for?

– «Adam et Eve», kommer det kontant fra Pierre.

Paret begynte å jobbe sammen i 1977, og «Adam og Eva» laget de i 1981.

– Der ser man «signaturen» vår tydelig, og det er blitt et veldig kjent bilde.

At Adam og Eva i den bibelske skapelsesberetningen, også markerer begynnelsen på deres kreative samarbeid, er interessant, med tanke på at religiøse motiver stadig dukker opp i parets portretter. De kvier seg heller ikke for å blande religion, homoerotikk og nakenhet, noe som både forfører og forarger. Mens noen har skreket «blasfemi!», insisterer de selv på at bildene deres overhodet ikke er ment blasfemiske.

– Nei, virkelig ikke, understreker Gilles.

– Men vår tolkning og vårt blikk på disse historiene vil alltid provosere noen.

– Som bildet av David og Jonatan, påpeker Pierre.

– Ikke bare omfavner to nakne menn hverandre, men det dreier seg om kjærlighet mellom jøde og araber, og det skapte en del rabalder.

Gilles forteller at de hadde hentet inspirasjon til bildet fra et av Rembrandts malerier, med samme tittel.

– Rembrandt var selvfølgelig mye mer tilbakeholden i sitt uttrykk, men også hos ham omfavner de to mennene hverandre.

Forkjærlighet for Maria

Det må kanskje tilføyes at både Pierre og Gilles er strengt katolsk oppdratte.

– Jeg var til og med altergutt, sier Gilles som også kan fortelle om en nylig avdød bror som var munk, og en tante som var nonne.

– Vi badet i katolsk tro, og jeg elsket bibelhistoriene, miraklene og åpenbaringene. Det er jo bare vakkert, og man kjeder seg ikke et sekund.

Pierre hadde noe av den samme opplevelsen som barn. Han elsket kirker, og hadde en forkjærlighet for jomfru Maria som han gjerne kaller sitt aller første idol, tett etterfulgt av sexsymbolet Brigitte Bardot.

Så er også madonnaen et gjennomgangsmotiv i verkene deres, senest i portrettet «Koronaens madonna» som ble til under pandemien.

– Det var et bilde som også fikk en del folk til å rynke på nesen, sier Gilles.

– Men alle store ulykker og plager som har rammet menneskeheten har fått sin madonna, så vi syntes dette var helt på sin plass.

Homoerotiske undertoner

Verkene de har signert i løpet av de tre siste årene, ble nylig utstilt på Galerie Templon i Paris. Der kunne publikum se at både pandemien og krigen i Ukraina har påvirket kunstnerne.

– Vi kjente en ung ukrainer i Paris fra før krigen brøt ut, sier Pierre.

– Da Putin invaderte landet hans, startet han et modellbyrå for å hjelpe ukrainske modeller som måtte flykte. Flere av dem har også stått modell for oss.

Om temaene hos Pierre et Gilles er av religiøs natur eller ei, så har de ofte sterke homoerotiske undertoner.

– Representer dere en skeiv estetikk?

Både Pierre og Gilles tenker seg litt om.

– Vi har vel egentlig aldri tenkt at vi lager kunst for bare én gruppe mennesker. Vi prøver bare å være oppriktige og tro mot oss selv. Og det er et ganske bredt spekter av folk som liker uttrykket vårt. Også mange kvinner.

– Og ikke minst barn, skyter Pierre inn.

– Vi håper jo at vi snakker til alle, og at vi kanskje også kan bidra til å samle både skeive og streite. Dessuten vi får ofte høre at verkene våre har hjulpet mange ut av skapet.

– Det er de som takker oss for å framstille homoseksualitet på en vakker måte, noe som har gitt dem mot. Det er veldig hyggelige tilbakemeldinger å få.

Stolte homofile

Sin egen vei ut av skapet, forteller de at «skjedde på en måte av seg selv».

– Jeg var klar over min legning i veldig ung alder, men det var aldri noe jeg fortalte foreldrene mine om. De bare skjønte det etter hvert. Og da jeg kom til Paris, var det jo i kjølvannet av studentopprøret i 1968, en tid preget av seksuell frigjøring og toleranse, forteller Gilles.

– Sånn var det for meg også, sier Pierre.

– Og i Paris fant jeg fort fram til homsebarene, og der traff jeg mange likesinnede.

– Ja, du elsket jo å gå på byen! Og etter hvert dro du også meg med, men det var ikke helt min greie. Jeg holdt meg gjerne til galleriene, museene, og gikk mye på kino. Jeg så masse film. De handlet også ofte om homoseksualitet. Regissører som Visconti og Pasolini tok stadig opp temaet. Jeg hadde egentlig en følelse av fullkommen frihet den gangen. Vi var stolte av å være homofile.

Unge gutter døde

Baksmellen kom med hiv og aids. Det skjedde omtrent samtidig som Pierre et Gilles hadde sin aller første utstilling i Paris.

– Jeg ble veldig deprimert. Unge gutter som hadde stått modell for oss, døde helt plutselig, forteller Gilles, som iblant kan la seg overraske når han ser tilbake på 70-tallet, ungdomsopprøret og den seksuelle frigjøringen.

– Jeg trodde jo at det bare ville fortsette i samme retning, men ting kan tyde på at det har snudd på et punkt. At vi nå opplever et slags tilbakeslag.

– Jo, men samtidig ser vi en ung generasjon som driter i dette med seksuell legning, og unge kunstnere som skilter med å være skeive. Det gir håp for fremtiden, og åpner noen nye dører, tenker jeg, sier en mer optimistisk Pierre.

– Ja, det er bra. Og vi merker at det er stadig flere unge mennesker som liker det vi gjør. Det gleder oss.