Kjærlighet i Sapfos rike

Skeive kvinner har i over 50 år funnet veien til Skala Eressos, en landsby sørvest på den greske øya Lesbos. Sapfos fødested er et pilegrimsmål for lesbiske fra hele verden. Noen ferierer her i et par uker, andre slår seg ned for godt, og alle blir betatt av trygghetsfølelsen, fellesskapet og den blendende vakre kombinasjonen av sand, hav og skyfri blå himmel.

Da Elisabeth, Cristina og Davi kom hit, som en «polyamorøs familie» som de selv kaller seg, sendte det bølger av spenning gjennom Sapfos hjemby. De hadde bodd på en seilbåt i fem år og planla å seile jorden rundt videre. Fra det øyeblikket de ankom, ble de selvlysende i den lille strandbyen, ikke minst fordi alle tre spaserte hånd i hånd, var smykket med tatoveringer og har hår i alle nyanser av turkis og blått som også er Egeerhavets farger. 

Det er uklart hvem som er lykkeligst over å ha funnet hverandre, Skala Eressos eller Rainbow’s Tribe. De har i alle fall brakt med seg en dose fornyet livlighet og har utvidet normene for skeivhet i landsbyen. 

Kjøpte motorsykkel og vagina

Trioen ble opprinnelig trukket mot Lesbos av nautiske grunner. Hovedstaden Mytilene har en beskyttet havn og tilbyr båtplass for en rimelig pris. Men mens de seilte til øya, lyttet de til podkasten «I’ll Never be Alone Anymore: The Story of the Skala Eressos Lesbian Community».

– Alle fikk tårer i øynene, forteller Davi, en 46 år gammel transkvinne født i Libya. 

– Selvfølgelig kjente vi til Sapfo, men vi hadde ingen anelse om at det var et levende skeivt samfunn her hvor hun ble født for over 2600 år siden.

De ankom i september i fjor under den årlige kvinnefestivalen og det var skeive kvinner så langt øyene deres kunne se. Selv om de var erfarne reisende, med en liste over hjemland og bosteder som får avgangstavlen på flyplassen JFK til å framstå som liten, ble de forbløffet over Skala Eressos. Det var så ulikt alle andre steder de hadde vært. 

– Vi kunne bo i en annen vakker landsby i Hellas, som alle har et torg med kaféen der 40 eldre herrer med bart spiller backgammon. Men hva skulle jeg gjort der, spør Davi, og peker på seg selv.

Hun er høy, med brun hestehale og nedkneppet hawaiiskjorte. Da hun ved et lykketreff, som hun selv sier, fikk nok penger til transisjonen, var vagina det første hun kjøpte. Det neste var en kraftig motorsykkel. Av sikkerhetsmessige grunner bestemte hun seg for å droppe toppkirurgi. Etter å ha bodd I, og reist gjennom alle kontinenter, ofte med båt eller sykkel, virket ikke silikonbryster fornuftig i et livet på veien. 

Havnet i koma

På under ett år har Rainbow’s Tribe etablert seg på eressisk jord. De eier nå et stykke land, et hus, et kreativt studio, to leiligheter, og fremtidige hjem til foreldrene sine når de pensjonerer seg, og har siden innsett at tittelen på podkasten «I’ll Never be Alone Anymore», heller var en slags trussel.

– Uansett hva du gjør, møter du ti personer som hilser «hallo» hver gang du går ut, sier Davi og ler.

– «Kalimera», «kalimera», kvitrer Elisabeth.

– Du kan ALDRI være alene igjen, slår Cristina fast.

– Men det var selvfølgelig derfor vi forelsket oss i dette stedet, sier Davi.

Under intervjuet sitter vi sitter på en kafé ved stranden, og turtelduene kaster vitser og ideer frem og tilbake seg imellom. Kjemien mellom dem er merkbar god. Kjærlighetshistorien deres begynte for nesten 20 år siden under en skrivekonkurranse i Colorado. Davi var dommeren, og Elisabeth vinneren. 

Den unge kjærligheten blomstret i flere måneder, før en bilulykke gjorde at Elisabeth havnet i koma. Davi parkerte utenfor sykehuset i en Volkswagen-buss og ventet på at kjæresten hennes skulle bli frisk igjen. 

– Jeg våknet opp og personen jeg var forelsket i, var der, forteller Elisabeth.

38-åringen er den yngste og mest introverte i trioen, eller den mest «sosialt keitete», som hun ofte sier selv. Hun er slank, med en «Ringes Herre»-tatovering over brystet. Når Elisabeth snakker, refererer hun ofte til gresk mytologi, Susan Sontag eller, mest sannsynlig, J. R. R. Tolkien. 

På nattklubb i Firenze

Etter ulykken ble Davi og hun uadskillelige. Elisabeth fullførte universitetsutdannelsen mens hun lærte seg å gå igjen. Davi dro til Thailand for å få kjønnsbekreftende kirurgi. De giftet seg i Myanmar, og etter fem år i Ungarn, bestemte de seg for å flytte til Italia.

En varm morgen i Firenze for sju år siden var de på en av sine favorittnattklubber. Der var også Cristina. Hun var 32 år og jobbet som portier på et dyrt hotell. 

– Hun var personen med det største sosiale nettverket i det sentrale Italia. Alt du trenger i Firenze, vil hun til dags dato ta hånd om for deg, sier Davi stolt.

Da Cristina fikk øye på Davi på dansegulvet, tok hun en shot med rom, fikset på pin up-panneluggen og kjempet seg gjennom folkemengden. Samtalen fløt godt i den røykfylte nattklubben. 

Men så kom de skjebnesvangre ordene fra Davi: «Jeg må introdusere deg for kona mi.» Cristina tok to skritt tilbake. «Jeg er ikke den typen person, det har vært flott å prate med deg, men jeg må gå», svarte hun. 

Davi sa så et ord Cristina aldri hadde hørt før: «polyamori», og fortalte om det åpne ekteskapet deres. 

Da Cristina og Elisabeth også møttes, ble en ny kjærlighetskonstellasjon født i gatene i Firenze.

Enklere med tre

Davi og Elizabeths åpne forhold ble lukket da Cristina ble med i partnerskapet. Folk har to vanlige antakelser om kjærligheten deres, forteller de. 

– Den første er at vi alltid er «klare for å ha sex» siden vi er tre personer, noe som ikke er tilfellet. Den andre antakelsen er ideen om at noe manglet før Cristina kom inn i kjærlighetsomfavnelsen. Men jeg har aldri følt at noe mangler, forteller Davi og drar parallellen til foreldrerollen.

– Du får ikke barn nummer to fordi det første mangler. Det fungerer ikke slik, sier hun.

Alle tre understreker at alle forhold handler om kvaliteten på kommunikasjonen og integriteten, og avtalene man gjør. Dette gjelder uansett om de er to, tre eller sju mennesker involvert.

– Det er ikke enklere, eller vanskeligere. Det er bare arbeid som må gjøres i et forhold, og på et eller annet tidspunkt aksepterer du hverandres ulikheter eller ikke. For oss er forskjellen at vi i forholdet vårt må snakke med to personer i stedet for én, sier Cristina.

– Logisk sett er det ting som er enklere med tre personer fordi du har enda en som du kan gjøre ting med, sier Davi 

Men Elizabeth som har vært opptatt av å fullføre sin mastergrad i historie, hevder at det har gjort henne «helt ubrukelig» å gjøre ting med de siste tre årene. En påstand som raskt blir møtt med protester fra de to andre. 

De beste menneskene

De omtaler hverandre som «koner», men siden Davi og Elizabeth er gift, kan ikke Cristina være kona til noen av dem på papiret.

– Her i Skala Eressos vil jeg gjerne at vi skal ha en form for håndfestelsesseremoni (et gammelt keltisk ritual der hendene til brudeparet bindes sammen for å symbolisere bindingen av liv. Red.anm.), forteller Davi.

– Å, hva heter den filmen igjen? sier Cristina, litt satt ut, med et smil hun ikke helt klarer å skjule.

– «My Big Fat Greek Wedding», svarer Davi.

– Ja, men seremonien i den, spør Cristina.

– My Big Fat Greek Handbinding, foreslår Elizabeth.

Alle tre ler og rører isen rundt i sin greske iskaffe, mens den brennende solen sprer diamanter over havet. De nyter å bli intervjuet, får stadig hverandre til å le og lyser tydelig opp når de andre snakker.

– De er trofeene mine. De er de beste menneskene jeg noen gang kunne funnet, sier Cristina kjærlig.

Det motsatte av sjalusi

Og likevel, som med alle kjærlighetshistorier, er s-ordet uunngåelig.

– Med disse to kjenner jeg ikke på sjalusi, sier Davi uten å nøle.

– Jeg vet at det er et overbrukt ord, men det er det som gjelder for oss: lykkemedfølelse, lykkemedfølelse, lykkemedfølelse.

Ordet ble først brukt av bofellesskapet Kerista Commune i San Francisco der medlemmene praktiserte gruppeekteskap, og defineres som «det motsatte av sjalusi, og det å ha positive følelser rundt din partners andre nære relasjoner».

– Hvis de var vennene mine, ville jeg vært glad på deres vegne om de gikk ut og tok en drink sammen. Hvorfor skal det være annerledes med mennesker som du elsker mer enn en venn, spør Davi.

– Jeg tror at sjalusi er en form for usikkerhet, og hvis jeg sa at jeg er totalt selvsikker i alle situasjoner, så ville jeg vært en enorm løgner, sier Cristina.

– Usikkerhet dukker opp for oss alle. Men det betyr ikke at du er dårlig i polyamori hvis du blir usikker. Det er bare noe som må snakkes om og jobbes med, sier Elizabeth.

Rainbow Tribe bestiller en ny runde med kaffe og en karaffel med vann. Morgenlyset bryter fram og havbrisen blir varm som en hårføner. Når kelneren kommer med kaffen, sier han idet han serverer den første koppen til Davi: «Her har du din, min herre».

Davi blir ofte feilkjønnet.

– Jeg anstrenger meg ikke for å korrigere det. Med mindre det er vennene mine som gjør det, er det enklere å la være, sier hun. 

Trans er verre enn poly

Når de navigerer rundt i verden som et skeivt polypar, er det naturlig å snakke med dem om de føler seg trygge.

– Transaspektet er mer problematisk enn det polyamorøse. Vi kan gå nedover gaten og holde hender, og hver gang vi går ut hjemmefra og kommer tilbake, gir vi hverandre et kyss på munnen, men vi har aldri møtt på noen problemer, sier Davi.

Da de lå til kai på Rhodos, oppførte en sjømann seg veldig avvisende overfor trioen, helt til han snakket til Davi. «Så, hvem er den med lilla hår for deg?», spurte sjømannen. «Hun er kona mi», svarte Davi. «Ok, og hva med den med grønt hår?». «Det er kona mi». Han stirret på Davi i fem lange sekunder før han hevet knyttneven til en knokehilsen. «Nice», sa han, og viste nå sin vennlige side.

– Jeg vet ikke hvordan han ville ha oppført seg om jeg hadde lagt til at jeg er trans … Den delen kan være vanskelig å selge til ellers hyggelige mennesker.

I Skala Eressos er det ikke mange transpersoner. Selv om det finnes noen få stikkende torner med latent transfobi her, så er «98 prosent av menneskene her så fuckings imøtekommende», insisterer Davi.

Rainbow’s Tribe kjenner seg trygge i den lille landsbyen, både følelsesmessig og fysisk, og det på en måte de ikke hadde opplevd noe annet sted før. Nomadene har nå erklært seg som «eressianere». Dette er fortsatt et sted som har rom for ekstraordinære liv, slik mange generasjoner skeive kvinner før dem har opplevd.