Det har alltid vært lett for Nils Bech å være kul. Når han nå prøver å bli kommersiell synes han det er skummelt.

Han forteller at det var en periode der han falt litt i staver av denne uttale-kritikken. Han beskriver det som en slags indre reise, og en samtale med seg selv. Dette fant han interessant.

– Jeg var ubevisst til stede med meg selv. Det gjorde at jeg fikk lyst til å ta med meg objekter på scenen. Som en slags samtalepartner, eller et objekt jeg kan bruke som en katalysator for å komme inn i de temaene eller de følelsene sangen handler om.

Like etter han ble flyttet til Oslo, og ventet på å komme inn på Operahøgskolen ble han kjent med en fin og morsom gjeng fra Kunstakademiet som inviterte ham til å synge på deres utstillingsåpninger.

– For meg var det veldig gøy. Det var et fristed, for jeg skulle jo ikke bli kunstner. Jeg skulle bli operasanger. Hvordan de snakket om det konseptuelle, gjorde at jeg tenkte på hva som skjer om jeg beveger sangen i den linja her eller legger hånda på gardintrappa, tenker på at det er en annen person, at det er en mann. At jeg lever meg inn, og at det blir et substitutt for den mannen sangen handler om.

Faller-i-staver-siden

Under hans siste operaforestilling, i februar, var det to sentrale figurer med ham på scenen. Enkle og effektive fremstillinger av en mann og kvinne laget av sceneograf og kunstner Jenny Hagerup Bringaker. De hjalp ham å gå tilbake til sinnstemningen på albumet «Foolish Heart».

Sangene ble skrevet det første halve året etter et bruddet som skjedde for snart tre år siden. I mellomtiden hadde livet skjedd.

– Jeg hadde møtt en ny fyr og var egentlig ganske fornøyd. Så da går jeg til den faller-i-staver-siden min, og får en samtalepartner som kan hjelpe meg inn i de følelsene sangene handler om. Samtidig som publikum, når det er så tydelig at det er en mann, skjønner at, ah, det er han! Hva skjer når Nils velger å holde avstand til ham, hva skjer når han plutselig holder ham i hånden etter å ha vært sånn hold deg unna, nok er nok, hekt og det er tydelig at det er en kjærlighet der helt til slutt.

– Samtidig er kvinnen representert med eks-dama hans, som jeg følte var altfor mye til stede i det forholdet. I den ene sangen føler meg som Diana, og så var hun Camilla Parker Bowles, liksom.

Frykten for bifile

– Sist gang vi snakket sammen, for Blikk, var det om denne skiva. Vi snakket om frykten for bifile, og hvordan du laget musikk av det.

– Ja. Det var nok kanskje litt naivt sagt. Men jeg synes det er interessant at vi skeive, som minoritet, innad i gruppa, kanskje ikke er noe bedre enn hva vi ønsker at andre skal være i møte med oss. For min del var det så enkelt som at jeg tenkte at vis du liker begge deler, hvordan kan du... Som jo var utrolig naivt. Som han sa: «Velger du hvem du forelsker deg i?».

– Det at det var en kvinne ser jeg i ettertid at ikke egentlig var et problem. Det kunne like gjerne vært en mann. Det er mer det at man føler at et rom er tatt i det man går inn i et forhold. I hvert fall hvordan jeg ønsker at et forhold skal være, at du er noen sin nærmeste. Så tar det en viss plass. Og jeg opplevde at de ikke hadde gitt slipp på den plassen. Jeg var ikke redd for det seksuelle. Det var som han hadde to som var de nærmeste i livet. Det syntes jeg var utfordrende. For så stor selvtillit på kjærligheten har jeg, eller hadde, jeg ikke.

– En annen side av dette her er jo din rolle som skeiv pionér i popmusikken. Du har aldri latt være å bruke pronomenet han, eller har du det?

– Det må jeg nok si at jeg har. Men jeg er ikke sikker på jeg har gjort det bevisst eller ubevisst. Men jeg har i hvert fall vært veldig tydelig på at det er umulig å ikke skjønne at jeg er homofil, om du ser en opptreden med meg. Noen ganger har jeg nok pushet meg selv litt lenger enn hva egentlig har klart å stå i.

Ble rørt av Ramon

Han hadde en periode der det ble to doble whiskey før han gikk på scenen. Ikke akkurat en god sti å være på. Han forsto at noe handlet om frykten for ikke være god nok danser. Men det var mer til det.

– Jeg jobbet mye med de feminine bevegelsene, fordi jeg aldri selv hadde opplevd å se dette i aksjon. Jeg følte at jeg på Vikersund, i oppveksten, tilpasset meg veldig, for ikke å bli mobbet eller banka. Jeg bestemte meg for at jeg i hvert fall, aldri, skulle holde igjen på scenen. Men så presset jeg meg noen ganger for mye.

– Og så har jeg vært veldig åpen i intervjuer, selvsagt. Det her handler om det første året med den mannlige kjæresten min, eller at den sangen handler om at det sto i Dagbladet at jeg skammer meg over å være feminin. Sånn sett har jeg kanskje, selv om det er rart å si, vært litt pioner i det. Men også fordi jeg har savnet at det har vært andre tydelig åpne artister, som er sangere og adresserer det i musikken sin, eller på scenen i Norge.

Dette savnet gjorde at han fikk klump i halsen av å se Ramon synge på riksdekkende tv.

Et tomrom i sangboka

– Forestillingen på Operaen var en del av deres støtte til Skeivt kulturår. Du har fått Fritt Ord-støtte til å skrive tekster.

– Jeg søkte albumstøtte til et prosjekt jeg gjør nå, der jeg gjør kjærlighetsduetter med andre norske mannlige artister, fordi jeg freidig har gått ut og sagt at det er et tomrom i den norske sangboka hvor den homofile kjærligheten ikke er representert. Og godt er det at jeg sa det i januar, før Ramon kom og klasket «ok, jeg lover» i bordet. Men at han synger han i den låta er fantastisk, men det betyr ikke at man ikke trenger flere. Og i hvert kjærlighetsduetter på norsk mellom to menn. Så jeg tenkte jeg måtte ta det rommet der da.

– Du må fortelle hvordan dette prosjektet, hvor du frimodig gikk til et stort plateselskap, kom i stand.

– Du mener når jeg bestemte meg for at nå skal jeg bransje, hehe. Ja, som nevnt har jeg parallelt hele karrieren jobbet innenfor samtidskunstfeltet. Fordi det er der jeg har vennene mine. Men også mest av alt fordi det var billedkunstfeltet som tok meg imot med åpne armer. Jeg har følt noen ganger at musikkverden ikke har vært helt klar for meg. At jeg har vært en sånn artist folk enten har elsket eller hatet. At det har vært litt skummelt å si at jeg synes det er fint at han velger å stå der og synge til en palme. Det kan selvsagt være min egen usikkerhet. Men jeg tror nå det da, selv.

Lindmo og major label

– I billedkunstverden har det blitt sånn at pengene styrer, som i resten av verden. Jeg var lei av å sitte på utstillinger hvor man skal være hyggelig mot personen ene og alene fordi den er rik. Ikke er det noen penger i performancer der heller, fordi du kan ikke selge der. Så jeg tenkte at nå har jeg kastet bort nok tid på dette her. Jeg gikk til managementet mitt under en Bylarmfest i fjor, og tenkte at jeg skal på Lindmo og nå skal jeg på major label. I løpet av to uker skjedde begge deler. Så ble det booket. Så man må bransje seg, hehe.

Duetten med Kristian Kristensen som ble sluppet i vår, ble Nils Bechs første listing på NRK P3. Han vil ikke si at den har gjort det kjempebra sammenliknet med mange andre. Men radiolistingen gjør seg, for han har spurt seg selv hvorfor han ikke har havnet på listene for radiospilling tidliger.

– Er det engelskuttalen min? For anmeldelsene har vært gode. Er det for sært for dere? Eller er det fordi jeg som åpen feminin homofil mann blir for vanskelig å svelge?

– Du har hatt én stor suksess, «Skam».

– Ja. Det var jo P3 da. Men der havnet jeg bare fordi regissøren ville ha med meg. Hun ville at jeg skulle synge en amerikansk versjon av «O’ Helliga Natt». Jeg ville synge på svensk, og så ser jeg at noen svensker har kommenter under youtube-videoen: «Så nydelig versjon på norsk». Jeg har tydeligvis rar svenskuttale også.

Rar uttale

– Ikke noe språkøre der. Men jeg merket at det var et sånt skifte da. Folk fra p3-redaksjonen, fikk jeg høre, satt på bransjefestivaler og sa at de alltid hadde forsøkt å støtte opp om Nils, men at folk har ikke vært klare for det. Jeg tenker at de da kanskje kunne ha b-lista én sang i fra mine fem album, hvis de skulle pushe litt nypløyd mark, hvis det var så veldig ekstremt.

– Så det gidder jeg ikke backe dem på. For før dette var jeg på P3 en gang. Sendinga viste seg å handle om rar engelskuttale. Jeg var invitert som en spøk. Det beste var da de spurte hva jeg hadde i engelsk på videregående. Fem. Men så droppet jeg å si at jeg bare hadde engelsk ett år da.

Etter at Bech hadde bransja seg, kom han inn i folden til selskapet Universal. Han sa til dem at det er mange artister som er åpne i sosiale medier, eller lever i et skeivt samliv, hvor det ikke kommer til uttrykk i musikken.

– Det er litt synd, synes jeg, selv om det selvsagt må være lov, at man ser åpne homofile mannlige artister gjøre duetter med damer. Er det kunstnerisk interessant, så selvsagt. Alle må få gjøre seg, og hva man selv vil. Vil du ikke fronte kjærlighetslivet ditt i offentligheten må det også være lov.

– Men jeg synes det er synd om det ikke finnes en motsats. At det ikke finnes en kjærlighetsduett mellom to menn du kan se på skjermen. Da sa de: «Du har helt rett. Tiden er overmoden. Nå kjører vi».

Han har hatt lyst til at så mange skeive som mulig kan være med som duettpartnere. Noen har takket ja, andre har takket nei, av ulike årsaker, som hvor de er i egen karriere.

– Jeg synes også det er interessant å ta med artister som ikke definerer seg som skeive. Selvsagt kan han synge en kjærlighetsang til en mann selv om han lever i et heterofilt samliv, på samme måte som homofile kan gjøre en kjærlighetsduett med en dame. Så lenge man synes det er kunstnerisk interessant.

Vil nå bredt ut

– Hva har det gjort med låtskrivingen din å være på et majorselskap?

– Jeg var 40 år da jeg ble signa der. Før har jeg bare vært på små plateselskap. Jeg kjente på hvor sliten jeg var, at jeg har dratt dette lasset uten noe stort apparat rundt meg i 15 år. Jeg fikk en liten sorgreaksjon også. Hva om jeg hadde vært 25 år, full av liv og motivasjon, hva hadde jeg gjort med de mulighetene nå? Samtidig er det ikke alle forunt å ha et så stort apparat rundt seg. Jeg følte meg heldig også.

Sorgprosessen varte en uke før han bestemte seg for å gønne på.

– Jeg vil at disse sangene skal nå så bredt som mulig. Så jeg forsøkte å ikke være så snobbete. Jeg har skjønt at jeg er ganske snobbete, jeg har blitt overrasket over hvor skummelt dette prosjektet har vært. Det er ganske breialt å si, men jeg har alltid synes at det har vært enkelt å være kul. Jeg har hatt mye folk rundt meg som har drevet med kunst eller mote og har dyttet meg i de retningene, og samarbeidet med samtidskomponister, houseprodusenter og andre som ikke er sånn rendyrka popprodusenter.

– Jeg har hvilt godt i å være sær og kul. Men nå prøver jeg altså å være kommersiell. Det er veldig skummelt. For tenkt om folk ikke vil ha meg da.

Markeringen av Skeivt kulturår er viktig for Bech. Men han sier at han ikke har noe å være takknemlig for. Han er forbanna.

– Det raseriet bruker jeg skamløst. Jeg kan ta så mye plass jeg bare vil. Spørre hvem jeg vil om å være med. Og ikke bite ting i meg, liksom. Noen ganger kan jeg tenke, er jeg et produkt av min generasjon? At på grunn av all mental juling oppigjennom så klarer jeg ikke si at det nå er andre tider? Jeg klarer å se deler av det, men jeg klarer ikke å se at det er nok.

– Gjør det det mindre sant, om det er fra ditt ståsted?

– Min forståelse av det? Nei. Godt poeng. Det gjør kanskje ikke det...