100 prosent alliert

Teatersjefen på Oslo Nye Teater ser på seg selv som «100 prosent alliert».

– Ja, absolutt! Faglig sett tenker jeg at teateret har vært skeivt alltid, at det er queer i sitt vesen. Man har skiftet kjønn, vært en annen enn den man er. Hos Shakespeare er dette et grunnpremiss i mange stykker. I mange komedier likeså. Teatret har alltid hatt en flytende idé om hva kjønn og identitet er. Og det har vært en del av programmet mitt her. Vi prøver å utfordre konforme måter å se identitet på, sier Runar Hodne.

Blikk møter den relativt nyansatte teatersjefen under leseprøvene til den kommende oppsetningen av Oscar Wilde-stykket «Hvem er Ernest». Hodne er selv regissør. Og stykket går inn i høstprogrammets overordnende tema som er «utenforskap». 

– Hvordan jobber dere når dere vil utfordre det konforme?

– Ved for eksempel å bytte kjønn på protagonisten. Jeg tror det er et viktig sted å begynne. Dels gjør vi det med Stockman i «En folkefiende», hvor vi spør oss hva som skjer når «Stockman» er en ammende kvinne og ikke en mann. Og «Hvem er Ernest» har et veldig tydelig skeivt perspektiv. Der går det helt i ball med hvem som er kvinner og menn. 

Friskt begjær

I «En folkefiende» har den svenske regissøren Therese Willstedt gjort enkelte tilpasninger av Ibsens tekst. Men i Wilde-stykket er originalteksten beholdt selv om alle mannlige karakterer spilles av kvinner, og motsatt. 

– Vi vil si at aspektet rundt begjær og kjærlighet ikke er kjønnsspesifikt. Dette gjør det mulig å se på kjærlighet og begjær med friske øyne. Ofte blir man låst i noen kjønnete strukturer som er falske, tror jeg. 

– Wildes tekst er jo også skeiv, er dere interessert i rokke ved hvordan vi møter skeive tekster? 

– Ja, den er totalt skeiv. Og utgangspunktet mitt er at disse pionerene innen skeiv litteratur, Wilde, E.M. Forster og Marcel Proust, skrev i en tid hvor det skeive var veldig risikabelt. De skrev seg inn i et mann-kvinne-begjær, som jo var motsatt. En mann skriver om en manns begjær for en kvinne som egentlig er en manns begjær for en mann. De tok en risiko. 

Historien om Wilde er i seg selv tragisk. Fra parnassets høyeste tinde styrtet han direkte i avgrunnen i løpet av noen få måneder våren 1895. 25. mai ble han funnet skyldig i å ha begått homoseksuelle handlinger og dømt til to års hardt straffarbeid. Fem år senere døde han på et billig hotell i Paris og fikk en stakkarslig begravelse.

Hodne kaller Wilde for en martyr.

– Jeg var lenge ikke klar over hvilken pris Wilde betalte for å være åpen, men også eksentrisk og en dandy. Han ble tatt for å stå fram. Det er en skamplett på sivilisasjonshistorien. 

Forstå komedie på nytt

Før Hodne fikk denne kunnskapen, tenkte han at stykket, «Hvem er Ernest», var umulig å sette opp. Temaet i stykket er kjærlighet og ærlighet, og handlingen er gjennomsyret av kvinneforakt. 

– Det som foregår mellom eldre menn og unge damer i stykket, er jo helt umoderne. Men leser du det med disse skeive brillene er det motsatt. I den teksten ligger det en dyp kritikk av et patriarkat, av menns seksualisering av yngre kvinner. Wilde er bevisst på hva han gjør. Og det er jo min feil at jeg ikke har sett det før. Fra å være noe jeg trodde var støvete og gammeldags, blir stykket moderne og viktig å sette opp. 

Hodne hadde allerede satt opp høstens program før han begynte på Oslo Nye. Wildes stykke er et av de første han bestemte seg for å sette opp.

– Oslo Nye er historisk et komedieteater. Og jeg har lyst til å forstå komedien på nytt. For meg er den ofte kjedelig og gammeldags, men det er mulig å gjøre det kult. Min måte å tolke oppdraget som teatersjef på nå, i det paradigmeskiftet vi er inne i, så er kjønn, identitet og at vi har Pride inne på Centralteateret, et tydelig standpunkt. Vi sier vi at vi må gjøre noe, slik at vi ikke bare blir en kunstform for et streit borgerskap. 

Blindt mangfold

Hodne understreker at det som er viktig, er at de skal fortsette å lage teater som tar tydelig standpunkt. 

– Da må det være sånn at du ikke må være skeiv for å spille i skeive stykker, på samme måte som du aldri har trengt å være streit for å spille i streite stykker. Teaterkunsten handler veldig mye om å sette seg inn i andres tankemåter. Den dagen du må være skeiv regissør for å sette opp skeive stykker, eller motsatt, den dagen dør noe av kunstformen vår. Faget vårt handler jo nettopp om å kunne framstille noe annet enn seg selv. 

Derfor vil han tenke «blindt», men med mangfold i tankene. 

– Hvordan jobber dere med casting?

– Vi skal tenke mangfold i bred forstand. Ikke bare hudfarge og legning. Med andre ord vil jeg insistere på frihet når det kommer til casting, uavhengig av hvilket stykke vi setter opp. I prinsippet finnes det heterofile som kan fremstille skeivhet på en måte som passer mitt konsept bedre, enn en skeiv. Motsatt har det til enhver tid vært mange homofile skuespillere som har framstilt heterofil kjærlighet i teatret. Og det er hva jeg går etter. Det viktigste er å finne ut hvem i ensemblet som kan framstille denne kjernen best mulig, uavhengig av kjønn, legning og bakgrunn. 

– Hva med den pågående diskusjonen om representasjon, at bare skeive skal spille skeive roller? 

– Det er helt kult, det. Skal du være reelt åpen, skal du kunne gjøre det også. Så lenge det ikke blir politisk. Så lenge det får være kunstnerisk. Så lenge jeg kan gjøre hva jeg vil. Det må ikke være sånn at noe annet ikke er mulig, at det er ekskluderende. Noens frihet må ikke bli andres ufrihet. 

Bredt utenforskap

Bakgrunnen for at utenforskap ble høstens tema på Oslo Nye, er sammensatt. Hodne mener at det er et demokratisk problem at mange forblir utenfor teatersalene, at de ikke opplever seg representert. 

– Skal vi være et urbant folketeater som speiler Oslo, så må folk føle eierskap til teateret. Men vi må være helt ærlige og si at i dag er det ikke sånn. Store deler av befolkningen aner ikke hvem vi er. Den virkelige seieren ville være om den delen av publikum som i dag ikke går i teatret, skjønner at teateret er en kul ting. 

Når det så gjelder selve repertoaret, er det jo ikke Wildes egen historie som settes opp. Hodne håper imidlertid at oppsetningen av «Hvem er Ernest» vil åpne opp for at flere kan blir kjent med Wildes historie.

– Det er fortellingen om en forfatter som ble til de grader «cancelled», tatt livet av. Det er jo en fortelling om utenforskap. Utenforskap belyses i bred forstand på Oslo Nye, også med det som skjer på kjelleren (Teaterkjelleren, red.anm.), burlesk, samarbeid med Pride. Stockman blir totalt utenfor, en folkefiende faktisk. I film og serier er det jo mange slike fortellinger, men å sitte i en teatersal og se det live, gir en helt annen fysisk opplevelse av hva utenforskap handler om. 

Ansvar for byen

Oslo Nye Teater har fire scener. Det gir teatersjefen en del muligheter til å velge ulike profiler på scenene. Teaterkjelleren har allerede et godt skeivt rykte, et sted for fritenking og annerledeshet. Målet er å gjøre Centralteateret til en større arena og møteplass for hele byen. 

– Du sa tidligere at du ikke vil være politisk. Men det er jo et tydelig politisk standpunkt å åpne for flere skeive uttrykk? 

– Det er en viktig forskjell mellom å ta et standpunkt, og det å politisere. Et politisk ståsted åpner for noe. Men å politisere lukker. Det handler om frihet. Vi må fortsette å insistere på frihet, både som teater, men også for å være den man er. Til å feire den man er. 

– Oslo Nye Teater ligger i Rosenkrantz gate 10. I kvartalet nedenfor London Pub. Har terroren i gata påvirket noe av ditt engasjement?

– Alt som skjer i høst var planlagt lenge før det skjedde. Så det er ikke noe opportunisme her. Men at vi bor midt i byen, i den gata hvor det er lettest å være friest, for det har jo vært mer her enn bare London, det gjør at jeg føler at vi har et ansvar. Vi bør gå enda tettere i dialog, ikke bare i møterom, men på scenen, med det skeive miljøet.

De nye stemmene

Den dialogen er allerede påbegynt. Hodne understreker at han som hvit, heterofil mann på 50 år, er nødt til å snakke med folk med skeive liv og erfaringer for å forstå mer. 

– Som å skjønne at min egen smak er styrt av noen prinsipper som kan være konserverende og ekskluderende, at smak ikke er intuisjon, men kulturelt konstruert, har vært veldig interessant og inspirerende. Det er i yttergrensene av mitt eget kvalitetskriterium at de nye stemmene finnes. Jeg er litt lei av meg selv. Lei av det teateret jeg selv har laget, lei av å lage noe for menigheten fordi det bare bekrefter.