I dag skal Isabell Herlovsen og resten av landslaget forsvare Norges ære i VM i fotball i Tyskland. Under EM-sluttspill i England i 2005 scoret Isabell Herlovsen blant annet det viktige 1–1-målet mot Frankrike som sørget for at Norge fikk muligheten til å komme seg videre fra gruppespillet. I 2009 ble Isabell Herlovsen (22) kåret til årets kvinnelige fotballspiller. Landslagsveteranen har nå 62 A-landskamper for Norge og har scoret 19 mål per april i år. Dessuten har hun flere cup- og klubbmesterskapstitler på cv-en.
– Hva gjorde at du bestemte deg for å satse på fotball, var det et kall ?
– Ja, du kan vel kanskje si det. Jeg har holdt på med idrett i alle år, men man blir kanskje litt miljøskadd når hele familien din spiller eller er engasjert i fotball. Jeg har alltid hatt en stor forkjærlighet for golf også og spilte det ved siden av fotballen i mange år. Men det var til slutt fotballen som vant. Og det angrer jeg ikke på. At familien er «engasjert i fotball» er en mild underdrivelse. Isabells far, Kai Erik Herlovsen, har 34 A-landskamper for Norge og hadde i mange år på 80-tallet en proffkarriere i tyske Borussia Mönchengladbach. Han har vært til stor inspirasjon for Isabell. – Han har vært stødig ved min side i alle år, samme med resten av familien. Det var noe av det jeg savnet da jeg spilte proffotball i Lyon. Å være adskilt fra de jeg er mest glad i, det syntes jeg var tøft. Jeg er nok ei skikkelig familiejente.
Tro mot seg selv
Isabell debuterte på landslaget allerede som 16 åring i 2004. Hun er tidenes yngste både som deltaker og målskårer i EM-sammenheng.
– Føler du at du lever et veldig «annerledes» liv?
– Ja, på en måte, i hvert fall i forhold til venner utenfor idrettsmiljøet. Som toppidrettsutøver lever du litt i en «boble». Du trener mer eller mindre hver dag, gjerne flere økter. Du må hele tiden passe på å spise riktig, og kvelder på byen er ikke noe som skjer ofte. Men jeg synes ikke det blir kjedelig av den grunn, det er et bevisst valg. Det eneste jeg savner er å spise det jeg selv ønsker litt oftere. Som pizza, for eksempel.
– Du kom jo ut som lesbisk i ung alder, hvordan var det ?
– Det føltes veldig naturlig for meg. Jeg hadde ikke noe behov for å lyve om det. Jeg ønsket å være tro mot meg selv og hva jeg følte. Jeg var så klart utrolig nervøs, men alle rundt meg tok det helt fantastisk. Venner og familie har ikke vært noe annet enn flotte. Og i klubbene jeg har spilt i, har det heller aldri vært noe samtaleemne.
– Det er veldig få åpne idrettsutøvere, hva tror du er årsaken til det ?
– Det er jo en veldig fysisk arena, kanskje det kan ha noe med saken å gjøre? Jeg tror det er spesielt tøft for menn, nettopp på grunn av dette. Men verden forandrer seg hele tida, og det samme gjelder for idretten også. Jeg tror generasjonene før meg har hatt det mye tøffere. Jeg vet om flere fotballspillere som er åpne, men som ikke har noe behov for å gå til media med det. De fleste ser det som en privatsak. Det må være opp til hver enkelt, føler jeg, men jeg ser jo også viktigheten av å være åpen.
Helten Rooney
Heller ikke i Lillestrøm Sportsklubb eller på landslaget er det noe tema at de har lesbiske spillere. – Jeg tror ikke folk bryr seg noe særlig lenger. Det finnes veldig mange skeive idrettsutøvere. Nå kan jeg jo bare svare for meg selv, og jeg har aldri hatt en eneste dårlig opplevelse. Jeg føler heller at vi er som en stor familie vi som spiller sammen, og vi er flinke til å ta vare på hverandre. Og de kranglene som dukker opp, går aldri på legning.
– Hva gjør du når du ikke trener?
– Det hender jeg får tid til å gjøre andre ting. Men det er ofte sport involvert på den kanten også. Jeg elsker å stå snowboard, det prøver jeg å få gjort så mye som mulig. Ellers er jeg utrolig sosial, vil være med på alt som skjer hele tida. Jeg henger så mye jeg kan med venner, drar på kino, turer og alt annet som dukker opp.
– Har du noe fotballhelter? Maradona, kanskje?
– Haha, Maradona ... nei du, så gammel er jeg ikke. Maradona er nok sikkert stor for mange, men jeg liker bedre å velge en av nåtidas store. Som Wayne Rooney, han er en flott spiller. Det er mange som sier vi har samme spillestil, det gjør meg alltid like glad å høre. Jeg har utrolig respekt for han som fotballspiller.
Alene i Lyon
I sesongen 2009–2010 spilte Isabell for den franske toppklubben Olympique Lyonnais.
– Hva var forskjellen på å spille der sammenliknet med norsk klubbfotball?
– Selve fotballspillingen var ikke så annerledes. Men du er jo i et annet land med sitt sett av normer og regler. Det var første gang jeg bodde hjemmefra, og jeg savnet familie og venner masse. Jeg følte meg mye alene. Det hjalp heller ikke at jeg ikke fikk like mye spilletid som jeg var vant med. Jeg synes det er veldig viktig med mye spilletid for å utvikle seg til å bli bedre. Avgjørelsen om å dra hjem var ganske lett.
– Hva hadde du gjort om du ikke hadde valgt fotballen?
– Da hadde jeg kanskje vært golfproff eller i alle fall noe innenfor idrett. For meg er det livet, jeg tror ikke jeg hadde overlevd en vanlig ni til fire-jobb.
