Thomas Glave er en av grunnleggerne av Jamaicas eneste lhbt-organisasjon, J-Flag. I boka «Among the Bloodpeople: Politics & Flesh» forteller han om da han konfronterte Jamaicas president med homohatet i landet. Thomas Glave er en av grunnleggerne av Jamaicas lhbt-gruppe J-Flag, og han er også en kjent forfatter og assisterende professor ved Binghamton University i New York.– Jeg vokste opp i Bronx i New York og på Jamaica, sier Thomas Glave til Blikk Nett og forteller at han har tilbrakt nesten halvparten av livet på Jamaica og har sterke røtter der. Det er en av grunnene til at han i 1998, sammen med aktivisten Brian Williamson, startet lhbt-gruppen Jamaica Forum of Lesbians, All-Sexuals and Gays (J-Flag). – Da vi startet J-Flag i 1998 så trodde faktisk mange jamaicanere at gud kom til å straffe Jamaica og ødelegge hele landet. Det er veldig trist. Samtidig er det absurd å tro at jeg som et helt vanlig menneske skulle kunne påkalle et slikt sinne fra gud, sier Glave.
Nyansert bilde
Thomas Glave har deltatt på en rekke konferanser verden over hvor han har snakket om hatet mot homoseksuelle på Jamaica. Mange har blitt drept på grunn av sin legning.– Jamaica er et komplekst samfunn. Det finnes deler av samfunnet hvor homoseksualitet er akseptert mellom to samtykkende personer. Det er ikke slik det ofte blir fremstilt, at så snart man lander på Jamaica så kommer det noen og tar livet av deg fordi du er homo. Det finnes nyanser i dette bildet, sier Glave og sammenlikner det med situasjonen for lhbt-personer i Uganda. – Der, som på Jamaica, spiller mediene en viktig rolle når det gjelder holdninger. Tabloidaviser og enkelte radioshow er ekstremt populære og jo flere skandaler og homosjokk de klarer å produsere, jo mer populære blir de. Folk liker å lese om skandaler, og ting som analsex, til tross for at det er noe de tilsynelatende hater. Det er mildt sagt interessant, sier Glave.
Artister må ta ansvar
Han mener mye av ansvaret for homohatet på Jamaica ligger hos dagens ungdomsidoler og dancehallartister.– Artister og djs har en enorm innflytelse på unge, og det negative budskapet deres påvirker. Men hvorfor må de ha et så negativt utgangspunkt? Hvorfor ikke synge om positive ting og temaer som er viktigere for Jamaica som samfunn, slik som Bob Marley og Peter Tosh gjorde i sin tid. Når Jamaica er så preget av vold, fattigdom og urettferdighet, hvorfor fortsetter da jamaicanske artister å oppfordre til drap på homoseksuelle? Grunnen er rett og slett at det er forventet at de skal gjøre det, og det betyr penger i kassen. Mange vil selvsagt hevde at dette er holdninger som er dypt forankret i Jamaicas kultur, men ingenting er hugget i stein og ethvert samfunn må utvikle seg sammen med resten av verden, hvis ikke vil det dø.
– Har det blitt verre eller bedre med årene?
– Det er et komplisert spørsmål. Jamaica er uten tvil et ekstremt intolerant og homofobt samfunn. Det er fakta, og et faktum vi en gang for alle må erkjenne. Hvis ikke vil vi som samfunn ikke utvikle oss. Men på samme tid ser jeg fremskritt. Spesielt hos middelklassen, som jeg selv er en del av. Enkelte politikere og prester har markert seg som mer progressive på temaet. Det går fremover i resten av verden og Jamaica må se seg nødt til å være en del av den fremgangen. – Det er et trist faktum, og et stort problem, at mange mennesker verden over anser Jamaica som et bakvendtland med ignorante svarte mennesker som tilsynelatende stritter imot sosiale fremskritt, sier Glave.
Kirke med skeiv dekan
Thomas Glave tilhører han en kirke i Kingstown hvor det er en homofil dekan.– Selv om dekanen ikke er offentlig homo, så er han veldig åpen. Man skjønner at han er homo med en gang man møter han. Kirken er en av to homovennlige kirker på Jamaica, selv om man ikke pleier å si det høyt. Det er en populær kirke. Men på samme tid er det mange trusler og du er nødt til å ta forhåndsregler fordi folk vil legge merke til deg basert på oppførsel og utseende. Det henger sammen med strenge kjønnsroller. Måten kvinner blir behandlet på henger også sammen med hvordan homoseksuelle behandles. Det å bli sett på som en kvinne er det verste som kan skje med en mann. Frykten og truslene om vold gjør at det ikke finnes noen offentlige møtesteder for lhbt-personer.– Brian Williamson, som jeg startet J-Flag med, hadde en skeiv klubb i huset sitt. Brians hus var et møtested for skeive, men etter at han ble han drept i 2004 har det ikke vært noen klubber. Men det eksisterer likevel et aktivt og sterkt sosialt liv homoer imellom. Det finnes et hav av fester og sosiale samlinger hver eneste uke, og det har vært sånn de siste 15-20 årene. Og på grunn av den teknologiske utviklingen har det bare blitt flere og flere. Folk tekster og mailer hverandre om fester, som man før bare fikk høre om via rykter.
Med livet som innsats
Selv har Thomas Glave også opplevd frykt og trusler, men det har ikke stoppet han fra å utfordre antihomo-holdninger. Han er heller ikke redd for å utfordre landets statsminister.– Etter drapet på Brian Williamson skrev jeg et harmdirrende innlegg til en av avisene, og fikk det publisert. Det overrasket meg, sier Glave til Blikk Nett. – Jeg har amerikansk pass, så jeg kan alltids reise min vei hvis det blir for ille. Men det er ikke sånn for majoriteten. Nettopp derfor mener jeg at jeg må bruke det privilegiet til noe, som for eksempel å starte J-Flag og å delta i offentlige diskusjoner. I 2008, i forbindelse med en litteraturfestival, uttalte Jamaicas den gang statsminister Bruce Golding til «Hard Talk» på BBC at homoseksuelle aldri vil bli inkludert i hans regjering.– Som en reaksjon skrev jeg et åpent brev til statsministeren hvor jeg kritiserte uttalelsen, og kalte han ignorant og fordomsfull. Den konfrontasjonen skriver Thomas Glave om i sin nye bok, essaysamlingen «Among the Bloodpeople: Politics & Flesh».– Jeg risikerte mye ved å gjøre det, som for eksempel å bli skutt. Men vet du hva? Jeg tar heller sjansen på å bli skutt og drept, fremfor å ikke gjøre noe som helst. Jeg gjorde det for alle de som ikke turte å protestere. «Among the Bloodpeople: Politics & Flesh» er ute nå på Akashic Books og forordet er skrevet av den Pulitzer Prize–vinnende poeten Yusef Komunyakaa.
