– Jeg er fra Lyngdal. Jeg er fra det samme stedet som Hans Fredrik Grøvan. Jeg reiser meg fordi jeg ikke kan tåle at han sier at vi må verne menigheters rett til å utføre såkalt «konversjonsterapi», skriver Aina Kirsebom, sosionom, skribent, skeiv og sinna.

Om få dager er det 50 år siden politiet i New York møtte motstand da de nok en gang raidet Stonewall Inn, en bar på Christopher Street kjent som tilholdssted for skeive. La oss ta knekken på den aller første myten: Nei, det var ikke bare hvite, homofile menn der. Det var bulldykes, lesber, femmes, det var transkvinner, mange av dem med variasjoner av brunere hud enn bleik. Det var folk som brøt kjønnsnormer på mange måter. Og det var folk som solgte sex. Det var ikke første gang politiet kom. Folket på Stonewall visste hva som skjedde. De ble banket opp, arrestert, mange har fortalt om voldtekter utført av politiet selv. Politiet hadde loven på sin side. De beskyttet orden og «skikkelige folk». Slik lovgivning hadde vi i Norge også; politiet sa som kjent nettopp unnskyld til skeive i Norge. Jeg skal komme tilbake til det. Men først skal jeg fortelle dette om det som skjedde på Stonewall Inn natt til 28. juni 1969: Marsha P. Johnson, transkvinne, brun i huden, sexarbeider, skal ha vippa den høyhæla skoen av foten, hevet armen og manet til kamp, og fra da av reiste vi oss.

Aina Kirsebom. Foto: privat.

Fra da av reiste vi oss.

Og vi har blitt stående i 50 år. Det er derfor vi feirer Pride i juni. Fordi ingen streite har blitt arrestert og voldtatt fordi de er streite. Fordi ingen streite må komme ut til foreldrene sine, og ingen foreldre skammer seg over at de har streite barn. Fordi ingen mister jobben, blir banka opp eller får huset sitt rasert fordi de er streite. Vi har blitt stående. Jeg heter Aina og jeg er 44 år. Jeg veit at jeg bør være stille. Det er det jeg har lært. Men nå skal jeg reise meg, igjen. Jeg skal stå her og si dette: Jeg er fra Lyngdal. Jeg er fra det samme stedet som Hans Fredrik Grøvan. Jeg reiser meg fordi jeg ikke kan tåle at han sier at vi må verne menigheters rett til å utføre såkalt «konversjonsterapi». Jeg reiser meg, for det finnes unger som akkurat lever i samfunn hvor det finnes en idé om at folk som jeg – folk som dem – i det hele tatt kan, og bør, fikses til «noe bedre». Jeg gjør dette for dem. Fordi jeg ikke er en lort i Livet.

Jeg veit jeg skaper uro nå. Jeg ber om tilgivelse for det. Jeg håper det er tydelig at det er ikke meg det er noe galt med. Det er systemet som sier at det jeg gjør nå, som er skammelig. Det er det som er feil: Det sosiale systemet som skammer. Det er ikke noe feil med meg. Jeg burde ikke trenge si unnskyld. Noen må si fra. At det er meg, beklager jeg. Jeg er fra Lyngdal. Jeg trenger for eksempel Ingunn Foss fra Høyre til å heve stemmen. Hun er også derfra.  Sparker jeg inn åpne dører? Nei, ikke så lenge en mann som Grøvan mener det han gjør. Jeg er ikke en lort i Livet. Det er på høy tid at flere reiser seg og står stødig i solidaritet.

Det er 25 år siden jeg stakk fra Beltespenna i Bibelbeltet. Det var 19-årsdagen min, og etter det har jeg bodd i Oslo. Jeg har det godt. Når folk spør meg hvor jeg egentlig kommer fra, svarer jeg oftest Lindesnes. Flere vet hvor Lindesnes er, og dessuten bodde jeg på Spangereid til jeg var fem. Det er jo ikke helt ljug. Men det er også sant at jeg bodde fjorten år i Lyngdal.

Jeg veit at vi alle har hver vår historie, vi har sett forskjellige ting, opplevd ulike krysspunkter i miljøet. Ikke minst har vi vokst opp i forskjellige familier. Her, dette stedet jeg kaller ‘hjemme’, vokser også unger opp på ulik måte. Dattera mi er 11 år, hun har to foreldre, de har vært gift i fjorten år. Hun har foreldre med lys hud; mange av barna hun deler klasserom, glede og vennskap med har variasjoner av mørkere utgaver. Hun har også en anonym donor i Danmark et sted. Han har også, for ordens skyld, lys hud, men bortsett fra det vet vi ingenting annet om han enn at han er høy. Ingenting av dette er hemmeligheter. Vi er en åpen familie, og ingenting annet er et alternativ. Skapet er for trangt, og det lukter vondt der inne. Jeg veit at det jeg har sett i mitt liv, er farget av at jeg har hatt Skapet som en brille på nesa. Da jeg var ni år visste ingen at jeg visste hvem hun var, den voksne dama som eksisterte i periferien min. Jeg skjønte liksom noe om henne, og at vi delte ett eller annet, men jeg var ni, og jeg holdt helt kjeft, for jeg visste at dette var aldeles unevnelig.

Jeg var feil. Og det var hun også.

Jeg veit ikke når jeg skjønte det, men jeg veit at ‘homo’ fortsatt er ett av de mest brukte skjellsordene vi bruker her i landet. Jeg veit at det fortsatt er morsomt å kle en mann i kjole på utdrikningslag fordi det er å drite han ut akkurat passe. Jeg veit det er vanlig å tenke at folk må få synes det er greit å håpe at ungene deres er streite. Jeg veit det er folk som synes det er unødvendig å heise regnbueflagget nå i juni. Jeg veit at på skolen til dattera mi heises regnbueflagget i skolegården og Pride feires, ikke for de skeive elevene, foreldrene og lærerne, men for alle. Jeg veit at det spiller en rolle hvor du vokser opp, hva du opplever og ser.

I år sa politiet i New York unnskyld, og noen dager seinere gjorde politiet i Oslo det samme. Kim Friele kommenterte klokt, mener jeg, at det her er snakk om ‘foreldrenes synd’; dagens politi kan ha dårlige holdninger som resten av befolkningen, men de står ikke lenger ved pissoaret nedenfor Fagerborg kirke og jager bort folk. Vi har avkriminalisert homofili, og det er lenge siden homofili var en psykiatrisk diagnose. Men det var i min levetid, og selv om vi forandrer lovteksten, kjemper vi med seiglivede absolutter knytta til kjønn og seksualitet. Friele sier videre at også psykiatrien bør si unnskyld, og jeg støtter henne i det. Jeg ønsker å legge til at medisinen bør gjøre det samme, sosialarbeidere, lærere, tanter, fedre, journalister, politikere – og menighetsledere. Si unnskyld, reis dere i solidaritet, og ikke vær en lort i Livet.

Hans Fredrik Grøvan legger til, når han går imot Anette Trettebergstuens (Ap) forslag om å gjøre såkalt «konversjonsterapi» ulovlig, at dette ikke må gjøres mot noens vilje. Ingen skal tvinges til såkalt «konversjonsterapi», man skal ønske det selv, og menigheter må ikke diskrimineres ved at de får retten til å utøve sin tro innskrenket. De skal ha muligheten til å «konvertere» skeive. Jeg ønsker å komme med en sammenligning. Dette er deres tro. Alle deler selvsagt ikke den. Det har vært tro om mye i historien, blant annet har det rådd tro om at barn ikke føler smerte som voksne. Dette virker utenkelig for en hel del av oss, men det er ikke ljug. Av den grunn har for eksempel barn opplevd medisinsk behandling så smertefull at de har besvimt. De fleste av oss tror nok ikke på en måte som gjør at vi ville la ungene våre bli utsatt for denne typen traume. Mange av oss ville aldri finne på å la ungene vokse opp i et miljø der det å være skeiv sees på som noe som kan og bør fikses. Men noen gjør det. Unger læres opp i denne troen. De læres opp til å tro at de er feil. Det er ikke frivillighet. Slik jeg ser det, er dette å utøve vold. Jeg kjenner folk som har levd i slike samfunn, jeg har holdt folk som har vært utsatt for slik «terapi». Grøvan kan male det rosenrødt, men jeg er et sannhetsvitne, og jeg var der da de ønsket å dø.

Hans Fredrik Grøvan er stortingsrepresentant for et parti i regjering. Han forsvarer menighetenes rett til å «konvertere». Grøvan er også lyngdøl, som jeg. Og jeg sier at nå er det nok. Det er 2019, jeg reiser meg og jeg ber alle dere der ute reise seg, vi som har sittet tause fordi vi ikke skal rokke båten, det er vi opplært til, og lager vi ei bølge så ber vi pent om unnskyldning, for du skal ikke tro du er noe, og du trenger vel ikke lage sånt styr? Men jo, nå må vi reise oss, og ikke være en lort i Livet.

Spesielt ikke hvis du er sørlending.

Det var Astrid Lindgren som skrev det. I Brødrene Løvehjerte kjemper to brødre kamp etter kamp, i liv etter liv, for det gode. De kjemper mot de seige, store systemene av grusomhet som har fått overleve i generasjoner. Det er storebror Jonatan som sier: «Det er ting som må gjøres, selv om de er farlige, for ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort.» Marsha P. Johnson og venninna Sylvia Rivera fikk sitt minnesmerke i Christopher Street denne måneden. Vi husker dem med takknemlighet. Femti år seinere går det parader over hele Norge, det frydes og feires, og det spys ut kommentarer på internett og rundt de pent dekkede kaffebordene om at det er fælt og vulgært og grusomt. Noen drar kommentarene riktig langt, som at skeive bør voldtas og skytes, og at vi så visst ikke får være ungene deres. Vi veit det. Derfor reiser vi oss.

Vi reiser oss slik at det kan klirre i porselen, slik at blondegardinen skal trekkes til siden. La det være klinkende klart: Det er 2019, vi står i frihet for alle, og alle er velkommen. Vi står ikke bare for oss selv, men for alle de som kommer etter oss, slik Marsha P. Johnson sto den natta i 1969. Vi står opp og kjemper fordi vi ikke er lort.

Jeg ber om et tydelig opprør. Jeg regner med at folk fra mange partier vil se urimeligheten i Grøvans utspill. Dette er en oppfordring til alle dere Det Ikke Gjelder. Jeg ber om støtte, fordi dette er absolutt foreldrenes synd, det er stillheten på Sørlandet.

Aina Kirsebom
sosionom, skribent, skeiv og sinna.