– Jeg vil ikke anpasse meg

Publisert

Etter nesten ti års tørke jubler blodfansen over Eva Dahlgrens nye album «Jag sjunger ljuset». Selv surfer artisten på gleden over at hun har funnet tilbake til musikken i moll. Mandag 17. oktober spiller hun på Rockefeller. Etter 10 års musikalsk pause slapp en av Sveriges mest kjære artister i vår albumet «Jag sjunger ljuset». Responsen var svært god, og utgivelsen ble en suksess – med strålende kritikk fra anmelderne og støtte både fra trofaste og nye fans. Det etterlengtede albumet ble etterfulgt av en utsolgt miniturné og konsert på Parkteatret i Oslo. Blikk møtte Eva Dahlgren i forbindelse med Oslobesøket i april i år.

Et blidt mollmenneske

Høy og rank med sin lyseblonde manke, svarte frakk og blå solbriller feier Eva Dahlgren (55) inn i foajeen på Smarthotell i Olav Vs gate. En av Sveriges største artister gjennom tidene, med fem Grammis Awards på peishyllen, gjester Oslo for å slippe sitt fjortende album, «Jag sjunger ljuset». De som har fulgt henne siden album som «Ung och stolt» (1987), «Fria världen» (1989) med singelen «Ängeln i rummet» og «En blekt blondins hjärta» (1991), har lengtet i snart ti år etter noe nytt fra lesbemagneten. De ivrigste sikret seg billett til den utsolgte slippkonserten på Parkteatret. Dahlgren nøler litt med å ta av seg solbrillene, mens hun slår seg ned i sofakroken. (Senere på konserten skal vi få vite at hun har fått dårligere syn med årene.) Ydmykt forteller hun om flotte tilbakemeldinger på det nye albumet, fra venner, fra fansen, fra anmeldere.– Det føles godt ti år senere, når du endelig slipper noe, at du ikke tar helt feil. Jeg synes jo selv det høres fantastisk ut, sier Dahlgren. Etter det forrige albumet «Maria» (2007) følte artisten, som har skrevet musikk helt siden hun var åtte–ni år, ikke samme skrivetrangen lenger. Hun var dessuten lei seg for utviklingen i musikkbransjen.– Plutselig skulle vi kun være reklame for Fanta. Plutselig hadde jeg ikke et yrke lenger, men kun en hobby. Det hadde tatt mange år for meg å kjenne på den yrkesstoltheten. Det kan være vanskelig å kjenne på den for oss artister, fordi vi har det så gøy, innrømmer Dahlgren. Pauseknappen gjorde at kreativiteten tøt ut andre steder. Hun oppdaget film da hun begynte å lage reklamesnutter for smykkebusinessen til kona Efva Attling. Hun glemte tid og sted, mens hun redigerte. Dahlgren hadde funnet et annet rytmisk arbeid.

«Tyst Eva!»

Den ferske lidenskapen førte artisten også til dokumentarfilmen. Hun ble tilbudt jobb på «Jag är Ingrid», Stig Björkmans dokumentar om legendariske Ingrid Bergman.– Det ga mersmak ... og var noe annet enn et popstjerneliv. Et Super 8-kamera (filmkamera i 8 mm filmformat, først produsert av Kodak i 1965, journ. anm.) er ikke akkurat stille. Ofte sa de «tyst Eva!» ... Allerede før «Jag är Ingrid» hadde musikeren skrevet mye av materialet til det nye albumet. Hun hadde begynt å kjenne på savnet etter å skrive og hadde en klar oppfatning av hvordan musikken skulle høres ut: Et klart og skarpt bymiljø.– Men så ble det til et varmt, raspende Super 8-bilde ... hehe. Artisten hadde bokstavelig talt sett lyset. Hun ville synge om lyset som fant veien inn i det mørke kjellerrommet der hun satt og komponerte, der solen vanligvis ikke skinner. Støvet som danset i solstrålene. Det hun hadde skrevet hittil, havnet i søppelet. «Jag sjunger ljuset» var første låta hun skrev til albumet. Så tok det tid å finne det riktige lydbildet. Dahlgren ville gjerne jobbe med en produsent i New York (Eva og Evfa bor halve året på Lower East Side på Manhattan), en som ikke hadde en forutinntatt mening om hvordan hun skulle høres ut.– Først syntes jeg det vi gjorde var bra. Vi laget jo avslutningslåten til Ingrid-dokumentaren. Men så jobbet vi oss inn i et hjørne som vi ikke klarte å komme ut av. Vi gjorde alt mulig, forteller Dahlgren, mens hun bretter opp halsen på den svarte genseren til rett over haken. Dett var dett etter ett års arbeid. Tilbake i Stockholm traff hun produsent Johannes Berglund. Full klaff. De to tok helt enkelt utgangspunkt i demoinnspillingene.– Alt har sin tid. Iblant går veien rundt bordet. Det gjelder å nyte omveien man tar.

Surfer på gledesbølge

En omvei som ble til en snarvei, var prosjektet Buddaboys som hun startet sammen med søstrene Mija och Greta Folkesson i 2002. Dahlgren spilte bass, og trioen ga ut «Lost peoples area» våren 2003, dro ut på turné og var også innom Oslo. Bandet og albumet fikk en lunken mottakelse.– Jeg var i en slags søkende fase. Men det var en naiv tanke at jeg skulle kunne rygge inn i et band. Jeg kunne ikke bare være bassist. Jeg kunne det, men publikum ville ikke ha det. Alt er ikke bare karriere heller. Det er viktig å ha kunstnerisk frihet, leke seg litt og gå videre, sier Dahlgren. Mange fans har nok fortrengt Buddaboys. Selv famler musikeren etter høydepunktet i karrieren. Hun snakker mest om veien fram til i dag.– Jeg har vært veldig heldig å fått møte så mange fine mennesker. Hvis jeg har vært ute og vimset, har noen dratt meg inn igjen. Nå når jeg er tilbake, kjenner jeg at jeg fortsatt brenner for musikk, forteller artisten og fortsetter: – Jeg så Bonnie Raitt i New York. Hun er 67 år og synger fortsatt helt fantastisk. Ikke det at jeg er så glad i blues, men konserten var kjempefin, og hun gjør jo litt andre låter også. Men hun utstråler det jeg kjenner nå. En glede over å få være der. Når du er yngre, strever du etter en karriere, men nå har jeg gjort det, jeg trenger ikke å bevise noe lenger. Jeg kan surfe på en gledesbølge over at jeg fortsatt synes det er kult å holde på med musikk. Det er heftig.

Vil ikke passe inn

Nå når hun har passert 50, bryr ikke Eva Dahlgren seg lenger om å passe inn. På det siste sporet «Blå» synger hun: «låt mig bara vara/det kan väl inte vara så farligt/låt mig slippa undan/och få egna former/jag vill inte passa in/där jag inte passar in/jag är blå» – Har du som mange kunstnere følt på utenforskapet?– Jeg har følt meg annerledes enn alle andre nesten hele livet. Og det oppdager man jo også når man blir litt eldre, sånn føler jo alle seg! sier hun og ler så smilerynkene sprekker. Eva Dahlgren er kanskje det største lesbeikonet Sverige noen gang har sett, men hun vil helst ikke ta merkelappen innover seg.– Det er av ren overlevelsesdrift. Jeg vil ikke anpasse meg. Om jeg er et ikon får andre bedømme. Jeg går ikke rundt og tenker på det, understreker hun. – Er det slitsomt at folk alltid har en oppfatning om deg?– Tidligere tenkte jeg på hva folk mente om meg ... Hun sukker høyt.–Men det har gått over. Jeg har nok resignert, hehe. Likevel, det er skjønt å være anonym i New York. Hun har tross alt levd hele sitt voksne liv som kjendis.– Det er klart at det påvirker et menneske. Jeg vet ikke hvor mye, men det påvirker. Og jeg kjenner at når jeg kommer dit, da er jeg ingen. Det er herlig. Når jeg møter folk, så møtes vi med eksakt samme forutsetninger.

Den grå massen

Da Eva og Evfa opptrådte sammen under Stockholm Pride i 2014 beskrev det skeive nettstedet QX.se stemningen som magisk. For Dahlgren var det slettes ikke som å komme hjem til sine egne. Publikum er publikum. Samtidig synes hun det er flott at Pride finnes, at vi har kommet så langt, at vi er så mange.– Vi må likevel være bevisste på at den friheten vi har nå, ikke nødvendigvis varer for evig. Vi må se på kampen for vårt demokrati og våre menneskerettigheter som pågående. Ifølge artisten må vi ikke hele tida påtale et utenforskap, vi må forsøke å være inkludert.– Det er som å tale ut fra sitt handicap hele tida, ut fra sin seksualitet eller ut fra at du er innvandrer. Fortsetter vi med det, kommer vi ingen vei. Skal vi komme videre, så må vi få være bare mennesker. Være inkludert i det som er den store ... triste ... grå ... massen. I’m sorry to say, hehe. Da Eva giftet seg med sin Evfa, slo Expressen det opp på forsida. Den svenske tabloidavisa skal ifølge SVT aldri ha solgt så mange eksemplarer. – Hvordan fant du og Evfa hverandre?– Jeg vet ikke. Vi har ferdes i samme krets siden slutten av 80-tallet, og en dag ble vi forelsket i hverandre. – Du synger jo om kjærligheten?– Nettopp, jeg forsøker å forstå ...

Finnes ikke noe dur

«Sommarens sista dagar» heter en av låtene Dahlgren er mest fornøyd med på «Jag sjunger ljuset».– Vi brukte pianospillet vi spilte inn med Matt Ray, nesten det eneste som er igjen på platen etter New York. Jeg begynte å gråte for det er så fint. Det handler om den følelsen du har når du er på ditt aller lykkeligste og vil bevare den lykken hele livet. Men du vet at det ikke går. Det er lykke med en viss vemod. – Finnes det en melankolsk grunntone i deg?– Johannes sa til meg: “Det finnes ikke noe dur i oss. Vi er mollmennesker, du og jeg.” I kunstverk beundrer jeg vemodigheten. Det er vakkert og gir meg mer egne tanker. Derimot er jeg ikke et vemodig menneske. Jeg vil leve det glade livet. Blikk har for første gang fått fotoforbud under et intervju, og sterke begrensninger på konserten om kvelden. Pressebildene har artisten full kontroll på.– Er det noen ting som jeg hater ved denne jobben, så er det å bli fotografert. Jeg orker ikke mer. Etter alle disse årene føler jeg at jeg kan takke nei, sier hun bestemt og lager en spontan duckface. Fire timer etter intervjuet, foran scenen på Parkteatret, ser vi med et halvt øye at konsertlokalet til forveksling likner en kvinnekveld fra sent åttitall. Den norske blodfansen er parat. Forventningsfulle blikk. Enkelte hyl i salen. Så entrer alles Eva og leverer varene.– Takk for at dere har ventet på meg ... Eva Dahlgren, Rockefeller, mandag 17. oktober.