John Grant kommer tilbake til Oslo, etter sist å ha spilt Rockefeller i 2013 – og for 36 betalende (!) på John Dee i 2010. Torsdag 8. november spiller han på Sentrum Scene.

Grant er i disse dager i ferd med å legge den siste finpussen på sitt fjerde soloalbum, oppfølgeren til «Grey Tickles, Black Pressure» fra 2015 og «Pale Green Ghosts» fra 2013.

Det har vært et par travle år med andre prosjekter siden forrige album, blant annet har han samarbeidet med Susanne Sundfør – men nå det nytt solomateriale fra amerikaneren i islandsk eksil – fra lavmælt og svevende folkpop via deilig mørk croonervirksomhet til duvende elektronikk.

Skeive John Grant gjemmer seg ikke bak noe når han forteller om knuste hjerter, egenopplevd elendighet og sin status som hivpositiv. Likevel etterlater han oss ikke i mørket, men tar publikum med på noe genuint oppløftende og rørende.

Grant har ei fortid som vokalist i elektrofolkrockbandet The Czars, men så slapp han sitt første soloalbum The Queen Of Denmark i 2010. Albumet fikk strålende kritikker over alt og to av låtene fra albumet, «TC and Honeybear» og «I Wanna Go to Marz», dukket opp i homofilmen «Weekend» i 2011.

I 2013 kom albumet Pale Green Ghosts, som blant annet ble kåret til årsbeste i VGs oppsummering av musikkåret. Det er et album som følger opp stemningsbildet av en artist med ei kaotisk fortid og et skjørt sinn. Men denne gang var det hele pakket inn i smarte og vittige tekstlinjer, akkompagnert av nydelige melodier. Til og med technorytmer fant en plass på albumet, sammen med lyden av fordums synther og rytmer. I tillegg dukket selveste Sinead O’Connor opp på låta «GMF» (greatest mother fucker), en låt som feirer annerledeshet på en måte som treffer deg mitt i fleisen.

John Grant har ikke hatt det lett. Foreldrene hans avviste ham da han kom ut av skapet som homo. Han føler seg forlatt og sliter med romantikk. Han lider av agorafobi, depresjon. I tillegg er han åpen om at han er hivpositiv.
«Doc aint lookin’ at me, says I got the disease, now what did you expect, you spent your life on your knees», synger han i låta «Ernest Borgnine».

Sjokkbeskjeden fikk han i 2011, mens han var ute og handlet sko i London. Grant forberedte en tur til Stockholm, hvor han skulle jobbe med den anerkjente produsenten Kleerup, da det tikket inn en tekstmelding. Tekstmeldingen var fra en fyr Grant hadde hatt sex med, og i meldingen sto det: «Jeg har dårlige nyheter.»

Etter å ha fått diagnosen hivpositiv byttet Grant ut en avhengighet med en annen, fra kokain til sex.
«Når jeg ikke lenger kunne gå på byen og bli nedkjørt på dop, så ville jeg i hvert fall ha mye sex – sex er jo naturlig. Ingen skal få nekte meg det, ikke sant? Men det var også feil. Jeg knullet for en grunn. Jeg knullet rundt for å skade meg selv, for å straffe meg selv fordi jeg følte jeg ikke var god nok. Da jeg innså at jeg måtte takle hiv også, ble jeg bare så sliten. Jeg tenkte, «kødder du med meg?». Jeg må bare konstatere at jeg ikke klarer å forholde meg normalt til noen ting», fortalte en åpenhjertig John Grant til The Guardian i 2013, og det er tydelig at det er musikk, konserter og et hengivent publikum som må til for å holde ham i live.

John Grant + support: Two Medicine, Sentrum Scene. Torsdag 8. november. Arbeidersamfunnets plass, Oslo.