John Grant er høy, blek og kjekk. Med fullskjegg, bamsete kropp og irrgrønne øyne sjarmerer han med musikk som er fylt av kaos og personlige opplevelser. Onsdag 12. juni kan du oppleve John Grant på Parkteatret i Oslo.

 

John Grant har bakgrunn fra bandet The Czars, som la inn årene i 2004. John Grant gikk solo med albumet «Queen of Denmark» i 2010, et album med låter som «Jesus Hates Faggots» og «I Wanna Go to Marz», og et stemningsbilde som rant over av selvkritiske, om ikke selvhatende, tekster. Men kritikerne og publikum likte det de hørte, og det anerkjente musikkmagasinet Mojo utropte plata til årets album.

Mange fikk ørene opp for musikken til John Grant da to av låtene fra «Queen of Denmark», «TC and Honeybear» og «I Wanna Go to Marz» dukket opp i homofilmen «Weekend» i 2011.

Nå er John Grant aktuell med plata «Pale Green Ghosts», et album som følger opp stemningsbildet av en artist med en kaotisk fortid og et skjørt sinn. Men denne gang er det hele pakket inn i smarte og vittige tekstlinjer, akkompagnert av nydelige melodier.

Til og med technorytmer finner en plass på albumet, sammen med lyden av fordums synther og rytmer. I tillegg dukker selveste Sinead O’Connor opp på låta «GMF» (greatest mother fucker), en låt som feirer annerledeshet på en måte som treffer deg mitt i fleisen.             O’Connor er en stor fan av Grant, hun covret låta «Queen of Denmark» på sitt 2012-album «How About I Be Me (And You Be You)?», og bidrar på fire spor på «Pale Green Ghosts».

John Grant har ikke hatt det lett. Han lider av agorafobia, depresjon og over at foreldrene hans avviste han da han kom ut av skapet som homo. Han føler seg forlatt og sliter med romantikk.

I tillegg er han åpen om at han er hiv-positiv.

«Doc aint lookin’ at me, says I got the disease, now what did you expect, you spent your life on your knees», synger han i låta «Ernest Borgnine».

Sjokkbeskjeden fikk han i 2011, mens han var ute og handlet sko i London. Grant forberedte en tur til Stockholm, hvor han skulle jobbe med den anerkjente produsenten Kleerup, da det tikket inn en tekstmelding. Tekstmeldingen var fra en fyr Grant hadde hatt sex med, og i meldingen sto det: «Jeg har dårlige nyheter.»

Ikke før hadde Grant landet i Sverige, så måtte han finne en lege. En uke senere kom beskjeden han fryktet. Han var hiv-positiv.

«Jeg var i sjokk», forteller Grant i et intervju med den engelske avisa The Guardian.

«Det var en skikkelig mørk, mørk tid,» sier Grant og forteller at han gikk ut offentlig med hiv-statusen på festivalen Meltdown i London samme år, hvor han opptrådte med bandet Hercules and Love Affair.

«Jeg har en tendens til å overtenke. Men så bestemte jeg meg: gjør det lett, din idiot. Jeg tror en av grunnene til at jeg gjorde det så offentlig er fordi jeg følte jeg ikke kunne, eller burde. For jeg skammer meg. Men jeg vet jo at det er mange homser i homomiljøet som går i gjennom det samme som meg, og jeg gjorde det for dem.»

«Pale Green Ghosts» ble ikke spilt inn i Stockholm, Sverige som planlagt. Turen gikk til Island, hvor John Grant nå bor fast. Albumet, produsert av Biggi Veira fra det islandske bandet GusGus, oppsummerer livet, slik han har levd det: hardt og intenst. Men det er også rom for å reflektere over livet, slik det er i dag. Det høres godt på platas avslutningsspor, «Glacier», som er en 8 minutter lang symfoni som forteller historien om et liv i ubeskrivelig smerte, men som samtidig brøyter nye veier og ser nye lysglimt.

Etter å ha fått diagnosen hiv-positiv har Grant akseptert at han byttet ut en avhengighet med en annen, fra kokain til sex.

«Når jeg ikke lenger kunne gå på byen og bli nedkjørt på dop, så ville jeg i hvert fall ha mye sex – sex er jo naturlig. Ingen skal få nekte meg det, ikke sant? Men det var også feil. Jeg knullet for en grunn. Jeg knullet rundt for å skade meg selv, for å straffe meg selv fordi jeg følte jeg ikke var god nok. Når jeg innså at jeg måtte takle hiv også ble jeg bare så sliten. Jeg tenkte, «kødder du med meg?». Jeg må bare konstatere at jeg ikke klarer å forholde meg normalt til noen ting», forteller en åpenhjertig John Grant til The Guardian og det er tydelig at det er musikk som må til for å holde han i live.

Onsdag 12. juni, John Grant, Parkteatret, Olav Ryes plass 11