TilbakeBlikk

Det gode mennesket fra Baltimore

Hver søndag tar vi et dykk i Blikk-arkivet. I dag: Det gode mennesket fra Baltimore.

Faksimilie fra Blikk nr 12, 1998.
Faksimilie fra Blikk nr 12, 1998.
Publisert

 – Når jeg dør håper jeg at folk kommer til å ha sex på min grav. Det ville være fint, sier trashfilmens ubestridte ener til Blikk.

Fra arkivet

Dette intervjuet sto på trykk i Blikk nr. 12, 1998.

I forbindelse med Oslo Filmfestival var John Waters på en lynvisitt i Oslo. I løpet av én hektisk dag skulle han møte presse og publikum for å presentere sin nye film Pecker.

 Pecker er en komedie om amatørfotografen Pecker (Edward Furlong fra Terminator 2) som blir berømt over natten. Fra å stille ut fotografiene sine i en hamburgersjappe hjemme i Baltimore blir han plutselig hyllet som fotografikunstens framtid av New Yorks kunstelite.

 Rikdom og berømmelse fører dessverre ikke til annet enn ulykke for Pecker. Kjæresten (Christina Ricci, Addams Family, Ice Storm) vil slå opp, og bestemorens snakkende Jomfru Maria-skulptur blir uutgrunnelig stum. Årsaken til alt dette er at naive Pecker med sine foto har gitt et litt for sant bilde av Baltimores hverdag hvor lesbiske strippere, homobarer og lyssky aktiviteter ligger like under en prektig overflate.

 Filmen er energisk, morsom og viser at John Waters har tatt en tur tilbake til sine trashy røtter fra Polyester og Pink Flamingoes. Samtidig er det ikke tvil om at dette er en film fra en godt voksen mann.

 Vi ble vist inn i en suite på Hotel Continental for å vente på tur til å intervjue den mannen som kanskje har satt et av de kraftigste fotavtrykkene i amerikansk filmhistorie. Som småunger hadde vi lenge fantasert om hvordan møtet med Mesteren skulle bli. Hvordan ville mannen som har blitt kalt «The King Of Filth» og «The Pope Of Trash» egentlig være?

 Svaret skulle bli overordentlig hyggelig. Presis på minuttet dukket John Waters opp. Kledd i en enkel svart dress hilste han høflig, smilte og sa det magiske ordet: "Shoot!":

 – Pecker er en utrolig frisk og energisk film, hvordan klarer du etter over tredve år i bransjen å få din fjortende film til å bli så vital?

– Jeg elsker å lage film og jeg elsker å skrive manus til film. Halve gleden er å sitte for seg selv for å finne på historier, pønske ut sprø situasjoner og prøvesnakke replikkene. Jeg prøver også å jobbe ut en filmidé uten å tenke på om filmen blir en hit eller ikke. Selvsagt har jeg et realistisk forhold til at filmen må tjene inn sine penger og at ingen bør tape på den, men det som alltid er viktigst for meg er at filmen har en morsom historie og gode poenger.

– Du er kjent for å ha brukt dragqueens i filmene dine, i Pecker bruker du dragkings, hvorfor dette kjønnsskiftet?

 – Jeg har hatt masse drag i filmene mine, delvis for å sjokkere og delvis for å skape våre egne stjerner. Vi var en vennegjeng hvor alle så opp til hverandre og brukte hverandre til å gjøre narr av Hollywoods stjernedyrking. Divine var min Elizabeth Taylor og David Lochary var min David Niven. Drag fungerte da, men det fungerer ikke nå lenger. Hele dragkulturen har utspilt seg selv. Ingen leer på et øyelokk av transene, ingen blir sjokkert og selv husmødre liker dem. Dragqueens må nok se seg utkonkurrert av lesbiske dragkings. Det mest hysteriske jeg vet er et par dragkings jeg kjenner. De elsker å kle seg som supermacho homser med bart og full pakke. De pleier å snike seg inn på de mest macho homostedene. Der sjekker de opp gutta og gjør dem kåte for så å avsløre hva de egentlig har å by på. Dragkings er vår tids sexterrorister.

 – Mye av handlingen i Pecker utspiller seg i miljøet rundt en homostrippebule i Baltimore hvor vi får se eksempler på noe du har kalt tea-bagging. Hvordan fant du på dette?

 – Baren i filmen eksisterer i virkeligheten og tea-bagging så jeg for første gang der. Hele greia går ut på at stripperne står på bardisken og gnir balla ned i panna på tilskuerne. Dette er mye mer mykt og behagelig enn helicoptering, som betyr at stripperne slår ståpikken i trynet på gjestene. Etter at filmen åpnet i USA har tea-bagging spredt seg som en farsott på strippeklubber over hele landet og man har funnet på stadig nye varianter. Jeg er glad jeg ikke viste om noe av dette for det hadde blitt litt av en jobb å slippe unna sensuren med noe grovere enn all tea-bagging'en og fittehårene som allerede er der!

 – Apropos fitte. Har du noen gang blitt utsatt for direkte sensur?

 – Ja ofte. I begynnelsen var det så ille at folk fra byrådet i Baltimore kom for å sjekke filmene mine og tvang meg, under oppsyn, til å klippe bort scener fra originalfilmene. Pink Flamingoes er fremdeles forbudt i Sveits og må vises i en kraftig sensurert utgave i England. Jeg er selvsagt klar over at mange av filmene mine er obskøne, men de er fulle av glede og kan vel sees som «feel-good»-filmer om vanskelige temaer.

 – Er obskønitet din fremste motivasjon for å lage film?

 – Nei. Min motivasjon har alltid vært å få folk til å le av det obskøne og vulgære for å fjerne sjokkeffekten. Ingen av oss som var med fra starten med Pink Flamingoes drømte om at det skulle føre til øyeblikkelige kultsuksess. På den tiden var jeg svært inspirert av radikal venstrepolitikk og hadde et ønske om å drive en slags humor- terrorisme mot all borgerlighet. Jeg ler litt av det i dag, men ser at det har hatt en effekt både på meg selv, Baltimore og ikke minst Hollywoodfilmene.

– Hvordan var ditt forhold til Divine?

– Fantastisk! Da Divine døde i -88 falt veldig mye sammen. Han var en god venn, en fantastisk skuespiller og vi hadde brukt masse energi på å lykkes med filmene våre. Etter at vår siste film sammen, Hairspray, ble vårt kommersielle gjennombrudd, fikk han bare nyte berømmelsen og ekte stjernetilværelse i et par uker før han døde. Det skjedde faktisk kvelden før han skulle ha en gjesteopptreden i en episode av fjernsynskomedien VåreVerste År (The Bundy Family) som da var ekstremt populær. For Divine ville det vært nøkkelen til den kommersielle underholdningsindustrien. Det er rart å besøke gravstedet hans fordi alle som kommer dit pleier å legge igjen de mest absurde gaver på graven hans. Alt blir lagt der, fra smultringer og sminke til avføringsmiddel. Det hender også at folk har sex på graven hans, noe jeg synes er flott. Når jeg dør håper jeg at folk kommer til å ha sex på min grav!

– Hvor står du i forhold til homomiljøet?

– Jeg er åpen homo, men foretrekker at folk tenker på meg som en regissør som er homo og ikke en homoregissør. Ellers prøver jeg å bidra til aidssaken så mye jeg kan. Mange av mine venner og noen av de som var med i mine tidligere filmer er døde av aids, og jeg føler at aids har blitt for meg det Vietnamkrigen var for det heterofile Amerika. Derfor går alltid billettinntektene fra Baltimorepremierene mine til kampen mot aids.

– Du er blitt femtito år gammel og har hatt et hektisk liv. Hvordan har du det nå?

– Jeg ser på meg selv som en svært heldig og lykkelig mann. Jeg gjør det jeg vil. Har aldri hatt en vanlig jobb og ser i positivt på livet. Selvsagt har ting forandret seg ekstremt mye i løpet av min karriere. Det som en gang ble regnet som kontroversiell humor er i dag det jeg vil kalle vanlig amerikansk humor som du finner i nesten all film nå om dagen. Min sinte svarte humor og Hollywoods humor har sakte men sikkert møtt hverandre. Jeg er glad jeg kan se det slik, for som jeg pleier å si: En sint gutt på tjue er sexy, men ikke en sint mann på femti! Ironisk nok er det Pink Flamingoes som fremdeles driver meg. Uansett om jeg skulle bli drittlei av den så vil den nok være nevnt i min nekrolog.

Powered by Labrador CMS