Jul i bobil

Thomas Skaalvik reiser rundt i bobil i Europa sammen med hunden Hector. Denne uke forteller han hvordan det er å feire jul alene i bobil omgitt av palmer og oliventrær med julelys. Jeg er ikke noe glad i lyskryss. Nei, faktisk har jeg begynt å mislike dem sterkt. Ikke fordi det er noe galt med fargene på lysene. De er greie nok de – unntatt rødt! Er det rødt, kan du banne på at det ikke tar lange tiden før det dukker opp en tigger fra intet som enten skal pusse vinduene dine, selge deg noe helt ubrukelig, eller bare rett og slett tigge. Jeg må stålsette seg meg hver gang, se rett frem og late som om de ikke eksisterer. Slettes ingen god følelse, og sekundene blir lange før det skifter til grønt igjen. Jeg kaster et kort blikk ned til siden på sigøynerdama som banker iherdig på vinduet. Pistrete hår, mangler noen tenner, sliten hud men sikkert ikke fylt 30 ennå. Hun gir seg ikke. Desperat prøver hun å oppnå kontakt med meg. Fillete klær, barbent, og en unge på armen. Jeg biter tennene sammen og ser resolutt en annen vei. Hun svarer med å legge en pappbit på frontvinduet påskrevet noen ord: «Barnet sulter, jeg fryser, og vi er hjemløse. Er 50 centimes for mye å ofre?» Lyset skifter til grønt, og jeg kjører videre. Jeg kunne ha valgt å gi henne en av de mange velstandseuroene som allikevel slenger i bobilen og kjøpe meg litt avlat. Hun skal også overleve en jul med barnet sitt... Jeg gjør meg noe tanker om akkurat det. Hjelper det virkelig om jeg gir henne en euro? Vil hun få det lettere? Vil hun og barnet få en bedre morgendag? Jeg vet ikke. Jeg synes det er et fryktelig vanskelig valg. Som å velge mellom kolera og pest. Gir jeg henne en euro, er sjansen for at hun står på gaten neste dag mye større enn om ingen gir henne noen. Da måtte hun ha funnet andre løsninger. Hvilke vet jeg ikke. På den annen side, det er et menneske som står der i nød. Det kunne vært mitt eget barn hun holdt på. Julepynt og bobiler Hector og jeg hadde bestemt oss for en stille og fredelig jul på campingplassen i Diano Marina på den italienske Riviera dei Fiori. Mutters alene. Han og jeg. Massevis av plass å boltre oss på, nok av katter for Hector å jage etter, og langt fra Sandvika Storsenter hvor folk nærmest må slå hverandre i hjel for å redde inn de siste julegavene - i god medmenneskelig ånd, må forstå. Det er palmer rundt bobilen, knallvær og nesten ikke en kjeft i sikte. Ikke andre enn han arbeidskaren da, som holder på med noe nede i enden av campingplassen. Hector og jeg har det riktig så fint der vi sykler rundt, og ikke gjør noe annet enn bare å kose oss. Og den kunsten kan vi. Men langsomt begynner det å skje noe rundt oss. Først noen små søte nisser som dukker opp ved innkjørselen, og så noen hyggelige blinkende lys på oliventrærne og palmene. Kanskje litt vel sterke de fargene, men fint med litt julestemning. Dessuten skal jeg vel ikke blånekte på at balkongen sist jul i Bærum også var litt vel grell, og sikkert kunne ha kvalifisert til en styresak. Går det der, må det gå her! Men det stopper ikke helt der. Snart kommer det opp roterende plastikkpalmer, lyskastere, som må ha vært lånt fra et dårlig diskotek i nærheten, og all verdens juggel. Jeg hadde ikke forestilt meg et tivoli, men undrenes tid er ikke forbi. Og så ruller de inn, en etter en, fra fjern og nær, i noen gigantpalasser av noen bobiler, og setter opp parabolantennene sine i alle retninger, dekorerer sirlig med enda flere blinkende lys, plastblomster på plattingen og noen små, søte, hagegjerder rundt, som jeg ikke helt forstår vitsen med. Det begynner langsomt å gå opp for meg at det kanskje ikke blir så fredelig allikevel. Hector i avisa Morsomt forresten det der med syklingen til Hector og meg. Vi har en sånn springer som jeg fester han til, så kan han løpe fritt ved siden av, uten at jeg må holde han i bånd og sykle inn i nærmeste palme. Han piper og uler av fryd lenge før vi setter i vei. Dette elsker han. Og det skal gå fort. Rasende fort! Opp og ned trange gatesmug med sykkelforbud, piling hit og dit, og ikke fritt for at vi kvester noen her og der, men pytt, pytt! Hector sjarmerer de fleste på plass igjen allikevel. (NB! Der har jeg visst noe å lære av Hector!) Og det er ikke så rent lite oppmerksomhet han får der han løper med tunga hengende på slep og en lykkelig hale. Såpass oppsikt vekker det at en journalist fra et lokalt blad stopper oss og vil ha noen bilder av sjarmøren. Og Hector stiller selvfølgelig opp, og blir en aldri så liten lokalkjendis. Jeg lurer forresten på om denne Hector er litt vel pr-kåt? Han benytter ihvertfall enhver anledning til å lage litt vesen av seg. Saken er den at han for det meste sitter i førersetet, mens jeg sitter og koser meg og hakker på internett om natta. Da sitter han og speider etter disse evinnelige kattene. Og får han øye på en - og de ser han jo om de er der eller ikke - så er det søtten meg fullt sirkus i bobilen, og det tvert! Først gjør han noe som likner en saltomortale, så et helsikes bjefferituale med pelsen rett i været, og så fullt firsprang mot vinduer og dører og det som er. Han kan liksom ikke få fortalt meg godt nok hvor mye faenskap disse kattekrekene kan finne på. Så tar jeg noe som ligner en flikkfllakk og prøver å fange ham inn og hysje ham ned. Basketak hver gang. Selvfølgelig bare tull, og til ingen nytte, men hva skal man gjøre da? Ikke nok med det, for nå har han, utspekulert nok, lært seg til å bruke bilhornet for å lage litt ekstra spetakkel. Er det noe spennende i sikte, så er det straks to poter på hornet. Full tuting, takk! Om det er midt på natta, er for ham knekkende likegyldig. Nå skal det tutes, tutes og tutes. Og ikke bare når det er katter i sikte. Om jeg våger meg så mye som en millimeter fra bobilen, så skal sirenene på. Tuuuuuuuut! Jeg tror jeg må gjøre noe med den saken der. Men, kanskje det ikke er så farlig nå med et stadig økende blinkende palmer, nisser og falsk snø rundt oss. Det passer nok godt inn med vårt bidrag da. Men så var det dette med at vi ønsker en fredelig og hyggelig alenejul. Faktisk blir det så mye blinking og mennesker rundt oss etter hvert at vi bestemmer oss for å rulle videre. Og hvorfor ikke? Våkner vi opp klokken 05.13 en søndagsmorgen og får en klar idé om at vi skal av gårde, så står det ikke på noe annet enn å fyre opp dieselmotoren og sette av gårde. Kanskje greit å få av seg pysjen, som jeg aldri bruker allikevel, og inn i noe mer anstendig, men så er nå det alt. Av gårde bærer det i hvert fall. Over grensen til Frankrike, og ned langs Côte d’Azur på jakt etter det fredfulle stedet. Og det finner vi... Pellests med ribbelukt Rart det der med å feire jul alene. Jeg har lenge gledet meg til det. En fin dag til ettertanke og ikke minst til å tenke på alle de som sitter i de tusen hjem og krangler om saksa for å få opp julepakkene sine i en fei, småraper ribbe, og dytter i seg sirupsnipper - akker og stønner seg og har nådd feiringens høydepunkt. Nå er jeg litt forvirra på hva folk egentlig feirer, men det har jeg da vel heller ikke noe med. Men jeg blir litt engstelig når venner og bekjente plages over at jeg skal sitte her alene på julaften. Det mangler ikke på sms-er om akkurat det. Det finnes mange nok dager ellers i året jeg ikke hører et pip. Men akkurat julaften skal visstnok være ille. Og da går tankene mine spesielt til de mange eldre, og andre, som sitter alene mesteparten av året, glemt og gjemt på institusjoner og andre steder. På julaften blir mange av dem hentet frem, for alene skal man da ikke være. Resten av året da? Nei, det er noe annet. Vi ruller av gårde. Gjennom Menton og en kort stopp i Monte Carlo for å strekke på beina. Faren min viste meg en gang en liten bronsehest som står i vestibylen på Hôtel de Paris. Forbenet er nedslitt av de tusen som diskret sklir forbi og stryker den. Det skal visstnok bringe lykke og hell, og er et fast rituale for de mange spillegale som går inn på kasinoet for å søke lykken rundt spillebordet. Jeg går inn og gjør det samme, og ønsker meg så mangt. Ett er mer oppmerksomhet i hverdagen for de som er mer trengende enn det jeg er. Ikke minst hun sigøynerdamen med barnet sitt. Jeg angrer på at jeg ikke ga henne en euro. Det skal så lite til. Nå er det ikke så mange lyskryss i Monaco, og heller ikke så mange tiggere. Ganske så kjemisk fritt for det. Bobilturister er heller ikke spesielt velkomne, så like greit å snirkle seg videre på Basse Corniche og til Nice. I Nice derimot, er det ikke mangel på lyskryss med røde lys som varer ekstra lenge. Og nå sitter jeg her med en «ekte» Patek Philippe klokke fra Geneve som ikke går.....Litt underlig det der, han lovte jo på tro og ære at dette skulle være av første kvalitet. Den kostet jo hele 35 euro. Men god jul ønsker jeg han likevel! Det samme til hun dama i bobilen ved siden av. Hun bor i et eventyrslott av en bobil og har snart brukt en måned på å dekorere med nisser, blinkende lys og glitter. På toppen av det hele, en lykkeportal som spiller Jingle Bells når hun går igjennom. Og det gjør hun til stadig. Hun ser bare lykkelig ut hver gang hun gjør det, smiler storartet for seg selv, og har det riktig så koselig der hun tutler i vei. Alle har vi vår måte å feire jul på, og jeg tror jeg begynner å like jul i alle blinkende farger. Lyskryssene også. God jul til deg! P.S Om du bekymrer deg for Hector i julen, så kan jeg betrygge deg med at rettene er få, men utvalgte. Pellets i julefarger med ribbelukt. Utrolig hva man får om dagen. Det eneste jeg selv er bekymret for, er denne Grandiosaen jeg prøver å få kloa i. Ser dårlig ut, men jul skal det bli. Thomas Skaalvik Har du lyst å sende Thomas en email, svarer han gjerne på tskaalvik@mac.com .