Gå ikke glipp av Gerd Brantenbergs høytlesing av «Anne og Anne kommer hjem til jul» på KulturBlikk på So onsdag 14. desember. Frank Mosvold viser kortfilmen «Hjem til jul», basert på Brantenbergs novelle. Norges første lesbiske forfattere synes nåtidas homoliv er blitt «litt vel borgelig». Men Gerd Brantenberg vil mer enn gjerne følge opp fjorårets suksess på KulturBlikk med en ny opplesning av «Anne og Anne kommer hjem til jul». «Anne og Anne kommer hjem til jul» sto på trykk i novelleantologien «Kjærlighet i rosebedet» som kom ut i 1980. I de 30 årene som har gått siden den gang, har Gerd Brantenberg (70) lest historien på utallige førjulstreff. I desember i fjor var det første gang hun leste novellen på KulturBlikk på So. Både opplesningen, stemningen og kontakten mellom forfatter og publikum ble en stor suksess, og dermed takket hun straks ja til å komme å lese novellen i år også. – Situasjonen som historien parodierer, er klassisk og veldig mange homofile kvinner og menn kjenner seg igjen i den. Dette er et øyeblikk de aller fleste av oss har vært gjennom, og som er like aktuelt i dag: «Mamma, det er noe jeg må fortelle deg ...», sier Brantenberg - landets første åpne lesbiske forfatter. Etter «Anne og Anne kommer hjem til jul» har Brantenberg skrevet flere historier om paret. Blant annet «Anne og Anne skriver bok», «Anne og Anne inngår partnerskap» og «Anne og Anne går på kvinnekveld på Metropol». – Kanskje samler jeg historiene i en bok en dag. Debutromanen hennes, den sarkastiske monologen «Opp alle jordens homofile», kom ut i 1973 mens hun studerte i Danmark. Der hadde det gått opp for henne at det fantes mange flere homofile enn det hun tidligere hadde trodd.
– Hvorfor ble «Opp alle jordens homofile» din aller første bok?
– Jeg syntes jeg var veldig gammel. Jeg var blitt 30 år og hadde fremdeles ikke skrevet en eneste bok, noe som var en ambisjon jeg hadde hatt siden jeg var ung. Om jeg så ikke fikk skrevet noe annet, så ville jeg i hvert fall gi ut denne historien. Jeg ville syntes at mitt liv hadde vært mislykket eller en fiasko uten. En veldig vilje lå bak. Jeg ville også skrive boka ut fra en følelse av at jeg kunne vitne om noe som få andre kunne.
Egalia blir film
«Egalias døtre» som kom ut fire år senere, ble Norges største boksuksess internasjonalt i 1970- og 1980-årene og er blitt både dramatisert og oversatt til et titalls språk. I tillegg har Brantenberg fått minst ti forespørsler om filmatisering av boka.
– Hvordan tror du det vil være å se filmen når den blir en realitet?
– Jeg har opplevd å se boka dramatisert, og jeg syns den ble for farsepreget. Filmen er konkret planlagt, men jeg tror det er sånn at når du har skrevet en roman eller en novelle, og den skal dramatiseres eller filmes, så må du finne deg i at det ikke lenger er ditt stoff. Hvis du gjør det, kan du ha stor glede av det. Hvis ikke, vil du sitte og gremme deg.
– Hvilken bok betyr mest for deg i dag. Er det «Opp alle jordens homofile»?
– Nei. Jeg tror heller det er slik at jeg er veldig glad for å ha skrevet noen av bøkene. Jeg er veldig glad for at jeg skrev «Sangen om St. Croix» om barndommen i Fredrikstad, og «Augusta og Bjørnstjerne» om min oldemors hemmelige forlovelse med Bjørnstjerne Bjørnson. I alt har hun skrevet tretten bøker, utallige artikler, fortellinger, noveller og dramatikk. Dessuten er hun kjent for sine feministiske kampsanger – noen også trykket i antologier. Den forrige romanen hun skrev, «Landssvikersken», om første halvdel av 1900-tallet i Norge og Tyskland sett fra en tysk kvinnes perspektiv, kom ut i 2003.
– Skriver du på en ny bok nå?
– Nei, men jeg svarer aldri ærlig på det spørsmålet. Jeg har noe liggende, men jeg har så mange gjøremål og det blir så mange avbrytelser. Samtidig ser jeg ikke noe påtrengende behov for en ny bok akkurat nå. Jeg blir stadig konfrontert med bøkene mine, og er glad for at jeg kan holde både foredrag og kåseri om dem. For meg er det spennende og berikende.
Kamp mot normaliteten
Brantenberg er ikke videre opptatt av nåtidas homoliv og homokamp. – Når man er 70 år, sier det seg selv at selve jakten er slutt. I hvert fall er den ikke så intens som før. Men homolivet har forandret seg på en måte som ikke passer for meg. Dette med all staffasjen, å kle seg ut og å gå i homomarsj. Jeg tar ikke avstand fra det, men det er ikke noe som jeg føler meg hjemme i. I 70-årene dreide ikke kampen seg om å lage sosiale konstellasjoner som er akkurat lik det heteroseksuelle ekteskapet. Den gangen sto det å lage kollektive bofellesskaper sentralt. Jeg likte godt den gamle partnerskapsloven og det å skulle beholde annerledesheten. Annerledesheten var mer tydelig i 70- og 80- årene. Det hele har blitt litt vel borgelig nå. På 70-tallet var det svært uvanlig å skrive lesbisk, organisere seg lesbisk og leve lesbisk i full offentlighet. Brantenberg var blant annet med på å starte Lesbisk Bevegelse som kjempet både for feminisme og mot undertrykkelse av homofile. Hun ville slåss mot patriarkatet, og normalitetsbestrebelser ville hun være foruten. Selv om åpenheten og offentligheten i samfunnet har endret seg stort, får hun fortsatt mange mail og telefoner fra andre homofile. – Ofte er dette veldig personlige henvendelser fra folk som vil fortelle sin historie. Gjerne unge mennesker fra bygda eller småsteder som har blitt sveket etter at de har kommet ut, og som står alene eller føler seg alene. Da er mennesker som jeg eller Kim Friele der, for vi er kjent i offentligheten. Noen ganger er vi det eneste strået de har. Jeg svarer på alle disse henvendelser. Men også godt modne homofile kvinner som har lest bøkene mine, for eksempel «Favntak», har skrevet og forteller at de kjenner seg igjen i den.
Gerd og håndballen
Brantenberg gleder seg til å lese på KulturBlikk igjen, det eneste hun frykter er at opplesningen onsdag 14. desember skal kollidere med en viktig håndballkamp for damer i VM som tradisjonen spilles i desember. I fjor rakk både hun og publikum fint hjem til åttendelsfinalen - som Norge vant - etter toddyer, mandariner og topp julestemning på So. – Idrettsutøvernes innsats har mye til felles med forfatternes. Det å øve på noe. Holde på og holde på i det uendelige. Alene. Inntil du kommer til det punktet hvor du skal vise fram det du har jobbet med. Det store nederlaget hvis det ikke blir suksess, og den fantastiske lykken hvis det blir det. Jeg identifiserer meg veldig lett med idrettsmenneskers tårer når de faller eller med triumfen når de seirer. Når man har gitt ut en bok, er det eneste man er mottakelig for, ros. Ingen tåler at du kritiserer det mirakelet som boka er.
Mosvold på KulturBlikk
Regissør Frank Mosvold (45) kommer også på KulturBlikk onsdag 14. desember. Han skal vise sin prisbelønte kortfilm «Hjem til jul», basert på Gerd Brantenbergs novelle. Filmen hadde premiere under Skeive dager i Oslo i 2000. Hovedrollene spilles av Ingrid Jonassen Nordby og Urmila Berg-Domaas, de andre rollene har Tuva Holmebak, Brit Elisabeth Haagensli, Bjørnar Teigen og Per Christian Ellefsen. Frank Mosvold har filmutdanning fra Loyola Marymount University i Los Angeles. Han jobber i Kool Produktion AS, og har i alt produsert 14 kort/novellefilmer og har vunnet over 14 priser internasjonalt. Mosvolds kortfilm vises etter Brantenbergs opplesning.
Gerd Brantenberg og Frank Mosvold, KulturBlikk, So, onsdag 14. desember. Døren og baren åpnes kl 18. Programmet på scenen begynner kl 19. Arbeidergata 1, Oslo. Gratis. Alle kjønn, filer og fasonger er velkomne.
